Ulven Månegarm slukte månen, men slapp den igjen.

Jeg sitter i sofaen og skriver. Ennå har jeg følelsen av ærefrykt etter månevadringen i natt. Det var fantastisk å se måneformørkelsen.  Andre som fikk den med seg? Det var en helt spesiell stemning  og jeg er overasket over at jeg ikke møtte andre på min vandring.

Snart kommer nevøen min, så jeg benytter anledningen før han er her til å skrive. Når han kommer tilsier all erfaring at vi heller vil bruke tida på å leke og det er helt i orden. Hver eneste dag tenker jeg på og savner den ungen og jeg kunne virkelig ønske jeg bodde enda nærmere ham.

Ordene kommer verken tungt eller lett, men de dukker frem og jeg vet at det er et ord nærmere førsteutkastet. Det er en regel på dette tidspunktet og det er at å skrive er lov, men ingen revidering eller tilbakelesning. Dersom jeg tillater meg det kommer analytikeren frem og skriveren i hodet blir strengere enn strengest. Har ingen planer om altfor lange økter fordi jeg anser tiden med familie og godvær altfor verdifull. Men disse stundene er likevel viktige for disiplin og for den hemmelige datoen jeg har sett i hodet mitt for første utkast.

Ønsker alle en strålende dag med eller uten høstferie.

Reklame

Read Full Post »

Første kveld i høstferien

Da er det høstferie og det er en av fordelen ved å jobbe i skoleverket. Jeg skulle egentlig reise videre i dag, men da jeg så på busser, var sliten og egentlig trengte å kjøre oppvaskmaskinen var ikke valget om avreise i morgen særlig vanskelig. Jeg har ikke veldig mye i kjøleskapet ettersom jeg ikke liker å kaste mat så har jeg aktivt spist meg ned de siste dagene, men ved litt hjelp av fryseren ble jeg mett til middag og har til frokost.
I kveld har jeg begynt å se gjennom manuset mitt igjen. Ofte mens jeg har stått opp i mørket har jeg grublet over det og tenkt på veien videre. Fortsatt aner jeg ikke hvor vi havner, men jeg tenkte å bruke litt tid hver dag i ferien på å skrive. Skrivebordet min som dere har sett før står igjen på det grønne rommet og dette gamle bordet har fulgt meg gjennom både kreativ- og akademisk skriving. Det føles derfor veldig riktig å fortsette skrivingen ved det når jeg kan. En dag håper jeg å ha plass til bordet der jeg bor.

Ellers er denne uka fin til å ta beslutninger. En av de mindre og trivielle skal jeg ta med det samme. Skal jeg drikke Earl Grey eller vintereplete med mandel? Kjenner jeg meg selv rett kommer det helt sikkert til å bli begge deler før jeg legger meg. Ferien er også fin til å pleie uglegenene mine og det er fint å ikke måtte stå opp klokken fem de neste dagene.

Ønsker alle en fin kveld og helg.

Read Full Post »

En sommer full av skriving?

Det er to arbeidsdager før ferien og i helga har jeg fått inn sosiale krumspring. Det har vært til inspirasjon og brått kommer et skred av ord som vil ned på papiret. Dessverre samsvarer ikke det jeg skriver med alt jeg har i hodet og følelsene, men det er helt i orden. Skrive først og tenke senere. Nå har jeg brukt en halvtime før jobb til å jobbe på det gamle prosjektet mitt. Målet mitt er å skrive litt hver eneste dag i juli. Noen ganger vil det bli mye, mens andre ganger lite men jeg skal skrive og jeg skal akseptere at det som skrives ikke ser ut som annet enn lange og tunge elendige formuleringer. Det er ikke det som betyr noe, det er ikke viktig for et manus kan revideres. Hvorfor jeg ikke skroter hele gamlemanuset og begynner helt på nytt? Jeg synes historien fortjener enda et forsøk og derfor ønsker jeg å skrive det ferdig. Om ikke annet for meg og for korrekturleseren min som har trofast fulgt og hjulpet meg i mange år. For jeg blir aldri så lykkelig, hel og frustrert på samme tid som når jeg skriver og da skylder jeg meg selv å fortsette. Selv om det betyr at jeg aldri lærer og at teen jeg alltid lager rekker å bli kald når skrivebobla brytes, så er det også slik det skal være.

