Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Smertetanker’ Category

Jeg skriver igjen en blogg som sitter langt inne. Det er en blogg som går i mot mange av de anbefalingene jeg har fått ettersom valget jeg har tatt lett kan sees på som dumdristig og vågalt. Noen kan også mene at jeg bommer på målet, og jeg har vært innom den tanken selv. Sannheten er at jeg går tilbake til det jeg egentlig visste at jeg burde gjort i høst mens jeg søker jobber. Jeg begynte så smått å forsøke å ferdigskrive romanen min, og ettersom jeg skrev mer tok den stadig mer tid. Jeg oppdaget at jeg aldri fikk skrevet like mye som jeg ønsket, og at jeg ble mer og mer frustrert over å ikke få bruke tid på manuset slik jeg burde. Derfor valgte jeg å hoppe av studiet, som selv om det er virkelig er spennende, faktisk var en smule for tidlig etter masteren å begynne på i utgangspunktet. Jeg studerte nok videre mer som et sikkerhetsnett for å ikke ta fullstendig sjansen, enn å virkelig satse på skrivingen. Å skrive halve tiden gjorde at jeg slapp å svare på endel ubehagelige spørsmål for meg selv, og at skriveren i hodet slapp å trekke frem alle eksemplene på hvor umulig dette var og min generelle håpløshet.
Hva gjør jeg nå? Hver morgen sjekker jeg NAV og Finn. Der finner jeg frem aktuelle stillinger slik jeg har gjort hver dag denne høsten. Deretter tar jeg meg meg en morgentur hvor jeg bare kan være i mitt eget hode og få utløp for grublingen. Å tusle på tur har bestandig vært min avreagering og beste måten jeg kan sortere i skuffene på. Etter turen setter jeg meg ned og skriver dagens jobbsøknader. Sekundært men likevel daglig har jeg så skrivetid. Jeg forteller meg selv at dette skal jeg få til, senker kravene, og kjemper mot hodeskriveren med alle de ressursene jeg har. Det fineste med dette er at dette nye valget gjør meg både frustrert og lykkelig på samme tid. Jeg gjør det fordi det er riktig, fordi jeg skulle ha gjort det fra begynnelsen, og fordi jeg har ønsket å skrive så lenge jeg kan huske Selv om nervene er tilstede har jeg likevel lavere skuldre enn jeg har hatt i hele høst. Jeg tror uansett det er slik at: alle er redde, ingen har garantier, så jeg skriver likevel. Samt at jeg ikke får støtte fra nav som arbeidsledig dersom jeg studerer da.

Reklamer

Read Full Post »

I dag ville Joachim Nielsen (Jokke) fylt femti år. Jeg feirer med å dele en av mine favorittlåter:

Read Full Post »

(…) men en gång satt vi fast i ett dike
Du vet när hjulen inte greppar
och alla andra kör förbi
Lars Winnerbäck – Vi Åkte Aldrig Ut Till Havet.

I fjor på denne tida var jeg langvarig syk. Vi var ikke sikre på hva som feilte meg, men i ettertid føles det som fire måneder av livet mitt bare er borte. Jeg vet det ikke er fullstendig sant. Det skjedde jo ting. Det var bare utrolig vanskelig å holde følge med rytmen rundt meg, når ingenting egentlig fungerte. Den dårlige samvittigheten satt som en klump i magen og jeg har jobbet hardt for å døyve den.

Det tok lang tid å komme seg igjen. Særlig siden jeg ble syk i sommer også. Enda en uke vekk fra jobben og den dårlige samvittigheten tårnet seg opp igjen rundt meg. Venner pekte på at hosten min var stygg. Jeg bare lot som jeg ikke skjønte hva de siktet til. Å bare forestille meg at jeg var frisk gikk et til et punkt. Å si til meg selv at alt var bra fungerte en stund. Men jeg var ikke frisk og alt var ikke bra. Jeg mistet stemmen og fortsatte å presse meg selv som omviser. Dagen etter var stemmen helt borte, og da jeg kom til legekontoret kom det langt inne et sted og anstrengt. « Jeg trenger noe sånn at jeg kan gå på jobb om en time.» Legen så på meg og ristet på hodet. « Nei, du skal absolutt ikke gå på jobb. Ikke på en uke. Du skal hjem og sove. Du har lungebetennelse som så mange denne sommeren:»

Tankene tårnet seg opp. Hvorfor ble jeg dårlig igjen?Overfor kollegaer og sjefene mine føltes det forferdelig. Jeg er glad i jobben min og ville gjerne fortsette å gjøre den. Heldigvis tok medisinene sykdommen og stemmen kom tilbake. Jeg gikk tilbake til jobben min igjen. Det var deilig å kunne gjøre de oppgavene jeg hadde foran meg.

