Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Sjeleheimen’ Category

Jeg har skrevet om mor ( min mormor) før. Egentlig het hun Karen Marie og ble født på den lille husmannsplassen Dreier 31 (?) juli 1917. Hun var veldig glad i historier, både å skape dem og ikke minst lese. Det er merkelig hvor knyttet jeg føler meg til denne familien og de få bruddstykkene jeg har av det som også er mine egne røtter.

Mor hadde et svært nært forhold til sine søsken. Mamma forteller om hvor morsomt de hadde det, hvor særegne de var og hvor uglegenene mine har sitt utspring. Et sitat fra Anders Bjørn er at ingen i slekten står opp og legger seg på samme dag. Noe som faktisk kan passe veldig godt for min del. Selv om jeg prøver å være flink. (Tante Magnhild for eksempel var bare ute etter at at det hadde blitt mørkt. Det var nok flere grunner til det, altså. Ikke bare uglegener.) Jeg huske vi besøkte henne og onkel Morten, at jeg synes den hvite svanen i hagen var fin og kjøkkenet som hadde peppermyntedrops på den ene hylla. Hjemme har vi et brodert bilde av hvite svaner, som jeg fikk velge meg blant bildene hennes.

Vi besøkte tante Kirsti og onkel Anders i møbelbutikken og det er en følelse av å være hjemme som slår meg når jeg tenker tilbake. Å være omkring sine egne folk. Tante Birthe som jeg ikke husker, spiste opp julebaksten hjemme på Tufte. Mor og mamma hadde bare gått en tur på butikken i mellomtida og de fikk streng formaning om å ikke fortelle at kakene var rullet ut på veggen, i mangel på bakebord, for det brukte mor til smultringbakst. Tante Birthe skal ifølge mamma syntes at kakene var himmelske.

Onkel Einar som bodde nede på Tufte, gikk turer til han var rundt 90 og ikke minst var streng når jeg tok telefonen som ringte hjemme, for Telenor var dyrt. Som barn flyttet han over i bryggerhuset og bodde der sammen med to gamle tanter. (Tante Hanna og ) Det var han som mente jeg lignet på mor da hun var ung og bidro til å gi meg en sterkere link til hennes slekt og ikke minst til noe både nært og fjernt samtidig. Han var en sterk forteller og besøkte oss ofte på Tufte.

De var flere søsken, men jeg husker ikke Borghild og Håkon. Sistnevnte var med på å bygge kapellet på Kronborg og det sies at han undret seg på hvem den første ble som skulle ligge der. Han gikk gjennom isen (på Stavsjø),druknet og dermed ble han dessverre selv først. Signe døde også veldig tidlig. Det finnes ifølge Anders Bjørn to bilder av henne og på det ene skal hun ha skrevet navnene på klassevennene og at skoletiden var den beste i hennes liv. Bildet skal være fra 1913 og hun gikk bort i 1920.

Det er altså noe nært i disse historiene. Noe som minner om mitt eget forhold til mine søsken og noe som gir meg en følelse av fellesskap med dem. Jeg har nok mye i meg fra Dreierfamilien og jeg tror noe av fantasien, galskapen, kreativiteten og personligheten min kommer fra dem.

Humørsvingningene og humoren har jeg nok arvet og ikke minst en grublende natur jeg har fått vite at kan komme derfra. Den introverte siden, som likevel kan bli livfull rundt mine egne. ( Privatheten) Hver gang jeg går tur forbi kirkegården eller Dreier, føles det som om noe faller på plass. Det er på samme måte som på Tufte, som å komme hjem.

De elsket som nevnt bøker. I dag er det flere fra familien utdannede bibliotekarer og jeg studerer jo litteraturvitenskap. Mor ( kalt Tulla, kanskje fordi hun var yngst og oldemor døde i spanskesyken da hun var liten) trillet trillebårer fra biblioteket på Søve med bøker. Noen har også fortalt meg at de skrev og at jeg har sett en liten bok med tekster. Dessverre er annet materiale enten tapt eller om vi er heldige, hos andre medlemmer av slekten. At vi leser på do kan kanskje også ha sitt opphav derfra?