Read Full Post »

Nordlys, drømmeslange og plagiatkontroll

Det er interessant å merke seg at bloggen min muligens har gitt utslag på plagiatkontroll. Her om dagen var det en link i kontrollpanelet som pekte til Its learning:

hfk.itslearning.com/essay/PlagiarismReport.aspx…

Det ble forklart meg at plagiatkontrollen søker gjennom slikt som ligger på nett, og dersom noe er direkte lånt, så kommer et opp slik at man kan verifisere funnet. Nå er tydeligvis slik at dette er veldig normalt, men jeg blir selvfølgelig nysgjerrig. Selv om jeg skjønner at jeg aldri får vite hva som har kommet herfra, og det kan jo være noe så enkelt som at et forfattersitat ikke har blitt kreditert.

Jobbsøknader formuleres og jeg gleder meg til påsken. Ellers hender det ikke så mye spennende. Jeg prøver å skrive så mye jeg kan, og tenker på om jeg egentlig skriver på det riktige utkastet. Bøker blir selvfølgelig lest som vanlig, og nå skal jeg snart begynne på Dreamsnake av Vonda N. McIntyre. Ei venninne kjøpte den i New York, og forelsket seg helt i boka. Jeg har jo lange leselister i utgangspunktet, men jeg lånte den av henne i januar, og nå har endelig tiden kommet til å vie litt oppmerksomhet til «drømmeslangen.» Selv vet jeg ingenting om den, bortsett fra at det er en science fiction -roman fra 1978. Blir spennende å finne ut om den faller i smak hos meg også.

Ellers er mars lunefull og veksler mellom varme og kulde slik den pleier. Jeg drikker masse te om dagen, og fikk den gode nyheten om at nå er endelig påsketeen kommet i hyllene. Heldigvis handler verdens beste Maria for meg, og jeg får den derfor til påske. Påskete er mye bedre og ofte mer spennende enn julete, og her i huset drikkes den fra Black Cat. Det er en Ceylon som er krydret og søt samtidig, og krydderblandingen er «hemmelig.» Illustrasjonsbildet er fra en bokfrokost påsken 2013. (Bildet er klikkbart.)

I går hadde vi nordlys, noe som ikke er hverdagskost her ute i skogen. Det var et flott skue, og jeg føler meg priviligert som fikk det med meg. Det slår meg nå at det ikke er altfor ofte jeg skriver slike hverdagsinnlegg. Kanskje burde jeg bli flinkere til det?

Read Full Post »

Den første skrivedagen i november betyr også at bloggen våkner

Jeg glemmer bestandig hvor mørkt det er i november, og blir overveldet de kveldene jeg ser på klokken, og oppdager at det er mye tidligere enn jeg trodde. Oktober forsvant i en tåke av reisevirksomhet, litt tunge opplevelser å måtte takle, studier og søknadsskriving. Det var også måneden jeg hadde mitt første jobbintervju post- master. En jobb jeg virkelig kunne tenke meg, som var ganske relevant for utdanningen og interessene mine, men som jeg ikke fikk. Likevel var erfaringen viktig og jeg fikk både oppleve Bergen i solskinn og ble tatt vel i mot av Kirsten og familien hennes. Kirsten var slik jeg hadde tenkt meg, og det var godt å kjenne på at vi fikk god kontakt utenom Nettpoetensamarbeidet også.