Problemet er at en side av livet gjerne smitter over på de andre. Jeg grublet over avhandlingen min. Den ble en byrde og jeg begynte å miste tro på hele prosjektet. Det var ikke godt nok. Jeg holdt ikke mål. Det faglige var ikke der og jeg hadde ikke lært nok til å gjennomføre det jeg skulle. Tankene ble til en mur i magen og jeg var nær ved å droppe hele greia. Da slipper jeg i alle fall nederlaget, tenkte jeg, da behøver jeg ikke å levere noe mediokert som alle kan se at ikke fungerer.

Jag hamnar där ibland när det känns
som att jag gått sönder
Låst i en cirkel
Rädd att göra fel
Rädslan har runnit genom åldrar och städer
genom blodomlopp och märkliga gator
tills jag blev vem som helst
En mörk, brusande fors
tills jag blev vem som helst
( Lars Winnerbäck – Vem Som Helst Blues)

Heldigvis var ting mulig å rette opp. Jeg måtte bare lære meg at ting får lov til å gå seg til. Jeg har også verdens beste veileder, som heldigvis ikke forsvant da veien ble svingete. Vennene mine har vært verdens stødigste. Selv da jeg trakk meg unna var de der og ventet til jeg var klar. De tok seg tid til å lytte, var der gjennom mastersvigninger og kom med gode råd. Jeg har en fantastisk familie som slo ring rundt meg. Dette har lært meg masse om styrke. Og hvor heldig jeg er. Oktober ble restart, da bilen ble dyttet opp igjen på veien, og da hele jeg ble sterkere igjen. Selvfølgelig svinger det, men livet i seg selv svinger, det er sånn det er å være.

Sirkler kan brytes. Jeg er kjempeklar for å bruke de kommende dagene og desember på beste måte. Skrive ferdig oppgaven og nyte det å være på veien. Jeg skal skrive det beste jeg kan og da får det værsågod holde mål. Jeg har bestemt at desember skal bli en god arbeidsmåned og ventemåned.

Och du ska måla din egen färg
och på din himmel ska det skrivas att du kan,
och det ska eka över skog och berg
att sanningen ljuger och att drömmen är sann.
( Lars Winnerbäck – Till det sista havet)

Read Full Post »

Jeg er negativ

ingen kan bestemme
eller definere meg

jeg unngår
jeg trasser

loffer gjennom
ukjente landskap

ignorerer kartene

faller ut
av statistikkene

kan sees
som rust

på undersiden
av konklusjonene

Read Full Post »

Jeg har skrevet om mor ( min mormor) før. Egentlig het hun Karen Marie og ble født på den lille husmannsplassen Dreier 31 (?) juli 1917. Hun var veldig glad i historier, både å skape dem og ikke minst lese. Det er merkelig hvor knyttet jeg føler meg til denne familien og de få bruddstykkene jeg har av det som også er mine egne røtter.

Mor hadde et svært nært forhold til sine søsken. Mamma forteller om hvor morsomt de hadde det, hvor særegne de var og hvor uglegenene mine har sitt utspring. Et sitat fra Anders Bjørn er at ingen i slekten står opp og legger seg på samme dag. Noe som faktisk kan passe veldig godt for min del. Selv om jeg prøver å være flink. (Tante Magnhild for eksempel var bare ute etter at at det hadde blitt mørkt. Det var nok flere grunner til det, altså. Ikke bare uglegener.) Jeg huske vi besøkte henne og onkel Morten, at jeg synes den hvite svanen i hagen var fin og kjøkkenet som hadde peppermyntedrops på den ene hylla. Hjemme har vi et brodert bilde av hvite svaner, som jeg fikk velge meg blant bildene hennes.