Noe av det fineste er at mor var den første jeg vet om av slekten som leste Jølsen. Mor døde da jeg var fjorten og det var lenge før jeg oppdaget Jølsen. Mamma derimot hadde lest Jølsen på oppfordring fra bestemoren min. Mitt ene bokminne av mange, er at mor leser « det suser i sivet» for meg og vi knasker kamferdrops. Det er et fint og vart minne som alltid vil være med meg. (Jeg vokste opp i samme huset som Besse og henne. ) Men jeg kunne ønske mor var her nå og at vi kunne diskutere bøkene. Når jeg nærleser Jølsen tenker jeg meg at hun kanskje stoppet ved de samme partiene. Jeg grubler om hun ville delt perspektivene mine og hvilken andre ting hun kunne tilført meg og min analyse. Hva så hun som ikke jeg ser? Jeg har nok mye av mor i meg på så mange måter. Men likevel er vi to ulike mennesker og ikke minst lesere.

Jeg kunne ønske jeg kunne gå tilbake i tid, snakke med mor og forstå mye mer av hennes vesen. Jeg tror hun ville sett mye av meg i seg, som jeg gjør av henne i meg. Hvem var disse menneskene. Hva tenkte, følte og gjorde de. Hvordan dreide livsvalgene og skjebnene seg? Hva var vanene deres? Jeg vet så lite. Det er dermed både nært og fjernt samtidig og jeg grubler ofte på dem til jeg blir svimmelt og rar.

Arven er tilstede og ikke minst hvordan litteraturen hvisker ut tidsgrensene og skaper en nærhet som tid og rom ikke kan skille. Det er mulig at jeg aldri hadde skrevet master om Jølsen, hvis det ikke var for henne. Det kan godt hende at det er denne familien, som gir følelsen av å være i balanse når jeg sitter her med tekoppen og nærleser tekst. Den følelsen av at ved å studere litteraturvitenskaper, kom jeg til et av de stedene jeg hører til. Kanskje jeg bærer henne videre i meg og hennes og søsknenes kjærlighet til skriving, litteratur og familien. En dag håper jeg å gi det videre til mine egne barn og min egen familie. Om jeg tror ting som dette kan arves? Ja, absolutt.

Min mor ( mormor) Den første av min familie som leste Ragnhild Jølsen.. Hver gang jeg ser dette bilder, minnes jeg på hvor mye av henne jeg har i meg.

Min mor ( mormor) Den første av min familie som leste Ragnhild Jølsen.. Hver gang jeg ser dette bilder, minnes jeg på hvor mye av henne jeg har i meg.

Reklamer

Read Full Post »

Ei krasafaren steinbu

Read Full Post »

Det var høst tror jeg. Noen år siden derfor ikke helt sikker. Jeg savna ny musikk innenfor min sjanger og gikk en tur på platekompaniet. Jeg går litt umotivert gjennom butikken. Da ser jeg en cd med  Lomsk ( Amerikabrevet) Jeg tar den bort til avspilleren og ber om å få høre på den. Første sangen jeg velger meg er  Salve mi sprukne hud. Jeg ble helt solgt med en gang. Fenget og fanget fikk både bukkerittet ( basert på Peer Gynt) og amerikabrevet være med heim. Og i dag har jeg vel alle utgivelsene.

Den jeg vil dele med leserne mine ( for jeg er innbilsk nok til å tro at jeg har lesere) er fra cden Lavrans dotter. De fleste skjønner nok inspirasjonen  her. Den er like vakker som de andre og fanger meg like sterkt.

Det spesielle med “ lov” er at en annen sangerinne jeg er glad i er med på den. Flinke Helene Bøksle.

Jeg blir glad når folk synger på dialekt, jeg blir glad når det spenner over litterære temaer og jeg blir enda mer lykkelig når dette gjøres på en utmerket måte.

Og man blir ikke mindre glad når plata er innspilt i Telemark. Dette er deilig musikk.

Her er en smakebit:

watch?v=GM-RTUB8X04

Read Full Post »

I hine hårde dage da øldrikk og svir,
hallingdølens knivblad satt løst i hans slir,
da kvinnene til gilde bar likskjorten med
hvori de kunne legge sin husbonde ned.

Stod der et blodig bryllup i Hemsedal ensteds,
hvor lek og dans var tystnet og karene slo krets.
Ti midt på gulvets tilje i den mannslagne ring
stod to med dragne knive og et belte spent ikring.