Jeg gikk ut fra det intervjuet med rak rygg: jeg levlet og greide å presentere meg uten å la den til tider vanskelige selvfølelsen få bestemme over meg. Tross alt var det godt å oppleve at blant mange fant de noe hos meg som de ønsket å se nærmere på, og jeg var interessant nok til at de inviterte meg til Bergen for en nærmere prat. Å hevde at jeg ikke er nervøs ville være en løgn, men jeg tror det blir lettere neste intervju, det er faktisk på fredagen alt.
Planen for november er i tillegg til studiene og jobbsøknader å skrive videre på romanen. Dersom jeg legger den vekk er det ingen andre som vil fullføre den, og de mørke kveldene inviterer virkelig til å fordype seg i førsteutkastet. Jeg har bestemt meg for at skrivingen får den tiden jeg har til rådighet hver dag, noe som kan være alt fra et kvarter og opp til flere timer.
Det korte perspektivet er å skrive så mye som jeg bare kan denne måneden, det realistiske perspektivet er første mars for et førsteutkast som kan kalles skjelettet. Deretter kommer revideringen som både vil kreve fokus på de små tingene og det store bildet. Heldigvis tror jeg at jeg er ganske god på å jobbe grundig med de små elementene, så lenge jeg ikke lar selvfølelsen ta kontroll over prosessen. Da har jeg lett å bli redd for å prøve. Jeg tror ikke det er noe jeg gjør med vilje, det er bare sånn at jeg grubler, til alle tankene er en labyrint som jeg vikler meg dypere og dypere inn i. Av og til lurer jeg på om den røde tråden er noe jeg bør bære med meg innover gangene, slik at jeg kan følge den tilbake til motivasjonen og det som ligger til grunn for skrivingen. Det er bare det at det stedet hvor tråden leder ikke alltid er en like behagelig plass å være. Det hender det brenner der, og det det er skittent og rått. Likevel er det verdens beste læremester, og det jeg kan hente der har på sitt beste nerve og flyt, på sitt verste mer materiale til tankene og grublingen min.
Nå skal jeg lage ei kanne med te, finne litt epleknask og bruke resten av kvelden til skriving på denne omtalte romanen. Den har tatt plass i hodet mitt siden 2003, så det er på tide jeg samler trådene, og lar den få lov til å være det hele men dårlige førsteutkastet jeg vet den kommer til å bli. Det er helt i orden. Det er bedre med et svakt og «ferdig» førsteutkast enn et som er dårlig og fragmentarisk. Målet for november er altså å skrive enda mer, ikke snike seg rundt i gangene, men gå inn i kjerna og hente ut det som finnes der.

Read Full Post »

Takk for følget og på gjensyn, Ragnhild Jølsen

Read Full Post »

Den vanskelige bloggen om vonde sirkler

(…) men en gång satt vi fast i ett dike
Du vet när hjulen inte greppar
och alla andra kör förbi
Lars Winnerbäck – Vi Åkte Aldrig Ut Till Havet.

I fjor på denne tida var jeg langvarig syk. Vi var ikke sikre på hva som feilte meg, men i ettertid føles det som fire måneder av livet mitt bare er borte. Jeg vet det ikke er fullstendig sant. Det skjedde jo ting. Det var bare utrolig vanskelig å holde følge med rytmen rundt meg, når ingenting egentlig fungerte. Den dårlige samvittigheten satt som en klump i magen og jeg har jobbet hardt for å døyve den.

Det tok lang tid å komme seg igjen. Særlig siden jeg ble syk i sommer også. Enda en uke vekk fra jobben og den dårlige samvittigheten tårnet seg opp igjen rundt meg. Venner pekte på at hosten min var stygg. Jeg bare lot som jeg ikke skjønte hva de siktet til. Å bare forestille meg at jeg var frisk gikk et til et punkt. Å si til meg selv at alt var bra fungerte en stund. Men jeg var ikke frisk og alt var ikke bra. Jeg mistet stemmen og fortsatte å presse meg selv som omviser. Dagen etter var stemmen helt borte, og da jeg kom til legekontoret kom det langt inne et sted og anstrengt. « Jeg trenger noe sånn at jeg kan gå på jobb om en time.» Legen så på meg og ristet på hodet. « Nei, du skal absolutt ikke gå på jobb. Ikke på en uke. Du skal hjem og sove. Du har lungebetennelse som så mange denne sommeren:»

Tankene tårnet seg opp. Hvorfor ble jeg dårlig igjen?Overfor kollegaer og sjefene mine føltes det forferdelig. Jeg er glad i jobben min og ville gjerne fortsette å gjøre den. Heldigvis tok medisinene sykdommen og stemmen kom tilbake. Jeg gikk tilbake til jobben min igjen. Det var deilig å kunne gjøre de oppgavene jeg hadde foran meg.

Problemet er at en side av livet gjerne smitter over på de andre. Jeg grublet over avhandlingen min. Den ble en byrde og jeg begynte å miste tro på hele prosjektet. Det var ikke godt nok. Jeg holdt ikke mål. Det faglige var ikke der og jeg hadde ikke lært nok til å gjennomføre det jeg skulle. Tankene ble til en mur i magen og jeg var nær ved å droppe hele greia. Da slipper jeg i alle fall nederlaget, tenkte jeg, da behøver jeg ikke å levere noe mediokert som alle kan se at ikke fungerer.

