Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Skriveoppgaver’ Category

Jeg glemmer bestandig hvor mørkt det er i november, og blir overveldet de kveldene jeg ser på klokken, og oppdager at det er mye tidligere enn jeg trodde. Oktober forsvant i en tåke av reisevirksomhet, litt tunge opplevelser å måtte takle, studier og søknadsskriving. Det var også måneden jeg hadde mitt første jobbintervju post- master. En jobb jeg virkelig kunne tenke meg, som var ganske relevant for utdanningen og interessene mine, men som jeg ikke fikk. Likevel var erfaringen viktig og jeg fikk både oppleve Bergen i solskinn og ble tatt vel i mot av Kirsten og familien hennes. Kirsten var slik jeg hadde tenkt meg, og det var godt å kjenne på at vi fikk god kontakt utenom Nettpoetensamarbeidet også.

Jeg gikk ut fra det intervjuet med rak rygg: jeg levlet og greide å presentere meg uten å la den til tider vanskelige selvfølelsen få bestemme over meg. Tross alt var det godt å oppleve at blant mange fant de noe hos meg som de ønsket å se nærmere på, og jeg var interessant nok til at de inviterte meg til Bergen for en nærmere prat. Å hevde at jeg ikke er nervøs ville være en løgn, men jeg tror det blir lettere neste intervju, det er faktisk på fredagen alt.
Planen for november er i tillegg til studiene og jobbsøknader å skrive videre på romanen. Dersom jeg legger den vekk er det ingen andre som vil fullføre den, og de mørke kveldene inviterer virkelig til å fordype seg i førsteutkastet. Jeg har bestemt meg for at skrivingen får den tiden jeg har til rådighet hver dag, noe som kan være alt fra et kvarter og opp til flere timer.
Det korte perspektivet er å skrive så mye som jeg bare kan denne måneden, det realistiske perspektivet er første mars for et førsteutkast som kan kalles skjelettet. Deretter kommer revideringen som både vil kreve fokus på de små tingene og det store bildet. Heldigvis tror jeg at jeg er ganske god på å jobbe grundig med de små elementene, så lenge jeg ikke lar selvfølelsen ta kontroll over prosessen. Da har jeg lett å bli redd for å prøve. Jeg tror ikke det er noe jeg gjør med vilje, det er bare sånn at jeg grubler, til alle tankene er en labyrint som jeg vikler meg dypere og dypere inn i. Av og til lurer jeg på om den røde tråden er noe jeg bør bære med meg innover gangene, slik at jeg kan følge den tilbake til motivasjonen og det som ligger til grunn for skrivingen. Det er bare det at det stedet hvor tråden leder ikke alltid er en like behagelig plass å være. Det hender det brenner der, og det det er skittent og rått. Likevel er det verdens beste læremester, og det jeg kan hente der har på sitt beste nerve og flyt, på sitt verste mer materiale til tankene og grublingen min.
Nå skal jeg lage ei kanne med te, finne litt epleknask og bruke resten av kvelden til skriving på denne omtalte romanen. Den har tatt plass i hodet mitt siden 2003, så det er på tide jeg samler trådene, og lar den få lov til å være det hele men dårlige førsteutkastet jeg vet den kommer til å bli. Det er helt i orden. Det er bedre med et svakt og «ferdig» førsteutkast enn et som er dårlig og fragmentarisk. Målet for november er altså å skrive enda mer, ikke snike seg rundt i gangene, men gå inn i kjerna og hente ut det som finnes der.

Read Full Post »