Og som utskårne støtter i hvilende ro
står ennu fire karer i kretsen om de to
De løfter tyrilysen mot det sorte bjelketak,
hvor røkens hvirvler samles til et rugende lag.

forgjeves tvenne kvinner med hyl trenger frem,
å bryte det faste gjerde der er stillet foran dem.
De kastes vredt tilbake av de muskelsterke menn,-
og spillemannen rolig går til kjellertrappen hen.

Nu skal han ned å tappe; ti den seirende mann,
kan saktens vel beh|ve å kysse bollens rand.
I beltespenning nappes de kun med blodets tap;
så må vel åren fylles fra tønnetutens tap.

Men da han stod i kjeller’n han så i et blålig skinn
‘en sitte er på tønnen og stemme felen sin.
Og karen holdt en omvendt, tett opp til brystet klemt,
og gav seg til å stryke så snart han hadde stemt.

Det var et spill som dugde det klang som vred manns ord,
som hugg av stålstemt bile og som veneslag i bord.
Det jublet og det hulket i det skumle kjellerhall
da slåttens toner endte med et rungende mannefall.

Taus spillemannen lyttet til de mektige løp;
det var som spillets vivler nedad ryggen på ham krøp.
Så spurte han denannen: «Hvor lærte du den slått:»
Han svarte:»Det er det samme, men minn deg den blott!»

Nu mannen ned seg lutet og etter tappen tok –
da så han hestehoven som takt mot tønna slo.
Han glemte rent å tappe, han sprang i stuen opp –
der løftet de fra gulvet den falne mannekropp.

Fanitullen kalles ennå den ville slått,
og dølene den spiller, og spiller den godt.
Men lyder de grumme toner under øldrikk og svir,
da løsner atter kniven i hallingdølens slir.

( Jørgen Moe)

watch?v=sHsledb9tXU

» Denne synes jeg er helt fantastisk.  Jeg er generelt glad i slåtter. 😉

Read Full Post »

Jeg jobber med  en langtekst som heter Hjemgjeld. Protagonisten hadde ikke fått noe navn. Å navngi er alltid viktig og tidskrevende synes jeg. Siden jeg er opphengt i navn og betydninger. J eg har brukt denne kvelden til å skrive og hørt musikk mens jeg skriver. Plutselig blir jeg fokusert på noen linjer i en av Tommy Nilsson sine sanger. ” Kom amelia, kom vila dig en stunddu ska finna vägarna genom alla mörka rum” Og jeg ender opp med å høre gjennom sangen fem ganger på rappen. Hver gang blir jeg myk og ser plutselig min karakter helt tydelig.

Jeg var nødt til å se nøyere på betydningen av navnet og google ble min venn.

pronounced a-MEEL-yah. It is of Latin and Old German origin, and its meaning is «industrious, striving; work». Blend of two medieval names: the Latin Emilia (see Emily) and the Latin German Amalia, meaning «work». An 18th-century Princess Amelia brought the name to Britain. Henry Fielding may possibly have first coined it for the heroine of his novel «Amelia» (1751), though forms such as Meelia, Amaly, and Aemelia existed since the 17th century. Dress reformer Amelia Bloomer; aviatrix Amelia Earhart.

Og
Amelia is a female given name. It is a variant of Amalia, derived from the Germanic word amal meaning «work», and means «industrious» and «fertile». The diminutive is usually Amy, Lia,»Millie» ,Mia or Mel.

Etymologists believe that the name Amelia/Amalia is unrelated to the Latin gens name Aemilia, which was translated into English as Emily. Equivalents of Aemilia/Emily in romance languages do sound similar to Amelia (e.g. Italian Emilia) but have a different origin from this Germanic name.

Den tyvende Februar 2010 ble altså Amelia født, takket være en sang som jeg hørte helt tilfeldig. Eller nei, hun ble født i høst, men ikke før i natt fortalte hun meg hva hun het.