Vi besøkte tante Kirsti og onkel Anders i møbelbutikken og det er en følelse av å være hjemme som slår meg når jeg tenker tilbake. Å være omkring sine egne folk. Tante Birthe som jeg ikke husker, spiste opp julebaksten hjemme på Tufte. Mor og mamma hadde bare gått en tur på butikken i mellomtida og de fikk streng formaning om å ikke fortelle at kakene var rullet ut på veggen, i mangel på bakebord, for det brukte mor til smultringbakst. Tante Birthe skal ifølge mamma syntes at kakene var himmelske.

Onkel Einar som bodde nede på Tufte, gikk turer til han var rundt 90 og ikke minst var streng når jeg tok telefonen som ringte hjemme, for Telenor var dyrt. Som barn flyttet han over i bryggerhuset og bodde der sammen med to gamle tanter. (Tante Hanna og ) Det var han som mente jeg lignet på mor da hun var ung og bidro til å gi meg en sterkere link til hennes slekt og ikke minst til noe både nært og fjernt samtidig. Han var en sterk forteller og besøkte oss ofte på Tufte.

De var flere søsken, men jeg husker ikke Borghild og Håkon. Sistnevnte var med på å bygge kapellet på Kronborg og det sies at han undret seg på hvem den første ble som skulle ligge der. Han gikk gjennom isen (på Stavsjø),druknet og dermed ble han dessverre selv først. Signe døde også veldig tidlig. Det finnes ifølge Anders Bjørn to bilder av henne og på det ene skal hun ha skrevet navnene på klassevennene og at skoletiden var den beste i hennes liv. Bildet skal være fra 1913 og hun gikk bort i 1920.

Det er altså noe nært i disse historiene. Noe som minner om mitt eget forhold til mine søsken og noe som gir meg en følelse av fellesskap med dem. Jeg har nok mye i meg fra Dreierfamilien og jeg tror noe av fantasien, galskapen, kreativiteten og personligheten min kommer fra dem.

Humørsvingningene og humoren har jeg nok arvet og ikke minst en grublende natur jeg har fått vite at kan komme derfra. Den introverte siden, som likevel kan bli livfull rundt mine egne. ( Privatheten) Hver gang jeg går tur forbi kirkegården eller Dreier, føles det som om noe faller på plass. Det er på samme måte som på Tufte, som å komme hjem.

De elsket som nevnt bøker. I dag er det flere fra familien utdannede bibliotekarer og jeg studerer jo litteraturvitenskap. Mor ( kalt Tulla, kanskje fordi hun var yngst og oldemor døde i spanskesyken da hun var liten) trillet trillebårer fra biblioteket på Søve med bøker. Noen har også fortalt meg at de skrev og at jeg har sett en liten bok med tekster. Dessverre er annet materiale enten tapt eller om vi er heldige, hos andre medlemmer av slekten. At vi leser på do kan kanskje også ha sitt opphav derfra?

Noe av det fineste er at mor var den første jeg vet om av slekten som leste Jølsen. Mor døde da jeg var fjorten og det var lenge før jeg oppdaget Jølsen. Mamma derimot hadde lest Jølsen på oppfordring fra bestemoren min. Mitt ene bokminne av mange, er at mor leser « det suser i sivet» for meg og vi knasker kamferdrops. Det er et fint og vart minne som alltid vil være med meg. (Jeg vokste opp i samme huset som Besse og henne. ) Men jeg kunne ønske mor var her nå og at vi kunne diskutere bøkene. Når jeg nærleser Jølsen tenker jeg meg at hun kanskje stoppet ved de samme partiene. Jeg grubler om hun ville delt perspektivene mine og hvilken andre ting hun kunne tilført meg og min analyse. Hva så hun som ikke jeg ser? Jeg har nok mye av mor i meg på så mange måter. Men likevel er vi to ulike mennesker og ikke minst lesere.

Jeg kunne ønske jeg kunne gå tilbake i tid, snakke med mor og forstå mye mer av hennes vesen. Jeg tror hun ville sett mye av meg i seg, som jeg gjør av henne i meg. Hvem var disse menneskene. Hva tenkte, følte og gjorde de. Hvordan dreide livsvalgene og skjebnene seg? Hva var vanene deres? Jeg vet så lite. Det er dermed både nært og fjernt samtidig og jeg grubler ofte på dem til jeg blir svimmelt og rar.