Jeg ble tagget i denne listen på facebook, tenkte å poste den her også, det kunne jo hende at noen kunne tenke seg å delta via bloggene sine. Oppgaven hadde følgende tekst:
Jeg ble oppfordret av *** til å liste opp 10 bøker jeg har lest som har blitt med meg siden. Satt spor så å si. Oppgaven innebærer å ikke tenke for mye på hvilke bøker jeg skal liste opp, men skrive de 10 første jeg kommer på. Da er vi klare for gjennomgang:
1. Rikka Gan av Ragnhild Jølsen: At det er en bok som følger meg vet alle som kjenner meg. Jeg føler at jeg forstår mer av den for hver gang jeg leser den. Av naturlige årsaker skal jeg ikke lese den om igjen helt enda, men jeg er absolutt ikke ferdig med den. Det blir jeg nok aldri.
2. Wuthering Heights av Emily Brontë: Dette har vært blant favorittene mine veldig lenge. Min slitte norske utgave som jeg fikk under spesielle omstendigheter da jeg var tolv, og senere hvordan jeg oppdager nye lag ved hver gjennomlesning. (Japp, jeg har lest den på engelsk siden 2009, dersom du titter innom blogginnlegget jeg liket til)
3. Harry Potter- bøkene av JK Rowling: De flotte holdningene de representerer, historien og ikke minst magien gjør at Harrys verden alltid vil følge meg. Det er alltid håp i denne verdenen, og selv om det er mørkt og håpet forandrer karakter og grad, forsvinner det aldri fullstendig.
4. Tordivelen flyr i skumringen av Maria Gripe: Jeg kommer ikke over Maria Gripe. Jeg blir aldri ferdig med bøkene. De minner meg som sommernetter, varme og salmiakkpastiller. Mitt første møte med Selandergården var derimot en støvete liten grønn bok på et skolebibliotek. Jeg fant frem til den selv, og jeg leste på ei sandstrøkasse i frimuttene, bare avbrutt av lærere som mente andreklassinger hadde større utbytte av fotball enn litteratur. Jeg var og er uenig, leser den på nytt hver sommer, og oppdager noe nytt og magisk. Maria Gripe gav meg lyst til å skrive selv.
5. Ronja Røverdatter av Astrid Lindgren: Det var mine skoger, det var min verden. Hun var modigere enn meg, og det gav meg en smule mer styrke.
6. Ravnejenta av Torill Thorstad Hauger: lærte meg om relasjoner, eventyr og den skapte sterke bilder da jeg leste den.
7. Løven heksa og klesskapet av CS. Lewis: Narnia har alltid tiltrukket meg. Fortellingene om reisen gjennom klesskapet og utfordringene var et stort eventyr for meg.
8. Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede av Jan Wiese: Det er en fantastisk bok, den gjør noe med meg, og det er en av de bøkene man får og gir videre. Fordi du gjerne vil at alle skal lese den.
9. Silkesvarten av Anna Sewell: En del av de bøkene jeg skriver om leste jeg for første gang da jeg var ganske ung. Fortelleren er en hest, og den forteller mye om kår, både for dyr og folk.
10. Kabalmysteriet av Jostein Gaarder: Ah, jeg bare elsket historien, og jeg ønsket meg ei bollebok.
Nå skal jeg utfordre ti andre til å gjøre det samme. Jeg synes det er interessant å høre hvilke bøker folk nevner når de ikke har betenkningstid. Hvilke bøker har berørt deg?
På facebook er jo pakken at man skal tagge. Det er dersom man ønsker det ingenting i veien for å skrive noen man vil skal delta, men jeg vil heller si at den som ønsker det er velkommen til å fylle ut. Jeg vil dersom noen skulle føle seg kallet gjerne ha et hint og link i kommentarfeltet, slik at jeg kan følge deg, og muligens oppdage ny litteratur.

Read Full Post »

 

Det er sommer og svært varmt og jeg har fått en skriveutfordring. Vi begynte med disse oppgavene i fjorsommer. Fordi jeg har ferdigskrevet masteroppgaven min i mellomtiden, har disse oppgavene fått hvile litt, men Rita har foreslått en ny oppgave, og utlysningsteksten kan du lese her.
Da jeg skulle velge en juletekst som har gjort veldig stort inntrykk på meg slo særlig en spesiell meg med det samme. Karens jul er en novelle som er skrevet av Amalie Skram og nok godt kjent for de fleste. Den ble publisert første gang i julenummeret til den danske avisen Politikken i 1855. Fortellingen handler om den unge moren Karen, som ikke har fast jobb eller husvære. Hun bor i et skur på havnen og blir funnet av en politimann. Han vil først ha henne ut, men aksepterer tilslutt at hun skal få bo der over julen. Imidlertid blir det et kraftig væromslag, og mor og barn blir funnet sammen. De har frosset i hjel. Etter helligdagene blir skuret revet fordi det ikke skal huse flere hjemløse og fattige.
Jeg vet ikke hvor gammel jeg var første gangen jeg leste Karens Jul, men jeg husker at rettferdighetssansen og medfølelsen min ble vekket med det samme. Historien gav sterke og levende bilder i hodet mitt og jeg reflekterte over at folk faktisk dør på denne måten. Senere ble tanken på hvor mye noe så tilfeldig som hvilken familie og omgivelser du er født inn i, likevel kan ha så mye å si dominerende når jeg tenkte tilbake på eller leste novellen på nytt. Urettferdighetene og skjevfordelingen av ressurser og den sterke kritikken novellen bærer i seg gjør at jeg vil fortsette å berøres av den.