For dere som vil høre sangen hennes:

Read Full Post »

Jeg skriver mye. Kanskje altfor mye mener noen. Men det er en del av meg. Ei som skriver på samme verksted som meg har utalt følgende, til meg og en medskribent. “ Hei dere to,  jeg tror at når dere kjenner at dere MÅ skrive, så er det noe dere skal gi tid til. Når det bobler fram innenfra så har det noe med kjerna deres å gjøre tror jeg”

Kanskje har hun rett. For fra den dagen jeg fikk lov til å kjenne ordene, har jeg skrevet ( og selvsagt lest) Jeg skreiv meg gjennom barneskolen, ungdomskolen, den første hesten min, dyrevenner,  familie, videregående, min første forelskelse, død, fødsel, skogen, heimbygda, vennskap, tap, seier,   ungdomstid og gjennom live generelt. Ordene vært en følgesvenn og en glede. Men selv om jeg har skrevet gjennom disse periodene i mitt liv, vil det ikke si at tekstene nødvendigvis er om disse hendelsene. Selv om jeg som alle lar meg inspirere, er det et skille mellom jeget og det lyriske jeget i tekstene mine.

Jeg har skrevet meg gjennom avslag fra skriveskole og skoleaviser/ litterære magasiner.

Samtidig har jeg skrevet meg til å få lese på radien, trykkes i aviser ( mitt første var et leserinnlegg om å bevare bygdas eldste hus. Det hjalp ikke, få hører på en åtteåring) og jeg har skrevet meg inn i antologier. Jobbet som frilansejournalist og fått på trykk mine egne artikler har jeg også gjort.

Jeg har skrevet meg gjennom gleden over å se at det som egentlig er en åndsutviklende prosess for meg, kunne ha glede for andre mennesker. Andre ønsket å trykke meg. En liten del av meg hvisket at det er tilfeldig at de trykker deg, folk kommer til å vurdere din tekst som det svakeste innlegget i samlingen. Og blir det et andreopplag kommer de til å skrive deg ut. Men den positive responsen har kommet og jeg har kjent på gleden og ydmykheten over å få delta med noe jeg har skapt.

Avslagene viser jo at jeg også får negativrespons. Men jeg anser det som at folk  Men stort sett de gangene jeg har blitt refusert, har jeg i ettertid forstått at refusjonen svært ofte har vært begrunnet og at tekstene ikke har vært gode nok. Da er jeg glad for at jeg har blitt sett på det og fått avslag. Bedre med avslag, enn at det trykkes ting som ikke er gode nok, at jeg ikke trykkes før jeg er klar. Mens i andre tilfeller har jeg vært uenig med refusjonen.   Det hendet selvsagt jeg blir lei meg når jeg får avslag, men det er også en del av livet.

Jeg har også et nyansert syn på refusjon siden jeg hjelper med å samle tekster til det som vi håper blir et manus med morstekster. Det er å velge ut tekster som er en av våre oppgaver og det blir å vurdere hva som passer i sammenhengen, hva som er godt ( etter vår smak) og hvorledes noen tekster får korrektur. Det er spennende og ikke minst en tillitserklæring å få jobbe med dette. Spent på om det kommer til et manus og eventuelt et forlag som vil utgi oss. Og det er en god erfaring å jobbe med dette.

Jeg skriver nå også, hver dag skriver jeg. Prøver som nevnt å begrense meg til denne ene timen hver dag. Om jeg lar meg selv få lov til å skrive mer, glemmer jeg tid og sted. Tekoppen min blir kald og jeg er helt oppslukt av det jeg gjør.

Noen ganger føles skrivingen som en neverending story. Mitt ene prosjekt har jeg holdt på i syv lange år med. Det er lenge og i disse dager omskriver jeg gamle tåketekster fra de første årene med ” KH”  Jeg omformulerer, smiler over hvor jeg var på den tiden og opplever at ting utvikler seg. Men slutte å skrive denne? Nei, det har vi ikke hørt om.

Har derimot forsøkt å slutte for godt, men det gikk ikke.  Ordene forplantet seg inni meg, helt til jeg måtte fortsette. » Hei, jeg heter Susanne og jeg er skriveavhengig»;)

Jeg er ikke av de beste, skriver absolutt ikke de tekstene som sier ” wow” Men hva teller det egentlig? Jeg skriver fordi det gir meg noe, fordi det bor noe i meg som stadig vokser.

Jeg skriver fordi ordene en gang ble skjenket meg, formet i meg til det åpnet dører. Dører som gjør at jeg er i stand til å forme ordene.