Jag hamnar där ibland när det känns
som att jag gått sönder
Låst i en cirkel
Rädd att göra fel
Rädslan har runnit genom åldrar och städer
genom blodomlopp och märkliga gator
tills jag blev vem som helst
En mörk, brusande fors
tills jag blev vem som helst
( Lars Winnerbäck – Vem Som Helst Blues)

Heldigvis var ting mulig å rette opp. Jeg måtte bare lære meg at ting får lov til å gå seg til. Jeg har også verdens beste veileder, som heldigvis ikke forsvant da veien ble svingete. Vennene mine har vært verdens stødigste. Selv da jeg trakk meg unna var de der og ventet til jeg var klar. De tok seg tid til å lytte, var der gjennom mastersvigninger og kom med gode råd. Jeg har en fantastisk familie som slo ring rundt meg. Dette har lært meg masse om styrke. Og hvor heldig jeg er. Oktober ble restart, da bilen ble dyttet opp igjen på veien, og da hele jeg ble sterkere igjen. Selvfølgelig svinger det, men livet i seg selv svinger, det er sånn det er å være.

Sirkler kan brytes. Jeg er kjempeklar for å bruke de kommende dagene og desember på beste måte. Skrive ferdig oppgaven og nyte det å være på veien. Jeg skal skrive det beste jeg kan og da får det værsågod holde mål. Jeg har bestemt at desember skal bli en god arbeidsmåned og ventemåned.

Och du ska måla din egen färg
och på din himmel ska det skrivas att du kan,
och det ska eka över skog och berg
att sanningen ljuger och att drömmen är sann.
( Lars Winnerbäck – Till det sista havet)

Read Full Post »

Dette er den arven jeg bærer. Hun lever videre i meg

Jeg har skrevet om mor ( min mormor) før. Egentlig het hun Karen Marie og ble født på den lille husmannsplassen Dreier 31 (?) juli 1917. Hun var veldig glad i historier, både å skape dem og ikke minst lese. Det er merkelig hvor knyttet jeg føler meg til denne familien og de få bruddstykkene jeg har av det som også er mine egne røtter.

Mor hadde et svært nært forhold til sine søsken. Mamma forteller om hvor morsomt de hadde det, hvor særegne de var og hvor uglegenene mine har sitt utspring. Et sitat fra Anders Bjørn er at ingen i slekten står opp og legger seg på samme dag. Noe som faktisk kan passe veldig godt for min del. Selv om jeg prøver å være flink. (Tante Magnhild for eksempel var bare ute etter at at det hadde blitt mørkt. Det var nok flere grunner til det, altså. Ikke bare uglegener.) Jeg huske vi besøkte henne og onkel Morten, at jeg synes den hvite svanen i hagen var fin og kjøkkenet som hadde peppermyntedrops på den ene hylla. Hjemme har vi et brodert bilde av hvite svaner, som jeg fikk velge meg blant bildene hennes.

Vi besøkte tante Kirsti og onkel Anders i møbelbutikken og det er en følelse av å være hjemme som slår meg når jeg tenker tilbake. Å være omkring sine egne folk. Tante Birthe som jeg ikke husker, spiste opp julebaksten hjemme på Tufte. Mor og mamma hadde bare gått en tur på butikken i mellomtida og de fikk streng formaning om å ikke fortelle at kakene var rullet ut på veggen, i mangel på bakebord, for det brukte mor til smultringbakst. Tante Birthe skal ifølge mamma syntes at kakene var himmelske.

Onkel Einar som bodde nede på Tufte, gikk turer til han var rundt 90 og ikke minst var streng når jeg tok telefonen som ringte hjemme, for Telenor var dyrt. Som barn flyttet han over i bryggerhuset og bodde der sammen med to gamle tanter. (Tante Hanna og ) Det var han som mente jeg lignet på mor da hun var ung og bidro til å gi meg en sterkere link til hennes slekt og ikke minst til noe både nært og fjernt samtidig. Han var en sterk forteller og besøkte oss ofte på Tufte.

De var flere søsken, men jeg husker ikke Borghild og Håkon. Sistnevnte var med på å bygge kapellet på Kronborg og det sies at han undret seg på hvem den første ble som skulle ligge der. Han gikk gjennom isen (på Stavsjø),druknet og dermed ble han dessverre selv først. Signe døde også veldig tidlig. Det finnes ifølge Anders Bjørn to bilder av henne og på det ene skal hun ha skrevet navnene på klassevennene og at skoletiden var den beste i hennes liv. Bildet skal være fra 1913 og hun gikk bort i 1920.

Det er altså noe nært i disse historiene. Noe som minner om mitt eget forhold til mine søsken og noe som gir meg en følelse av fellesskap med dem. Jeg har nok mye i meg fra Dreierfamilien og jeg tror noe av fantasien, galskapen, kreativiteten og personligheten min kommer fra dem.