Read Full Post »

(…) men en gång satt vi fast i ett dike
Du vet när hjulen inte greppar
och alla andra kör förbi
Lars Winnerbäck – Vi Åkte Aldrig Ut Till Havet.

I fjor på denne tida var jeg langvarig syk. Vi var ikke sikre på hva som feilte meg, men i ettertid føles det som fire måneder av livet mitt bare er borte. Jeg vet det ikke er fullstendig sant. Det skjedde jo ting. Det var bare utrolig vanskelig å holde følge med rytmen rundt meg, når ingenting egentlig fungerte. Den dårlige samvittigheten satt som en klump i magen og jeg har jobbet hardt for å døyve den.

Det tok lang tid å komme seg igjen. Særlig siden jeg ble syk i sommer også. Enda en uke vekk fra jobben og den dårlige samvittigheten tårnet seg opp igjen rundt meg. Venner pekte på at hosten min var stygg. Jeg bare lot som jeg ikke skjønte hva de siktet til. Å bare forestille meg at jeg var frisk gikk et til et punkt. Å si til meg selv at alt var bra fungerte en stund. Men jeg var ikke frisk og alt var ikke bra. Jeg mistet stemmen og fortsatte å presse meg selv som omviser. Dagen etter var stemmen helt borte, og da jeg kom til legekontoret kom det langt inne et sted og anstrengt. « Jeg trenger noe sånn at jeg kan gå på jobb om en time.» Legen så på meg og ristet på hodet. « Nei, du skal absolutt ikke gå på jobb. Ikke på en uke. Du skal hjem og sove. Du har lungebetennelse som så mange denne sommeren:»

Tankene tårnet seg opp. Hvorfor ble jeg dårlig igjen?Overfor kollegaer og sjefene mine føltes det forferdelig. Jeg er glad i jobben min og ville gjerne fortsette å gjøre den. Heldigvis tok medisinene sykdommen og stemmen kom tilbake. Jeg gikk tilbake til jobben min igjen. Det var deilig å kunne gjøre de oppgavene jeg hadde foran meg.

Problemet er at en side av livet gjerne smitter over på de andre. Jeg grublet over avhandlingen min. Den ble en byrde og jeg begynte å miste tro på hele prosjektet. Det var ikke godt nok. Jeg holdt ikke mål. Det faglige var ikke der og jeg hadde ikke lært nok til å gjennomføre det jeg skulle. Tankene ble til en mur i magen og jeg var nær ved å droppe hele greia. Da slipper jeg i alle fall nederlaget, tenkte jeg, da behøver jeg ikke å levere noe mediokert som alle kan se at ikke fungerer.

Jag hamnar där ibland när det känns
som att jag gått sönder
Låst i en cirkel
Rädd att göra fel
Rädslan har runnit genom åldrar och städer
genom blodomlopp och märkliga gator
tills jag blev vem som helst
En mörk, brusande fors
tills jag blev vem som helst
( Lars Winnerbäck – Vem Som Helst Blues)

Heldigvis var ting mulig å rette opp. Jeg måtte bare lære meg at ting får lov til å gå seg til. Jeg har også verdens beste veileder, som heldigvis ikke forsvant da veien ble svingete. Vennene mine har vært verdens stødigste. Selv da jeg trakk meg unna var de der og ventet til jeg var klar. De tok seg tid til å lytte, var der gjennom mastersvigninger og kom med gode råd. Jeg har en fantastisk familie som slo ring rundt meg. Dette har lært meg masse om styrke. Og hvor heldig jeg er. Oktober ble restart, da bilen ble dyttet opp igjen på veien, og da hele jeg ble sterkere igjen. Selvfølgelig svinger det, men livet i seg selv svinger, det er sånn det er å være.