Arven er tilstede og ikke minst hvordan litteraturen hvisker ut tidsgrensene og skaper en nærhet som tid og rom ikke kan skille. Det er mulig at jeg aldri hadde skrevet master om Jølsen, hvis det ikke var for henne. Det kan godt hende at det er denne familien, som gir følelsen av å være i balanse når jeg sitter her med tekoppen og nærleser tekst. Den følelsen av at ved å studere litteraturvitenskaper, kom jeg til et av de stedene jeg hører til. Kanskje jeg bærer henne videre i meg og hennes og søsknenes kjærlighet til skriving, litteratur og familien. En dag håper jeg å gi det videre til mine egne barn og min egen familie. Om jeg tror ting som dette kan arves? Ja, absolutt.

Min mor ( mormor) Den første av min familie som leste Ragnhild Jølsen.. Hver gang jeg ser dette bilder, minnes jeg på hvor mye av henne jeg har i meg.

Min mor ( mormor) Den første av min familie som leste Ragnhild Jølsen.. Hver gang jeg ser dette bilder, minnes jeg på hvor mye av henne jeg har i meg.

Read Full Post »

Skulderen krangler igjen og jeg er dermed satt på voltarol. Selv har jeg greid å kurrere de tre første gangene siden det begynte i sommer med arnika ( en god gammel livredder, som min bestemor alltid sverget til – og kjølesalve. Men i dag foreslo en på apoteket at kanskje var det en betennelse som måtte få medisin og stadig blussa opp. Til mitt spørsmål om jeg burde bestille legetime sa hun nei, fordi voltarol mest sannsynlig er det jeg ville fått og at det er ikke enorm forskjell på resept eller uten.

 

Etter å ha grumsa litt for meg selv over å ikke ha tid til dette slo jeg meg til ro med situasjonen. Jeg pakket dermed ut igjen og dro ikke til universitetet i dag tidlig som planen var. Isteden tok jeg første pilla med et glass vann og mat som anbefalt og hoppet til sengs. Hva jeg har gjort i dag? Forsvinnende lite produktivt. Jeg kunne ha vasket og brettet klær eller rengjort huset. Jeg har kjølt ned skulderen, lest noveller, drukket te og lydig spist mine tre piller i løpet av dagen. Jeg har muligens noe mindre vondt, men det er ikke enkelt å bedømme fordi voltarolen ifølge pakningen rett og slett kamuflerer vondtene.

Jeg har drømt om alt fra at museet jeg jobber på om sommeren fikk frastjålet et portrett av den siste frua til hovedgaarden og at jeg prøvde intenst å forklare at jeg ikke hadde gjemt det, protester i Oslo og masterpapirer som brenner. For den som er omviser er den stille skrekken at en en dag skal oppdage at en ikke har hatt like bra overblikk som man har trodd. Jeg husker for eksempel at jeg kom tilbake på jobb og etter første omvisning for sesongen kom stotrende til ham som bor på museet. « Hvor er bibliotekstigen?» Rasjonelt kunne jeg ikke se for meg at noen skulle fått med seg den ganske store stigen, men den var jo borte. Det hadde riktignok en naturlig forklaring, men var en vekker som fikk meg til å reflektere i enda større grad hvor essensielt det er å både passe på gjenstander, gjester og formidle levende samtidig.

 

Nå skal jeg koke litt te igjen og siden det er helg og jeg synes litt synd på meg selv, samt er litt oppgitt over enda mer tapt arbeidstid unne meg marsipanegg. Jeg har også planer om å sette på en sokkevask og sortere dem. ( sukk. jeg ender sikkert opp med ulike sokker uansett) I morgen skal jeg fungere igjen. Kroppen min får bare høre på meg denne gangen. Jeg har lyst til å være i god rytme og flyt. Frem til i høst har jeg vært veldig sjeldent syk og det er den trenden jeg ønsker tilbake i livet mitt. Det slo meg for øvrig at i dag er det to uker til jeg fyller 30 år. Tida går fort.

 

God helg til deg som måtte lese dette

Read Full Post »

«I vår tid har enhver ny dikting den oppgave å flytte grensepæler. »
~ Henrik Ibsen ~

Henrik Ibsen er etter min mening vår største dikter og dramatiker. Han har påvirket meg hele mitt lesende liv og fortsetter å påvirke meg. Han flyttet ikke bare grensesteiner, dyttet og utfordret i sin samtid, men fortsetter aktivt å gjøre det for dagene lesere med sine sannheter.