Humørsvingningene og humoren har jeg nok arvet og ikke minst en grublende natur jeg har fått vite at kan komme derfra. Den introverte siden, som likevel kan bli livfull rundt mine egne. ( Privatheten) Hver gang jeg går tur forbi kirkegården eller Dreier, føles det som om noe faller på plass. Det er på samme måte som på Tufte, som å komme hjem.

De elsket som nevnt bøker. I dag er det flere fra familien utdannede bibliotekarer og jeg studerer jo litteraturvitenskap. Mor ( kalt Tulla, kanskje fordi hun var yngst og oldemor døde i spanskesyken da hun var liten) trillet trillebårer fra biblioteket på Søve med bøker. Noen har også fortalt meg at de skrev og at jeg har sett en liten bok med tekster. Dessverre er annet materiale enten tapt eller om vi er heldige, hos andre medlemmer av slekten. At vi leser på do kan kanskje også ha sitt opphav derfra?

Noe av det fineste er at mor var den første jeg vet om av slekten som leste Jølsen. Mor døde da jeg var fjorten og det var lenge før jeg oppdaget Jølsen. Mamma derimot hadde lest Jølsen på oppfordring fra bestemoren min. Mitt ene bokminne av mange, er at mor leser « det suser i sivet» for meg og vi knasker kamferdrops. Det er et fint og vart minne som alltid vil være med meg. (Jeg vokste opp i samme huset som Besse og henne. ) Men jeg kunne ønske mor var her nå og at vi kunne diskutere bøkene. Når jeg nærleser Jølsen tenker jeg meg at hun kanskje stoppet ved de samme partiene. Jeg grubler om hun ville delt perspektivene mine og hvilken andre ting hun kunne tilført meg og min analyse. Hva så hun som ikke jeg ser? Jeg har nok mye av mor i meg på så mange måter. Men likevel er vi to ulike mennesker og ikke minst lesere.

Jeg kunne ønske jeg kunne gå tilbake i tid, snakke med mor og forstå mye mer av hennes vesen. Jeg tror hun ville sett mye av meg i seg, som jeg gjør av henne i meg. Hvem var disse menneskene. Hva tenkte, følte og gjorde de. Hvordan dreide livsvalgene og skjebnene seg? Hva var vanene deres? Jeg vet så lite. Det er dermed både nært og fjernt samtidig og jeg grubler ofte på dem til jeg blir svimmelt og rar.

Arven er tilstede og ikke minst hvordan litteraturen hvisker ut tidsgrensene og skaper en nærhet som tid og rom ikke kan skille. Det er mulig at jeg aldri hadde skrevet master om Jølsen, hvis det ikke var for henne. Det kan godt hende at det er denne familien, som gir følelsen av å være i balanse når jeg sitter her med tekoppen og nærleser tekst. Den følelsen av at ved å studere litteraturvitenskaper, kom jeg til et av de stedene jeg hører til. Kanskje jeg bærer henne videre i meg og hennes og søsknenes kjærlighet til skriving, litteratur og familien. En dag håper jeg å gi det videre til mine egne barn og min egen familie. Om jeg tror ting som dette kan arves? Ja, absolutt.

Min mor ( mormor) Den første av min familie som leste Ragnhild Jølsen.. Hver gang jeg ser dette bilder, minnes jeg på hvor mye av henne jeg har i meg.

Read Full Post »

Nok et meningsløst blogginnlegg om te, bobler, høstmørket, det som har vært, er nå og skal komme

Siden sist har jeg overlevd det å fylle tredve. Ikke det at jeg forventet det skulle bli ille, men en liten refleksjon har det medført. Ikke bare hos meg, jeg har også hørt fra familiemedlemmer som sjeldent ringer. Jeg har også blitt flinkere til å bruke brillene mine igjen. Det får meg til å tenke tilbake på videregående, lange rusleturer, dager fulle av hest, hund, min første egne katt og skriving i en stol på rommet mitt. Rett og slett den uansvarlige bekymringsløse gleden av å være gammel nok til å velge retning, samtidig som man er ung nok til å ikke måtte bære det til tider tunge ( og andre ganger herlige) voksenlivet. En stund til kunne smaken av modne epler og hvisking i høstmørket, skyve vekk tanken på det som skulle komme. Det slår meg at de bekymringene som var på den tida, var mye mer der og da.