Sirkler kan brytes. Jeg er kjempeklar for å bruke de kommende dagene og desember på beste måte. Skrive ferdig oppgaven og nyte det å være på veien. Jeg skal skrive det beste jeg kan og da får det værsågod holde mål. Jeg har bestemt at desember skal bli en god arbeidsmåned og ventemåned.

Och du ska måla din egen färg
och på din himmel ska det skrivas att du kan,
och det ska eka över skog och berg
att sanningen ljuger och att drömmen är sann.
( Lars Winnerbäck – Till det sista havet)

Read Full Post »

Jeg har skrevet om mor ( min mormor) før. Egentlig het hun Karen Marie og ble født på den lille husmannsplassen Dreier 31 (?) juli 1917. Hun var veldig glad i historier, både å skape dem og ikke minst lese. Det er merkelig hvor knyttet jeg føler meg til denne familien og de få bruddstykkene jeg har av det som også er mine egne røtter.

Mor hadde et svært nært forhold til sine søsken. Mamma forteller om hvor morsomt de hadde det, hvor særegne de var og hvor uglegenene mine har sitt utspring. Et sitat fra Anders Bjørn er at ingen i slekten står opp og legger seg på samme dag. Noe som faktisk kan passe veldig godt for min del. Selv om jeg prøver å være flink. (Tante Magnhild for eksempel var bare ute etter at at det hadde blitt mørkt. Det var nok flere grunner til det, altså. Ikke bare uglegener.) Jeg huske vi besøkte henne og onkel Morten, at jeg synes den hvite svanen i hagen var fin og kjøkkenet som hadde peppermyntedrops på den ene hylla. Hjemme har vi et brodert bilde av hvite svaner, som jeg fikk velge meg blant bildene hennes.

Vi besøkte tante Kirsti og onkel Anders i møbelbutikken og det er en følelse av å være hjemme som slår meg når jeg tenker tilbake. Å være omkring sine egne folk. Tante Birthe som jeg ikke husker, spiste opp julebaksten hjemme på Tufte. Mor og mamma hadde bare gått en tur på butikken i mellomtida og de fikk streng formaning om å ikke fortelle at kakene var rullet ut på veggen, i mangel på bakebord, for det brukte mor til smultringbakst. Tante Birthe skal ifølge mamma syntes at kakene var himmelske.

Onkel Einar som bodde nede på Tufte, gikk turer til han var rundt 90 og ikke minst var streng når jeg tok telefonen som ringte hjemme, for Telenor var dyrt. Som barn flyttet han over i bryggerhuset og bodde der sammen med to gamle tanter. (Tante Hanna og ) Det var han som mente jeg lignet på mor da hun var ung og bidro til å gi meg en sterkere link til hennes slekt og ikke minst til noe både nært og fjernt samtidig. Han var en sterk forteller og besøkte oss ofte på Tufte.

De var flere søsken, men jeg husker ikke Borghild og Håkon. Sistnevnte var med på å bygge kapellet på Kronborg og det sies at han undret seg på hvem den første ble som skulle ligge der. Han gikk gjennom isen (på Stavsjø),druknet og dermed ble han dessverre selv først. Signe døde også veldig tidlig. Det finnes ifølge Anders Bjørn to bilder av henne og på det ene skal hun ha skrevet navnene på klassevennene og at skoletiden var den beste i hennes liv. Bildet skal være fra 1913 og hun gikk bort i 1920.

Det er altså noe nært i disse historiene. Noe som minner om mitt eget forhold til mine søsken og noe som gir meg en følelse av fellesskap med dem. Jeg har nok mye i meg fra Dreierfamilien og jeg tror noe av fantasien, galskapen, kreativiteten og personligheten min kommer fra dem.

Humørsvingningene og humoren har jeg nok arvet og ikke minst en grublende natur jeg har fått vite at kan komme derfra. Den introverte siden, som likevel kan bli livfull rundt mine egne. ( Privatheten) Hver gang jeg går tur forbi kirkegården eller Dreier, føles det som om noe faller på plass. Det er på samme måte som på Tufte, som å komme hjem.

De elsket som nevnt bøker. I dag er det flere fra familien utdannede bibliotekarer og jeg studerer jo litteraturvitenskap. Mor ( kalt Tulla, kanskje fordi hun var yngst og oldemor døde i spanskesyken da hun var liten) trillet trillebårer fra biblioteket på Søve med bøker. Noen har også fortalt meg at de skrev og at jeg har sett en liten bok med tekster. Dessverre er annet materiale enten tapt eller om vi er heldige, hos andre medlemmer av slekten. At vi leser på do kan kanskje også ha sitt opphav derfra?

