Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Smertetanker’ Category

I forbindelse med utgivelsen av Rikka Gan skriver Ragnhild Jølsen til lederen for bokhandelansattes forening i 1905 « Min bok Rikka Gan forstås så dårlig, men jeg tror dens tid vil nok alikevel en gang komme. Om ikke før, så når jeg er død. Jeg har lagt min sjel i denne boken, og for mig vil den sikkert alltid stå som den sanneste og beste»

Read Full Post »

Dette er et av de innleggene som sitter langt inne. Ikke fordi det ikke er sånn eller fordi jeg prøver å skjule at å skrive en avhandling er vekslende. Men det er krevende å finne de riktige ordene for å illustrere. Det handler om følelsene rundt det å skulle skrive en master. Det handler om orden og kaos på innsida.

Jeg elsker virkelig litteratur. Dermed bør jeg være i drømmesituasjonen ikke sant? Skrive avhandling om en forfatter, tema og roman som er selvvalgt. Få omsatt disse årene med lærdom til noe praktisk. Noen dager er virkelig sånn. Da flyter skriveren og en føler at en får til ting. Jeg er lykkelig og ydmyk over oppgaven min, at jeg får løfte frem Jølsen og hvor mye jeg faktisk lærer hver dag. Jeg føler meg rett og slett heldig.

Men så kommer hodet inn og begynner å vurdere det en har gjort. Du har skrevet i to uker og teksten din skal inn i morgen. Plutselig faller språket sammen, argumentene dine virker flatere enn du trodde var mulig og ingenting har sammenheng. Hvorfor har du ikke lagt merke til dette under de fem forrige korrekturlesningene? Pusten blir tyngre og hånden ligger på slettekappen mens du tenker irrasjonelle tanker om å kanskje klare to ukers arbeid på en natt om du skriver hele natta og mesteparten av neste dag. Et sted kommer det logiske inn. Dermed fjernes hånden, du leser korrektur en gang til og sender fra deg mens tankene jobber overtid! Dette kan umulig være godt nok. Nå kommer de til å fortelle deg det du hele tida har vært klar over. Du har ingenting her å gjøre, du holder ikke mål. De bare oppdaga det litt for seint! Kan du vennligst bare trekke deg rolig tilbake?

Selvsagt vet jeg at det er selvtilliten som kryper frem og sier disse tingene. Jeg er heller ikke aleine om det. På oppgaveseminaret fortalte lederen meg at alle er redd for å bli gjennomskua, selv folk lenger oppe i systemet. Det hjalp. Jeg er innerst inne klar over at jeg kan og har gode ideer.

I dag er en av mellomdagene. Hvor jeg kan trekke på skuldrene av frykten og smile litt oppmuntrende til henne som er i flyt. Jeg tenker at det får gå som det går så lenge jeg gjør mitt beste. Som perfeksjonist er det uansett sånn at jeg vil komme til å jobbe hardt med den tida jeg har til rådighet. Dermed får jeg bare akseptere at jeg kommer til å kjøre berg-og-dal-bane gjennom glede, dagdrømmer, angst, selvkritikk, utmattelse og energikick. Jeg vet det er dommeren i hodet som snakker og det er min oppgave å tøyle henne. Men i kanskje det mest intense jeg har gjort til nå er det to motstridende krefter som kjemper : orden og kaos. Dermed får jeg tåle at det i blant er en litt urolig reise!

Read Full Post »

Jeg elsker virkelig å skrive. Men av og til kan det være skikkelig frustrerende. Da er det viktig å huske at denne motstanden,  kan være fruktbar, samt hjelpe deg til å lære noe viktig om håndverket på veien. Denne gangen begynte det med at to stykker som jeg har dannet en responsgruppe med,  var på besøk i biblioteket til mamma og pappa.

Vi drakk te og jobbet med skriveoppgaver. Jeg arbeidet på en beskrivelseoppgave av noe i utgangspunktet enkelt. Og jeg trodde det gikk greit. Det var absolutt ingen god tekst, men det var heller ikke meningen. Oppgavegiver avsluttet med et lite glimt i øyet. « Du skal skrive denne oppgaven kjedelig og den skal ikke bli bra»

Jeg fikk den underkjent. Jeg tok til meg den konstruktive kritikken og skrev et nytt utkast. For er det noe skriving har lært meg er det at en ikke skal gi opp på første forsøk. Dette ble også underkjent og fordi jeg hadde jobbdager ved Telemark museum ble oppgaven lagt på is en stund.

Jeg skrev enda et forsøk denne sommeren, men fordi det hadde for mye handling var også denne underkjent. og nå var jeg lei. I kveld har jeg levert og skrevet nummer seks og endelig bestått. Jeg har vært sinna, oppgitt, frustrert, lei og nå overlykkelig!