Ute blåser det og siden jeg har vinduet oppe, tar det litt tid før jeg hører at tekjelen vagt signaliserer at vannet er varmt. Jeg liker ritualet bestående av å fylle i løste, trekke og sile. Trekketid er viktig og den varierer for de ulike typene te. Etter lang tid som kronisk tedrikker har jeg blitt ganske dyktig på å ikke trekke bitter te. Er jeg i en situasjon hvor jeg ikke ønsker å tenke trekketid ( det vil si programmere mobiltelefonen til å ringe), er det bare å bruke rooibos. Det er en te som ikke blir bitter og dermed tåler langvarig trekketid. Jeg bruker en av de små tekannene, vel vitende om at de gangene jeg er i skrivemodus, er det uansett lett å skrive teen kald. Det er ofte det å smake som forteller at jeg har vært i bobla igjen. Det rommet som bare rommer tankene, klirringen fra tastaturet ( eller rasling mot papiret) og meg. Det er mitt sted og det er et fokusert sted. Men i dag presser stadig sprettkønntankene på bobla.

Jeg får lyst til å tenne lys og begynne på John Irving sin siste natt i twisted river, som Åsa gav meg i bursdagsgave. Kanskje jeg gjør det allerede i kveld. Jeg tenker at det passer godt på en søndag sammen med den ferdige teen og twist ( som jeg også fikk)

Read Full Post »

Om å bli lest av andre

Jeg forsøker å forme tankeskrift til noe mer. Det blir bare innledninger,jeg ikke vet om jeg klarer å bygge videre på. Jeg er ikke en gang sikker på hvor gode de er. Jeg vil gjerne arbeide med dem og jeg sletter, skriver og reviderer.

Disse linjene noterer jeg ned :

Tankene når gjennom veggene nå.

Rommene er lave, små og mørke. Rosemalingen på dørkarmene. Tunge feiende skjørt og klirring i nøkler.
Jeg holder rundt barnet som rister av gråt. Lukten av brent tre. Jeg legger merke til at huset bygger på seg selv for å vise meg fløyene.

Ansiktene er stivnet som gulne fotografier. Huset knaker og jeg prøver å slukke tidsflammene med hendene.

Alt som er tilbake et steinmuren og trestykker og jord. Mannen gransker meg fra vinduene.
*

Hva er det med rommene og fløyene? De er gjennomgående i flere tekster. De kommer fra de dypeste stedene og jeg prøvde lenge å ignorere dem. Jeg ville ikke skrive om dem, for å gjøre det ville være å gå der det brenner. Men det er der nerven ligger, som Gro Dahle sa til meg og når jeg slipper redningsbøyene vil jeg få frem bedre tekster. Kanskje er rett og slett det å skrive enda mer nakent, det som skal få meg til å gå inn i fløyene og rommene om natta? En responsleser på Hjemgjeld sa. « du skriver frem drømmene mine også. De hadde jeg nesten glemt.»

Det tok lang tid før jeg greide å virkelig ta til meg undervisningen. De enkle linjene var ikke bare det. Jeg vet ikke om hun skjønte at hun faktisk blottstilte meg? At hun speilet meg og fikk meg til å se meg selv som skriver gjennom hennes øyne. Første tilbakemelding satt jeg undrende og tenkte. « er det hun beskriver virkelig meg? Ser jeg meg selv sånn?» På den tiden ville jeg sagt nei, men etterhvert skjønte jeg at det hun oppfattet var hennes respons. En ærlig tilbakemelding er alltid en av mange sannheter, siden en tekst alltid vil være subjektiv.

Det gjør igjen at man må granske sitt skriverselvbilde på nytt for hver gjennomleser. Skriveren i hodet får altså en utfordring. Ikke minst må hun motstå lysten til å ta seg en dusj og rydde opp. Hun er nødt til å ignorere at hun står på en åpen plass med alles blikk på seg. ( som i virkeligheten bare er eget blikk. Men det er en hemmelighet hun ikke vet ennå. Hun ser det i små glimt, tenker det og glemmer igjen) På dette stedet må hun akseptere å være skitten, ulydig, rotete, svett og uflink. For det er når hun ikke prøver å tviholde på all kontroll, at hun plutselig kommer i en underlig skriverytme. Å flyte er skummelt og det er lite å støtte seg til, når man er i dette rommet. Innerst inne vet hun at det er den eneste friheten og det er den hun får omfavne stykkevis og delt, til den er mer og mer sammensmeltet med henne.

Read Full Post »