Noe av det fineste er at mor var den første jeg vet om av slekten som leste Jølsen. Mor døde da jeg var fjorten og det var lenge før jeg oppdaget Jølsen. Mamma derimot hadde lest Jølsen på oppfordring fra bestemoren min. Mitt ene bokminne av mange, er at mor leser « det suser i sivet» for meg og vi knasker kamferdrops. Det er et fint og vart minne som alltid vil være med meg. (Jeg vokste opp i samme huset som Besse og henne. ) Men jeg kunne ønske mor var her nå og at vi kunne diskutere bøkene. Når jeg nærleser Jølsen tenker jeg meg at hun kanskje stoppet ved de samme partiene. Jeg grubler om hun ville delt perspektivene mine og hvilken andre ting hun kunne tilført meg og min analyse. Hva så hun som ikke jeg ser? Jeg har nok mye av mor i meg på så mange måter. Men likevel er vi to ulike mennesker og ikke minst lesere.

Jeg kunne ønske jeg kunne gå tilbake i tid, snakke med mor og forstå mye mer av hennes vesen. Jeg tror hun ville sett mye av meg i seg, som jeg gjør av henne i meg. Hvem var disse menneskene. Hva tenkte, følte og gjorde de. Hvordan dreide livsvalgene og skjebnene seg? Hva var vanene deres? Jeg vet så lite. Det er dermed både nært og fjernt samtidig og jeg grubler ofte på dem til jeg blir svimmelt og rar.

Arven er tilstede og ikke minst hvordan litteraturen hvisker ut tidsgrensene og skaper en nærhet som tid og rom ikke kan skille. Det er mulig at jeg aldri hadde skrevet master om Jølsen, hvis det ikke var for henne. Det kan godt hende at det er denne familien, som gir følelsen av å være i balanse når jeg sitter her med tekoppen og nærleser tekst. Den følelsen av at ved å studere litteraturvitenskaper, kom jeg til et av de stedene jeg hører til. Kanskje jeg bærer henne videre i meg og hennes og søsknenes kjærlighet til skriving, litteratur og familien. En dag håper jeg å gi det videre til mine egne barn og min egen familie. Om jeg tror ting som dette kan arves? Ja, absolutt.

Min mor ( mormor) Den første av min familie som leste Ragnhild Jølsen.. Hver gang jeg ser dette bilder, minnes jeg på hvor mye av henne jeg har i meg.

Min mor ( mormor) Den første av min familie som leste Ragnhild Jølsen.. Hver gang jeg ser dette bilder, minnes jeg på hvor mye av henne jeg har i meg.

Read Full Post »

Jeg forsøker å forme tankeskrift til noe mer. Det blir bare innledninger,jeg ikke vet om jeg klarer å bygge videre på. Jeg er ikke en gang sikker på hvor gode de er. Jeg vil gjerne arbeide med dem og jeg sletter, skriver og reviderer.

Disse linjene noterer jeg ned :

Tankene når gjennom veggene nå.

Rommene er lave, små og mørke. Rosemalingen på dørkarmene. Tunge feiende skjørt og klirring i nøkler.
Jeg holder rundt barnet som rister av gråt. Lukten av brent tre. Jeg legger merke til at huset bygger på seg selv for å vise meg fløyene.

Ansiktene er stivnet som gulne fotografier. Huset knaker og jeg prøver å slukke tidsflammene med hendene.

Alt som er tilbake et steinmuren og trestykker og jord. Mannen gransker meg fra vinduene.
*

Hva er det med rommene og fløyene? De er gjennomgående i flere tekster. De kommer fra de dypeste stedene og jeg prøvde lenge å ignorere dem. Jeg ville ikke skrive om dem, for å gjøre det ville være å gå der det brenner. Men det er der nerven ligger, som Gro Dahle sa til meg og når jeg slipper redningsbøyene vil jeg få frem bedre tekster. Kanskje er rett og slett det å skrive enda mer nakent, det som skal få meg til å gå inn i fløyene og rommene om natta? En responsleser på Hjemgjeld sa. « du skriver frem drømmene mine også. De hadde jeg nesten glemt.»