Er den god? Nei, absolutt ikke. Hvorfor er jeg stolt av den da? Fordi jeg har fått til noe og begynt å omprogrammere skriveren i hodet. Hun begynner å finne nytt spor, ved å gå tilbake til røttene. En rein beskrivelseoppgave som min er en hjelp til å luke venn uvaner som for eksempel klisjeer.

Jeg SKAL skrive og jeg skal bli god på det. Og jeg vet at jeg må skrive tusen tekster. Jeg er fullstendig klar over at jeg vil produsere en brukbar tekst på tyve dårlige. Men små steg er også steg. Og jeg er villig til å jobbe hardt for det.

Min målsetning for kommende uke :

Omprogrammere skriveren i hodet ( hun sliter med å lære nye bevegelser) til å skjønne følgende :

Språk er organisk, en bok som betyr noe er nesten levende i seg selv, ikke strømlinjeformet og vellykket slik Flink strever etter å være, men møkkete, rå, brutal, varm, kaotisk, ekstatisk, eksaltert, lattermild, rasende, redd, kjærlig, nær, vennlig, falsk, tilgjort – kort sagt alt det et menneske er og som gjør et menneske levende. En bok kan være flink og forglemmelig, atal og umulig å få ut av hodet, drepende kjedelig men like forbannet godt skrevet, kan si noe om det som er allment eller det som er unikt, oppblåst og berømt eller liten, dyrebar og oversett.

For å kunne skrive noe som er ekte må forfatteren sende Flink på hodet og rævva ut av hodet og huset, og tørre å kaste seg ut på glatta. Det er kjempeskummelt men det er ingen vei utenom.

Read Full Post »

Noen ganger får man en utfordring. Det er noe som bringer en ut av den behaglige passive sfære og utfordrer en til å ta enda et steg inn i det som fremstår fremmed og skummelt. Jeg har skrevet dette innlegget tusen ganger i tankene. Men å poste det er like skummelt som det er å bearbeide speilingen som jeg opplevde gjennom sitater under. For den som ikke orker selvgransking føl deg fri til å hoppe ”bukk” over innlegget.

Jeg begynte denne reisen i fjor vår og lignende innlegg finnes under morellfilosofi. Jeg regner dette som et steg videre og jeg må nødvendigvis gjenta meg selv her fra tidligere poster. Men det er nødt til å skrives for jeg ble påminnet om reisen jeg tar. Samtidig har jeg ikke tatt like store steg som jeg ønsker meg fra det lignende innlegget for et år siden. Derfor er veldig mye av problemstillingen fortsatt aktuell. Selv om jeg arbeider med meg selv hver dag!

Noen sa noe til meg for noen uker siden. Og etterpå har jeg grubla på det hver eneste dag. Ikke bare fordi det talte til meg men fordi det også understreker kjernen i mine egne ” tankemurer. ”

Jeg gjengir sitatet i sin helhet:

”Språk er organisk, en bok som betyr noe er nesten levende i seg selv, ikke strømlinjeformet og vellykket slik Flink strever etter å være, men møkkete, rå, brutal, varm, kaotisk, ekstatisk, eksaltert, lattermild, rasende, redd, kjærlig, nær, vennlig, falsk, tilgjort – kort sagt alt det et menneske er og som gjør et menneske levende. En bok kan være flink og forglemmelig, atal og umulig å få ut av hodet, drepende kjedelig men like forbannet godt skrevet, kan si noe om det som er allment eller det som er unikt, oppblåst og berømt eller liten, dyrebar og oversett. For å kunne skrive noe som er ekte må forfatteren sende Flink på hodet or rævva ut av hodet og huset, og tørre å kaste seg ut på glatta. Det er kjempeskummelt men det er ingen vei utenom.

Den eneste som kan gi deg lov til å skrive egne bøker er deg selv, og jeg synes du skal gi deg selv lov til det når det er noe du brenner så sterkt for. ”

Jeg har vært “ flink” lenge. Flink til å ta vare på andre og samtidig flink til å holde meg selv nede. Det ene utelukker ikke det andre. Det er trygt å fortelle seg selv at man ikke har det som skal til. For når man ikke har det så slipper man å virkelig prøve så hardt. Ikke til å være flink, for jeg har virkelig jobbet meg i hjel til tider med å være en flink pike. Dyktig på å ta vare på folk rundt meg, selv når det har gått på bekostning av meg og dyktig på å presse meg ekstra faglig selv når alle kreftene er borte. Selvfølgelig gikk det aldri bra. Jeg var stressa, lei meg og huska ingenting av det jeg skulle på eksamen. Og hadde ingen tillit til at de tingene jeg hadde lært meg var gode argumenter eller gjennomjobba poeng. Og selvsagt endte det i at jeg ble syk og istedenfor å lytte til kroppen pressa meg enda hardere neste gang. Og hvert nederlag bekreftet hvor ekstremt lita jeg var og at jeg aldri ville mestre det. Og jeg la også min egen labre selvfølelse i andre. ( Når de finner ut hvor håpløs jeg er / Når de forstår alt jeg ikke får til…  )

