Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Skriveboka’ Category

Jeg forsøker å forme tankeskrift til noe mer. Det blir bare innledninger,jeg ikke vet om jeg klarer å bygge videre på. Jeg er ikke en gang sikker på hvor gode de er. Jeg vil gjerne arbeide med dem og jeg sletter, skriver og reviderer.

Disse linjene noterer jeg ned :

Tankene når gjennom veggene nå.

Rommene er lave, små og mørke. Rosemalingen på dørkarmene. Tunge feiende skjørt og klirring i nøkler.
Jeg holder rundt barnet som rister av gråt. Lukten av brent tre. Jeg legger merke til at huset bygger på seg selv for å vise meg fløyene.

Ansiktene er stivnet som gulne fotografier. Huset knaker og jeg prøver å slukke tidsflammene med hendene.

Alt som er tilbake et steinmuren og trestykker og jord. Mannen gransker meg fra vinduene.
*

Hva er det med rommene og fløyene? De er gjennomgående i flere tekster. De kommer fra de dypeste stedene og jeg prøvde lenge å ignorere dem. Jeg ville ikke skrive om dem, for å gjøre det ville være å gå der det brenner. Men det er der nerven ligger, som Gro Dahle sa til meg og når jeg slipper redningsbøyene vil jeg få frem bedre tekster. Kanskje er rett og slett det å skrive enda mer nakent, det som skal få meg til å gå inn i fløyene og rommene om natta? En responsleser på Hjemgjeld sa. « du skriver frem drømmene mine også. De hadde jeg nesten glemt.»

Det tok lang tid før jeg greide å virkelig ta til meg undervisningen. De enkle linjene var ikke bare det. Jeg vet ikke om hun skjønte at hun faktisk blottstilte meg? At hun speilet meg og fikk meg til å se meg selv som skriver gjennom hennes øyne. Første tilbakemelding satt jeg undrende og tenkte. « er det hun beskriver virkelig meg? Ser jeg meg selv sånn?» På den tiden ville jeg sagt nei, men etterhvert skjønte jeg at det hun oppfattet var hennes respons. En ærlig tilbakemelding er alltid en av mange sannheter, siden en tekst alltid vil være subjektiv.

Det gjør igjen at man må granske sitt skriverselvbilde på nytt for hver gjennomleser. Skriveren i hodet får altså en utfordring. Ikke minst må hun motstå lysten til å ta seg en dusj og rydde opp. Hun er nødt til å ignorere at hun står på en åpen plass med alles blikk på seg. ( som i virkeligheten bare er eget blikk. Men det er en hemmelighet hun ikke vet ennå. Hun ser det i små glimt, tenker det og glemmer igjen) På dette stedet må hun akseptere å være skitten, ulydig, rotete, svett og uflink. For det er når hun ikke prøver å tviholde på all kontroll, at hun plutselig kommer i en underlig skriverytme. Å flyte er skummelt og det er lite å støtte seg til, når man er i dette rommet. Innerst inne vet hun at det er den eneste friheten og det er den hun får omfavne stykkevis og delt, til den er mer og mer sammensmeltet med henne.

Read Full Post »

Jeg har lest flere bøker om skriving. Noen har vært gode, mens andre har gitt meg mindre. Jeg er av den bestemte formening at skriving er et håndverk som må tilegnes gjennom å lære seg de små kodene og ikke minst å produsere tekst.

I sommer kjøpte jeg en gave til meg selv. Skriveboka av Merete Morken Andersen. Den kom i posten og jeg krøp sammen i biblioteket med en stor kopp te og begynte å lese. Og hva hendte?

Jeg var fanget. Hun skriver lettfattelig, godt og får en frustrert skriver til å nikke gjenkjennende. Morken  Andersen får inspirerer, er rådgiver og samtidig skrivelærer. Oppgavene er geniale, rådene er direkte og hele tiden er det noe som inspirerer en til å gå nye steg.

Jeg har ikke lest den ut enda eller løst på langt nær alle oppgavene. Men skriveboka er en bibel og en kan virkelig hoppe rundt der en er i skrivingen. Og den retter seg både fag og skjønnlitterært.

Som følgesvenn får du et ambivalent forhold til den. Av og til ber den deg å gjøre ting du ikke nødvendigvis forstår hvorfor du må eller får til med en gang. Men når du har lest oppgaven eller teksten for femte gang, eller løst oppgaven du blir bedt om, skjønner du at den har løftet deg over en kneik og at du har kommet sterkere ut av en situasjon som skriver!

Jeg vet denne boka kommer til å bli aktivt brukt utover høsten og jeg vet at den var verdt hver krone. Gjør den meg til en bedre skriver? Nei, det tror jeg ikke. Hjelper den meg på veien til å ville utvikle meg?  Ja, absolutt. Den er litt * hjelp til selvhjelp* Du får rådene, men det kommer an på deg om du nytter deg av dem.

Det er gøy når du har strukket deg enda et hakk som skriver og forstår hva forfatteren ville frem til. Skrivingen er en dannelsereise og skriveboka blir en instruktør  i litterær form.

Read Full Post »