Det tok lang tid før jeg greide å virkelig ta til meg undervisningen. De enkle linjene var ikke bare det. Jeg vet ikke om hun skjønte at hun faktisk blottstilte meg? At hun speilet meg og fikk meg til å se meg selv som skriver gjennom hennes øyne. Første tilbakemelding satt jeg undrende og tenkte. « er det hun beskriver virkelig meg? Ser jeg meg selv sånn?» På den tiden ville jeg sagt nei, men etterhvert skjønte jeg at det hun oppfattet var hennes respons. En ærlig tilbakemelding er alltid en av mange sannheter, siden en tekst alltid vil være subjektiv.

Det gjør igjen at man må granske sitt skriverselvbilde på nytt for hver gjennomleser. Skriveren i hodet får altså en utfordring. Ikke minst må hun motstå lysten til å ta seg en dusj og rydde opp. Hun er nødt til å ignorere at hun står på en åpen plass med alles blikk på seg. ( som i virkeligheten bare er eget blikk. Men det er en hemmelighet hun ikke vet ennå. Hun ser det i små glimt, tenker det og glemmer igjen) På dette stedet må hun akseptere å være skitten, ulydig, rotete, svett og uflink. For det er når hun ikke prøver å tviholde på all kontroll, at hun plutselig kommer i en underlig skriverytme. Å flyte er skummelt og det er lite å støtte seg til, når man er i dette rommet. Innerst inne vet hun at det er den eneste friheten og det er den hun får omfavne stykkevis og delt, til den er mer og mer sammensmeltet med henne.

Read Full Post »

Av og til må man holde tunga så rett i munnen at en glemmer å nyte reisen. For det er en vandring en er på. Veilederen min bruker utrykket å være ekspert og når selvkritikeren tar pause blir en klar over at det jo er det en blir. Man blir så opplest på det man gjør at tilslutt kjennes det virkelig som alt en skriver er opplagt og på verdens laveste nivå. Selv om det selvsagt ikke nødvendigvis er sannheten.

Det er høst og jeg klarer å nyte reisen. Av og til stresser jeg, glemmer å senke skuldrene og er flau over materialet. Mens andre dager er gode dager hvor alt faller på plass og hele skriveren er i flyt. Ikke minst er det viktig å minne seg selv på at et å skrive en avhandling er en unik mulighet til å ha et år hvor du får lov til å arbeide med ditt egen interessefelt og utvide din horisont faglig. Det er fleksibelt noe som innebærer at hvor du jobber og når følger din ( og veileders rytme) ikke alle andres.

For meg har det betydd at jeg har kunnet unne meg skriveuker hjemme mellom veiledningstimene. ( Jeg leverer tekst ca hver fjortende dag) får det beste av byliv ,hei,skau og familien min. Jeg har mye bedre energinivå og kjenner at jeg rett og slett har det bra for øyeblikket. Det merkes på flere deler av livet mitt.

Det kreative, spør du kanskje? Jo da. Jeg skriver fortsatt på utkastene mine. Det går ikke foran oppgaven min. Men det har rom, tid og prioritet. Jeg blir fortsatt et helere menneske av å omfavne denne skapende delen av meg.

Hver dag drar jeg altså til Gan gård hvor jeg utforsker gjengangere, myter, skjebnemotiv og kjønnsperspektiv. Jeg prøver å nyansere og forstå og selvsagt dukker det opp krevende spørsmål. Målet er å finne svar der det ikke nødvendigvis er klare svar. Men jeg skal klare dette også, jeg. Jeg har planer om å legge all min kreativitet, kunnskap og kraft i å belyse dette så godt jeg bare kan. Det er Jølsen verdt!

Read Full Post »

Jeg elsker virkelig å skrive. Men av og til kan det være skikkelig frustrerende. Da er det viktig å huske at denne motstanden,  kan være fruktbar, samt hjelpe deg til å lære noe viktig om håndverket på veien. Denne gangen begynte det med at to stykker som jeg har dannet en responsgruppe med,  var på besøk i biblioteket til mamma og pappa.

