Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘skriveren i hodet’ Category

Jeg sitter i sofaen og skriver. Ennå har jeg følelsen av ærefrykt etter månevadringen i natt. Det var fantastisk å se måneformørkelsen.  Andre som fikk den med seg? Det var en helt spesiell stemning  og jeg er overasket over at jeg ikke møtte andre på min vandring.

Snart kommer nevøen min, så jeg benytter anledningen før han er her til å skrive. Når han kommer tilsier all erfaring at vi heller vil bruke tida på å leke og det er helt i orden. Hver eneste dag tenker jeg på og savner den ungen og jeg kunne virkelig ønske jeg bodde enda nærmere ham.

Ordene kommer verken tungt eller lett, men de dukker frem og jeg vet at det er et ord nærmere førsteutkastet. Det er en regel på dette tidspunktet og det er at å skrive er lov, men ingen revidering eller tilbakelesning. Dersom jeg tillater meg det kommer analytikeren frem og skriveren i hodet blir strengere enn strengest. Har ingen planer om altfor lange økter fordi jeg anser tiden med familie og godvær altfor verdifull. Men disse stundene er likevel viktige for disiplin og for den hemmelige datoen jeg har sett i hodet mitt for første utkast.

Ønsker alle en strålende dag med eller uten høstferie.

Read Full Post »

Det er to arbeidsdager før ferien og i helga har jeg fått inn sosiale krumspring. Det har vært til inspirasjon og brått kommer et skred av ord som vil ned på papiret. Dessverre samsvarer ikke det jeg skriver med alt jeg har i hodet og følelsene, men det er helt i orden. Skrive først og tenke senere. Nå har jeg brukt en halvtime før jobb til å jobbe på det gamle prosjektet mitt. Målet mitt er å skrive litt hver eneste dag i juli. Noen ganger vil det bli mye, mens andre ganger lite men jeg skal skrive og jeg skal akseptere at det som skrives ikke ser ut som annet enn lange og tunge elendige formuleringer. Det er ikke det som betyr noe, det er ikke viktig for et manus kan revideres. Hvorfor jeg ikke skroter hele gamlemanuset og begynner helt på nytt? Jeg synes historien fortjener enda et forsøk og derfor ønsker jeg å skrive det ferdig. Om ikke annet for meg og for korrekturleseren min som har trofast fulgt og hjulpet meg i mange år. For jeg blir aldri så lykkelig, hel og frustrert på samme tid som når jeg skriver og da skylder jeg meg selv å fortsette. Selv om det betyr at jeg aldri lærer og at teen jeg alltid lager rekker å bli kald når skrivebobla brytes, så er det også slik det skal være.

tedrikker

Read Full Post »

Det er interessant å merke seg at bloggen min muligens har gitt utslag på plagiatkontroll. Her om dagen var det en link i kontrollpanelet som pekte til Its learning:

hfk.itslearning.com/essay/PlagiarismReport.aspx…

Det ble forklart meg at plagiatkontrollen søker gjennom slikt som ligger på nett, og dersom noe er direkte lånt, så kommer et opp slik at man kan verifisere funnet. Nå er tydeligvis slik at dette er veldig normalt, men jeg blir selvfølgelig nysgjerrig. Selv om jeg skjønner at jeg aldri får vite hva som har kommet herfra, og det kan jo være noe så enkelt som at et forfattersitat ikke har blitt kreditert.

Jobbsøknader formuleres og jeg gleder meg til påsken. Ellers hender det ikke så mye spennende. Jeg prøver å skrive så mye jeg kan, og tenker på om jeg egentlig skriver på det riktige utkastet. Bøker blir selvfølgelig lest som vanlig, og nå skal jeg snart begynne på Dreamsnake av Vonda N. McIntyre. Ei venninne kjøpte den i New York, og forelsket seg helt i boka. Jeg har jo lange leselister i utgangspunktet, men jeg lånte den av henne i januar, og nå har endelig tiden kommet til å vie litt oppmerksomhet til «drømmeslangen.» Selv vet jeg ingenting om den, bortsett fra at det er en science fiction -roman fra 1978. Blir spennende å finne ut om den faller i smak hos meg også.

Ellers er mars lunefull og veksler mellom varme og kulde slik den pleier. Jeg drikker masse te om dagen, og fikk den gode nyheten om at nå er endelig påsketeen kommet i hyllene. Heldigvis handler verdens beste Maria for meg, og jeg får den derfor til påske. Påskete er mye bedre og ofte mer spennende enn julete, og her i huset drikkes den fra Black Cat. Det er en Ceylon som er krydret og søt samtidig, og krydderblandingen er «hemmelig.» Illustrasjonsbildet er fra en bokfrokost påsken 2013. (Bildet er klikkbart.)