Ibsen er kanskje litt mindre kjent for diktene sine, men det betyr ikke at de på noen måte er svakere. Dette er gode og sterke tekster som taler direkte til leseren på flere nivåer. Mitt favorittdikt i så måte er Bergmanden og det er dette jeg har lyst til å dele med dere.

For meg har det vært en stor motivasjon rundt egen skriving og det er kanskje det diktet Ibsen har skrevet som jeg kommer oftest tilbake til. Det ble publisert da Ibsen var ganske ung. Jeg tenker det også fint kan stå som et eller eller en problematisering av det å ha et kall og det å slåss for noe på flere nivåer i livet. Bergmannen er en metafor for det mennesket som har en oppgave og som må kjempe seg gjennom fjellet for å finne ut hvor hun skal gå. Det kan illustrere at som barn var det enklere å beholde selvtilliten og troen gjennom leken. Fjellmetaforen kan illustrere flere ting, både livet, omgivelsene og selvsagt våre tanker og følelser, som meget vel kan være våre verste fiender. Kallsproblematikken blir dermed problematisert og det er lett å bukke under som ved det tunge arbeidet inne i fjellet. Vi ser dette eksplisitt i omtalen av tvilen bergmanden legger for dagen, hvor han spør seg selv om han ikke har fått dette til. Den realistiske tonen og ikke minst gjenkjennelige gjør at teksten får en tidløs og allmenn stemme der mange er i stand til å gjenkjenne seg.

Jeg tolker det som bergmannen bestemmer seg for å fortsette arbeidet sitt. Han vet at han må gjøre dette. At det er her nede i mørket han hører til. Ja, det er sant. Det kan være en tung og ensom vei å følge hjertet sitt. Men samtidig er det i alle fall sånn at jeg har erfart at tilslutt er jeg bare nødt til å satse på det. For det er kun jeg som kan vite hvor jeg er ment til å gå og selv om alt er usikkert, er det en sjanse som er nødt til å satses på. Det er hardt, utmattende og skremmende. Men det kan være ekte skatter der nede som bør søkes frem.

Ligger der noe i teksten om at man må lete på skjulte steder, langt nede i mørket og dypet? Det er et dikt som oppmoder til å gå utenfor komfortsonen. En vet ikke ikke, ikke en gang OM resultatet kommer, men likevel er det en driv ( lik bergmannen) som får noen mennesker til å arbeide møysommelig videre, med i alle fall et håp om å finne noe inni seg selv, eller fra omgivelsene som kan bli til noe verdifullt.

Jeg tar stadig frem dette diktet. Det er min inspirasjon for master – og kreativ skriving. Når skriveren i hodet blir ustø og ikke tror dette vil gå i det hele tatt, prøver jeg å sitere diktet. Derfor synes jeg det var så flott å dele det på selve fødselsdagen.

Bergmanden
Bergvæg, brist med drøn og brag
for mit tunge hammerslag!
Nedad må jeg vejen bryde,
til jeg hører malmen lyde.

Dybt i fjeldets øde nat
vinker mig den rige skat, –
diamant og ædelstene
mellem guldets røde grene.

Og i dybet er der fred, –
fred og ørk fra evighed; –
bryd mig vejen, tunge hammer,
til det dulgtes hjertekammer!

Engang sad som gut jeg glad
under himlens stjernerad,
trådte vårens blomsterveje,
havde barnefred i eje.

Men jeg glemte dagens pragt
i den midnatsmørke schakt,
glemte liens sus og sange
i min grubes tempelgange.

Dengang først jeg steg herind,
tænkte jeg med skyldfrit sind:
dybets ånder skal mig råde
livets endeløse gåde. –

End har ingen ånd mig lært,
hvad mig tykkedes så sært;
end er ingen stråle runden,
som kan lyse op fra grunden.

Har jeg fejlet? Fører ej
frem til klarhed denne vej?
Lyset blinder jo mit øje,
hvis jeg søger i det høje.

Nej, i dybet må jeg ned;
der er fred fra evighed.
Bryd mig vejen, tunge hammer,
til det dulgtes hjertekammer! –

Hammerslag på hammerslag
indtil livets sidste dag.
Ingen morgenstråle skinner;
ingen håbets sol oprinder.

Read Full Post »

Older Posts »