Vi drakk te og jobbet med skriveoppgaver. Jeg arbeidet på en beskrivelseoppgave av noe i utgangspunktet enkelt. Og jeg trodde det gikk greit. Det var absolutt ingen god tekst, men det var heller ikke meningen. Oppgavegiver avsluttet med et lite glimt i øyet. « Du skal skrive denne oppgaven kjedelig og den skal ikke bli bra»

Jeg fikk den underkjent. Jeg tok til meg den konstruktive kritikken og skrev et nytt utkast. For er det noe skriving har lært meg er det at en ikke skal gi opp på første forsøk. Dette ble også underkjent og fordi jeg hadde jobbdager ved Telemark museum ble oppgaven lagt på is en stund.

Jeg skrev enda et forsøk denne sommeren, men fordi det hadde for mye handling var også denne underkjent. og nå var jeg lei. I kveld har jeg levert og skrevet nummer seks og endelig bestått. Jeg har vært sinna, oppgitt, frustrert, lei og nå overlykkelig!

Er den god? Nei, absolutt ikke. Hvorfor er jeg stolt av den da? Fordi jeg har fått til noe og begynt å omprogrammere skriveren i hodet. Hun begynner å finne nytt spor, ved å gå tilbake til røttene. En rein beskrivelseoppgave som min er en hjelp til å luke venn uvaner som for eksempel klisjeer.

Jeg SKAL skrive og jeg skal bli god på det. Og jeg vet at jeg må skrive tusen tekster. Jeg er fullstendig klar over at jeg vil produsere en brukbar tekst på tyve dårlige. Men små steg er også steg. Og jeg er villig til å jobbe hardt for det.

Min målsetning for kommende uke :

Omprogrammere skriveren i hodet ( hun sliter med å lære nye bevegelser) til å skjønne følgende :

Språk er organisk, en bok som betyr noe er nesten levende i seg selv, ikke strømlinjeformet og vellykket slik Flink strever etter å være, men møkkete, rå, brutal, varm, kaotisk, ekstatisk, eksaltert, lattermild, rasende, redd, kjærlig, nær, vennlig, falsk, tilgjort – kort sagt alt det et menneske er og som gjør et menneske levende. En bok kan være flink og forglemmelig, atal og umulig å få ut av hodet, drepende kjedelig men like forbannet godt skrevet, kan si noe om det som er allment eller det som er unikt, oppblåst og berømt eller liten, dyrebar og oversett.

For å kunne skrive noe som er ekte må forfatteren sende Flink på hodet og rævva ut av hodet og huset, og tørre å kaste seg ut på glatta. Det er kjempeskummelt men det er ingen vei utenom.

Read Full Post »

Ellinor og Per Esben * tagget* meg i et en poetkjede for en tid tilbake og jeg har rett og slett ikke svart.

Utfordringen var å nevne tre favorittpoeter og så vise til et verk av dem som jeg setter høyt. Etterpå skal jeg oppfordre fem andre til å fortsette

Jeg er treg og distré og derfor har jeg stoppet kjeden.

Men i alle fall: her er lista mi.

1.

Halldis Moren Vesaas ; Samlede dikt

Hva kan jeg si om henne?

Jeg har alltid kjent til henne. Diktene hennes har fulgt meg fra barnsbein av og gjør det fortsatt. Å lese henne en fantastisk vårkveld på trammen heime er minner som står sterkt for meg.

Hun skriver om livet og med innsikt. Hun får tekstene til å fremstå vakre og i blant har hun poeng som virkelig gir meg gåsehud. Jeg nikker enig og tenker at * jammen sånn er det jo, du har helt rett*

Og hun kan leses aktivt gjennom ulike faser i livet! Hun har gjennom sine dikt ikke bare observert men også forstått.

Og dette kommer utrolig vakkert frem!

2.

André Bjerke – samlete dikt.

Bjerke er en ordkunstner og når favorittskalder skal frem må han virkelig få sin plass. Han får til alt fra nonsens – og morodikt til dikt med mening og ettertanke. Og han har en lengsel i mange av tekstene sine som jeg opplever som et sterkt vemod.

Denne vekslingen i tekstene og samtidig den fantastiske kontrollen han har over ordene har jeg alltid ønsket meg. Det gjør at jeg stadig vender tilbake til å lese ham.

Jeg synes det var vanskelig å trekke frem en spesiell samling siden jeg synes alt bør leses og velger derfor samlete dikt her også.

3.