2013-03-27 13.27.36

I går hadde vi nordlys, noe som ikke er hverdagskost her ute i skogen. Det var et flott skue, og jeg føler meg priviligert som fikk det med meg. Det slår meg nå at det ikke er altfor ofte jeg skriver slike hverdagsinnlegg. Kanskje burde jeg bli flinkere til det?

Read Full Post »

But the tigers come at night. With their voices soft as thunder.

Det er syv dager siden jeg bestemte meg for å kutte ut faget mitt. Jeg trengte å bruke tiden bedre på å søke jobber og skrive. Jeg har stort sett skrevet hver dag siden, men i dag presses ordene mellom de berømte synkehullene i myra. Jeg slåss mot en hodeskriver som vil analysere hver setning seks ganger, for å så signalisere at jeg må slette ordene mine. Ideene mine blir flatere og flatere jo mer jeg grubler og det kjennes virkelig som jeg ikke kommer til å få det til.

Jeg prokrastinerer i dag fordi det betyr at jeg kan utsette å skrive utkastet. Det er ansvarsfraskrivelse og skammen over det brenner i hodet. Det kverner og kverner håpløse oppgulp om stillestans, og kritikk om hvordan jeg i det hele tatt kan tillate meg å håpe på at jeg skal få skrevet ferdig noe som er verdig det ene hjørnet av forlagsskrivebordet. Likevel skriver jeg videre. For dersom det bare er slik at det er en person som har glede av tekstene, og denne personen er jeg, hvordan kan det da være bortkastet? Jeg skriver først og fremst for meg og min egen glede og det kommer ikke til å forandre seg. Alt annet er en bonus, og her er en av innfallsportene mine når skriveren i hodet blir kritikeren i hodet.

Read Full Post »

Jeg skriver igjen en blogg som sitter langt inne. Det er en blogg som går i mot mange av de anbefalingene jeg har fått ettersom valget jeg har tatt lett kan sees på som dumdristig og vågalt. Noen kan også mene at jeg bommer på målet, og jeg har vært innom den tanken selv. Sannheten er at jeg går tilbake til det jeg egentlig visste at jeg burde gjort i høst mens jeg søker jobber. Jeg begynte så smått å forsøke å ferdigskrive romanen min, og ettersom jeg skrev mer tok den stadig mer tid. Jeg oppdaget at jeg aldri fikk skrevet like mye som jeg ønsket, og at jeg ble mer og mer frustrert over å ikke få bruke tid på manuset slik jeg burde. Derfor valgte jeg å hoppe av studiet, som selv om det er virkelig er spennende, faktisk var en smule for tidlig etter masteren å begynne på i utgangspunktet. Jeg studerte nok videre mer som et sikkerhetsnett for å ikke ta fullstendig sjansen, enn å virkelig satse på skrivingen. Å skrive halve tiden gjorde at jeg slapp å svare på endel ubehagelige spørsmål for meg selv, og at skriveren i hodet slapp å trekke frem alle eksemplene på hvor umulig dette var og min generelle håpløshet.
Hva gjør jeg nå? Hver morgen sjekker jeg NAV og Finn. Der finner jeg frem aktuelle stillinger slik jeg har gjort hver dag denne høsten. Deretter tar jeg meg meg en morgentur hvor jeg bare kan være i mitt eget hode og få utløp for grublingen. Å tusle på tur har bestandig vært min avreagering og beste måten jeg kan sortere i skuffene på. Etter turen setter jeg meg ned og skriver dagens jobbsøknader. Sekundært men likevel daglig har jeg så skrivetid. Jeg forteller meg selv at dette skal jeg få til, senker kravene, og kjemper mot hodeskriveren med alle de ressursene jeg har. Det fineste med dette er at dette nye valget gjør meg både frustrert og lykkelig på samme tid. Jeg gjør det fordi det er riktig, fordi jeg skulle ha gjort det fra begynnelsen, og fordi jeg har ønsket å skrive så lenge jeg kan huske Selv om nervene er tilstede har jeg likevel lavere skuldre enn jeg har hatt i hele høst. Jeg tror uansett det er slik at: alle er redde, ingen har garantier, så jeg skriver likevel. Samt at jeg ikke får støtte fra nav som arbeidsledig dersom jeg studerer da.

Read Full Post »

Jeg glemmer bestandig hvor mørkt det er i november, og blir overveldet de kveldene jeg ser på klokken, og oppdager at det er mye tidligere enn jeg trodde. Oktober forsvant i en tåke av reisevirksomhet, litt tunge opplevelser å måtte takle, studier og søknadsskriving. Det var også måneden jeg hadde mitt første jobbintervju post- master. En jobb jeg virkelig kunne tenke meg, som var ganske relevant for utdanningen og interessene mine, men som jeg ikke fikk. Likevel var erfaringen viktig og jeg fikk både oppleve Bergen i solskinn og ble tatt vel i mot av Kirsten og familien hennes. Kirsten var slik jeg hadde tenkt meg, og det var godt å kjenne på at vi fikk god kontakt utenom Nettpoetensamarbeidet også.