Alt har med kjerna å gjøre.  Min kjerne, det som bor inni meg.

Read Full Post »

I dag har jeg:

* Gjort viktige ting.

* Vandret til skolen i helt nydelig vårluft, varmkald og herlig.

* Vært på skolen, lest pensum, spist middag sammen med Kim ( koselig), lest enda mer pensum. Gikk heim litt over klokken syv.

* Gått tur med en god venn.

* Lest korrektur på tekster til morsmanuset.

* Lest pensum igjen.

*  Skrevet litt på en egen tekst.

* Spist kveldsmat.

* Skal dusje og legge meg.

Konklusjon: Dette har vært en deilig, effektiv dag. Jeg gløder over tidlig vår, en utdanning jeg elsker og gode venner.

Jeg gleder meg over at jeg er her, tilstedeværende og i stand til å nytte meg over alle muligheter. Potensial er godt å anerkjenne, jeg er i ferd med å omfavne mitt eget. Og jeg gleder meg over egen evne til refleksjon.

Vårvindene bringer kanskje med seg endringer? Det føles som det i alle fall er fra innsida for øyeblikket.

Jeg behøver ikke alltid å være glad, flink og sterk.  De sidene er også en del av meg, men det er rom for sårbarhet også.  Jeg har hilst på mine rom i dag og jeg finner ut at jeg liker hele mennesket der inne. Jeg våger å speile meg i henne.  Jeg liker meg! Jeg liker at jeg ler høyt, at jeg tuller, har en særhumor, kan hoppe i en vanndam eller danse i snøen. Jeg liker at jeg gjør feil, at jeg går feil vei og at jeg har evne til å snu inn på riktig vei. Jeg liker at jeg er reflektert, rolig og trygg.

Det er nok å være meg, med alle sider. Den som ikke aksepterer det, får heller bare snu i døra. Jeg kommer til å gjøre feil, men det er helt lov. Jeg er klar for å prøve ting jeg ikke kan eller får til og ting jeg kan. Livet mitt er for kort til å hindre meg selv. Jeg er sta nok til å sleppe meg laus. Jeg burde være det, har vært der og kan komme tilbake ditt. Har grublet for mye i perioder. Vil ikke mer…

Jeg har ikke til hensikt å undergrave meg selv mer.

Det er lov å vende seg innover, det er lov å like det man ser.

Jeg er egentlig ganske bra! 🙂

Og det har jeg vært hele tiden, det er bare vanskelig å si det høyt. Det er tøft å begynne å akseptere det. Jeg er ressurssterk og jeg er på riktig hylle akkurat nå på alle måter.

Jeg er på vei, hver dag, i mot og medbakke. Alle opplevelser har formet meg, alle eventyr jeg har opplevd, alle mennesker jeg har møtt, min skjønne familie. Alt dette står sterkere i meg enn dumme tanker og det negative  ( som jeg også har vokst på. ) og mine gode venner.

Et menneske og samtidig et medmenneske. Et smil i Guds hjerte og i de menneskene jeg holder nær til meg. Og de er smil i mitt hjerte.

Og hva skal jeg gjøre? Jo, jeg skal følge utdanningsdrømmen min videre,  nyte å være til i mitt eget eventyr. Om det er plass for andre? Ja, den som ønsker aksept for det de er og som ønsker å akseptere meg, i hele min ( bokstavlige) tyngde. Jeg skal heller ikke ta til meg i stor grad mennesker som spiser ormesuppe til frokost. Det er kun en utfordring, et hinder å hoppe over , en skigard å klatre. Vi er her for å bruke våre verktøy i motgang og medgang. På den måten bidrar vi til å bedre forholdene og å sette våre fotspor i jorden.

Og ja: Jeg skal fortsatt skrive, helt til det blir en bok! 🙂 Og om jeg ikke får utgitt den, så skriver jeg en ny, det er ingen krise, det er kun læring.  Men jeg gir meg ikke der: Får jeg ikke utgitt boka mi, skal jeg lage kompendier til alle jeg kjenner. Hehe;)

Jeg er fri og har rett til å være det. Men mest av alt: Jeg ønsker å være det!

Read Full Post »

Older Posts »