Henrik Ibsen dikt – dikt i utvalg

De fleste veit at han skrev drama, men dette skal ikke handle om hans drama. ( selv om jeg er svært glad i dem)

Han skrev også svært gode dikt og på et ganske kritisk punkt i livet mitt leste jeg disse. Jeg var veldig usikker på å fortsette å skrive kreativt og det diktet som heter * bergmannen* fikk meg til å fortsette med skrivingen.

Og diktene har altså dette særegne og talende i seg. Derfor er også hans poesi verdt å undersøke.

**

Jeg er litt glad i være inkluderende. Derfor: om du leser her inne og vil svare så skriv gjerne denne poetkjeden videre.

Read Full Post »

Jeg ble tagget til å svare på noen spørsmål om bøker, av Eirin for en god stund siden. Siden jeg er gammel så tar det alltid litt tid før jeg svarer på sånt.

Hvilken bok leser du akkurat nå?

Jeg leser flere bøker på en gang som er ganske vanlig for meg. Men den jeg skal lese i kveld som nattbordsbok er a game of thrones. Dette er første boken i fantasyserien song of ice and fire skrevet av George R.R. Martin. Har ikke kommet veldig langt, men inntrykket til nå er typisk høyfantasy og sånt liker jeg for det meste. Har nok mer å si om den etterhvert. Vanligvis ville jeg hatt mer å si om en bok men det kommer etterhvert som lesefremgangen øker.

Hvor liker du best å lese?

Jeg leser overalt. Jeg kan lese på buss, på skolen, ute i naturen, på kafe, da jeg hadde hesten min leste jeg ofte i stallen eller på beitet, på do ( Japp, er en doleser og er stolt av det. Hele familien min leser på do), på tog, fly, i skauen, ved eika, i biblioteket til foreldra mine, hagen heime, trammen min her i Trondheim, sofaen, ved kjøkkenbordet,, senga. Jeg tror rett og slett ikke det er noen begrensning på hvor jeg kan lese. Jeg bare har alltid lest og vil alltid lese. Det har alltid vært en del av den jeg er og derfor er det vanskelig å definere hvor jeg liker best å lese.

Hvilken bok skulle du ønske ble filmatisert?

For meg skiller jeg gjennom bøker og filmer. Jeg leser alltid film i hodet mitt og får klare og egne bilder. Derfor ser jeg filmen for filmens egen skyld og prøver å la boka være den den blir inni i hodet mitt.

Men tilbake til spørsmålet. Jeg skulle gjerne sett Idas dans av Gunnhild Corwin  filmatisert. Det er en forferdelig sterk bok som rett og slett får meg til å gråte og smile sammen med Ida og familien. I mine øyne er det en film om relasjoner og om å feire livet og den tiden en får sammen. Ingen av oss vet hvor lang tid vi har, men det er viktig å leve til fulle den tida vi har.

Hva er favorittboken din?

Å velge frem en favorittbok er vanskelig. Har tross alt ekstremt mange år som leser bak meg og det finnes ganske mange. Listen er lang og det blir altfor langt innlegg for dere å streve dere gjennom. Men de som kjenner meg vet at jeg har noen som rangerer veldig høgt og listen utvides etterhvert som min leserhorrisont gjør det. Men Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede – Jan Wiese og wuthering heights av  Emily Brontë kommer høgt opp på lista. Også Astrid Lindgren, Michael Ende og Maria Gripe, Tolkien og CS Lewis er høgt oppe som forfattere. Listen utvides stadig.

Hva synes du er den fineste forsiden på en bok?

Det finnes mange vakre forsider og jeg har blitt fanget i flere av dem. Men så kan også innhold gjøre en bok vakker og det er i blant vanskelig å dømme om omslaget er vakkert fordi jeg elsker boken eller var det fra før av.

Merker jeg har veldig få direkte svar på spørsmålene, men når det kommer til mine bokvenner blir det sånn.

Jeg er veldig glad i omslaget til brødrene Løvehjerte av Astrid lindgren, Inkhearth av Cornelia Funke, Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede – Jan Wiese. Men som sagt innhold viktigst for meg.

Kaste ballen videre . Egentlig til deg som har lyst. Jeg er veldig for at alle som ønsker det skal få svare, men jeg kan foreslå noen også : Ellinor,  Vivvi,  Anita og Jon.

Read Full Post »

Older Posts »