Jeg gikk ut fra det intervjuet med rak rygg: jeg levlet og greide å presentere meg uten å la den til tider vanskelige selvfølelsen få bestemme over meg. Tross alt var det godt å oppleve at blant mange fant de noe hos meg som de ønsket å se nærmere på, og jeg var interessant nok til at de inviterte meg til Bergen for en nærmere prat. Å hevde at jeg ikke er nervøs ville være en løgn, men jeg tror det blir lettere neste intervju, det er faktisk på fredagen alt.
Planen for november er i tillegg til studiene og jobbsøknader å skrive videre på romanen. Dersom jeg legger den vekk er det ingen andre som vil fullføre den, og de mørke kveldene inviterer virkelig til å fordype seg i førsteutkastet. Jeg har bestemt meg for at skrivingen får den tiden jeg har til rådighet hver dag, noe som kan være alt fra et kvarter og opp til flere timer.
Det korte perspektivet er å skrive så mye som jeg bare kan denne måneden, det realistiske perspektivet er første mars for et førsteutkast som kan kalles skjelettet. Deretter kommer revideringen som både vil kreve fokus på de små tingene og det store bildet. Heldigvis tror jeg at jeg er ganske god på å jobbe grundig med de små elementene, så lenge jeg ikke lar selvfølelsen ta kontroll over prosessen. Da har jeg lett å bli redd for å prøve. Jeg tror ikke det er noe jeg gjør med vilje, det er bare sånn at jeg grubler, til alle tankene er en labyrint som jeg vikler meg dypere og dypere inn i. Av og til lurer jeg på om den røde tråden er noe jeg bør bære med meg innover gangene, slik at jeg kan følge den tilbake til motivasjonen og det som ligger til grunn for skrivingen. Det er bare det at det stedet hvor tråden leder ikke alltid er en like behagelig plass å være. Det hender det brenner der, og det det er skittent og rått. Likevel er det verdens beste læremester, og det jeg kan hente der har på sitt beste nerve og flyt, på sitt verste mer materiale til tankene og grublingen min.
Nå skal jeg lage ei kanne med te, finne litt epleknask og bruke resten av kvelden til skriving på denne omtalte romanen. Den har tatt plass i hodet mitt siden 2003, så det er på tide jeg samler trådene, og lar den få lov til å være det hele men dårlige førsteutkastet jeg vet den kommer til å bli. Det er helt i orden. Det er bedre med et svakt og «ferdig» førsteutkast enn et som er dårlig og fragmentarisk. Målet for november er altså å skrive enda mer, ikke snike seg rundt i gangene, men gå inn i kjerna og hente ut det som finnes der.

Read Full Post »

Det er mandag, og det er meningen at jeg skal skrive jobbsøknader. Det gjør jeg imidlertid ikke. Isteden gir jeg orden lov til å ramle ned på papiret uten å tenke eller reflektere over hvor de kommer fra. Jeg har alltid skrevet på denne måten, det var ikke før skrivekurset med Gro Dahle at det fikk et navn og at jeg fikk gjort mine første ymse forsøk på å strukturere tankeskriften til noe mer enn sider med løsrevne og ofte flytende linjer.
Likevel slår det meg at jeg gjør det samme i dag fordi ofte er tekstene mine altfor ofte er tåketekster, og det viser hvor mye jeg har å jobbe med. Det gjør ingenting. Dette er et langvarig prosjekt, og jeg er ikke lenger sikker på om det er for andre enn meg og min egen vekst. Jeg vet bare at når jeg skriver får jeg utløp for den trangen som ligger i det innerste rommet. Der det er vondt men som samtidig gjør meg hoppende glad over å være der.
Det betyr at jeg har en jobb å gjøre som ikke innebærer å sitte her med bloggen i alle fall. Jeg fikk en forespørsel i dag om jeg skulle være med på nanowrimo i år. Jeg har jo egentlig tid, men det jeg spør meg er om jeg passer best til å skrive i et fellesskap med andre eller mer som en einsamflygar. Selvfølgelig er jeg veldig glad for og avhengig av responsgruppe, både kreativt og faglig, men jeg lurer på om jeg ikke passer best til å gjøre hovedtyngden, også kalt førsteutkastet aleine. Dette må grubles på. Er du en einsamflygar eller nanowrimoer?

Read Full Post »

Older Posts »