Og jeg var god på å holde meg selv nede. Du får ikke til skrivingen. Du kommer aldri til å produsere noe godt eller leseverdig. Uansett hvor mye du skriver og hvor viktig det er for deg. Du kaster bort tiden din på drømmer og på en aktivitet som ikke vil føre deg noe sted. Du vil noe du ikke kan få til… Det er best om du slenger vekk ambisjonene. Skrive du. Har du lest tekstene dine med kritisk blikk, eller? Har du sett deg selv innenfor utdanningen din? Altså, alt du ikke kan eller får til.

Av og til i små drypp skjedde det likevel ting som gjorde at jeg følte anerkjennelse. De gangene noen ønsket å bruke tekstene mine, trykke dem. Men den lille stemmen dukket opp i bakgrunnen og gjorde opplevelsen blandet. “ De trykker deg bare fordi de synes synd på deg. De kommer snart til å gjennomskue hvor håpløs du egentlig er” Men ting som for eksempel den gode tilbakemeldingen fra Kraftverk gjorde stadig at den vesende stemmen inni meg ble litt mer svekket for hver gang jeg opplevde at noen jobbet med tekstene mine. Og hver gang jeg fikk en konstruktiv tilbakemelding på min personlighet ble den negative følelsen også svekket. For jeg merket at det var sagt med ømhet og oppriktighet av mennesker som var glad i både de gode og svake sidene mine. Og når folk så søla så bråsnudde de ikke. Jeg ble stadig tryggere og sikrere. Og av og til når jeg har følt at jeg har gode poeng og refleksjoner innenfor faget mitt og tort å stole på dem ser jeg jo at jeg mestrer og kan.

Det handler om å vise at man er uflink. At man kaster seg ut i gjørma uten å holde seg for. At man skiller egenverdi fra prestasjoner. Og at man har tillit til at de som er rundt en gjør det samme.

Og det er dette jeg har forstått ( på gode dager) siden i posten i fjor vinter:

Min egenverdi er i meg selv. Ikke i det jeg presterer. Det er rom for å falle, snuble. Ja til og med bli skitten  og det er lov å vise hele spekteret. Å ta bolig i meg selv er å ikke slippe taket men krype helt inn i meg selv. Men det er også å la andre krype helt inn i meg . Det er å ikke skamme seg over de svake sidene og det er å ikke undertrykke de sterke. Det er lov å akseptere at selv om noen signaliserer de ikke ønsker deg eller ikke vil ha kontakt med deg. Så betyr ikke det at noe er galt. Men at det handler om kjemi og at denne varierer.

For jeg er flink, ikke flinkest, men det er ikke noe mål i seg selv. Samtidig er jeg absolutt ikke flink. Og det er også siden av meg. Og det skumle er at når jeg anerkjenner disse tingene i meg selv må jeg prøve hardere og det skremmer meg. Jeg er venn, skriver, litteraturstudent, rytter, familie og menneske. Samt mye mer enn dette. Jeg er meg. Alt jeg er,  delene og lagene som balanserer seg mellom flink / ikke flink og begge sidene smelter sammen som like viktig. Og en dag kommer jeg til å bli livsledsager. Det er også en fantastisk tanke som har blitt mer realistisk.

Jeg må gi meg selv lov til å være. Lov til å finne tilbake til et sted jeg var men som jeg har rotet meg litt bort fra på veien. Jeg vil ikke si at det var tapt. Jeg bare glemte det en stund. Fordi jeg var redd for at ved å omfavne det ville jeg skyve mennesker bort og samtidig skyve meg selv bort.

Men det handler som jeg ble fortalt om å gi meg selv lov. Og for å parafrasere : den eneste som kan gi meg selv lov er meg. Og jeg bestemmer meg steg for steg å gjøre det. Og ved å gjøre det tar jeg forbaska kontroll over nye deler av livet mitt.

Og anerkjenner at jeg gir meg selv lov til å leve. Det gjør vondt, det varmer, det er glede, smil og tårer. Det er seine kvelder, snøstormer, fall på is og mild skygge. Men det er en del av pakka og i sin helhet er det min pakke. Jeg elsker den. Og jeg må ønske den. Jeg må ville hele meg. Jeg må ønske andre.

Og jeg skal gi meg selv lov til å ta del i det hele, være hele mennesket. Uflink, skitten og busete blandet med flink, tilstedeværende og rein.

Jeg er alt sammen. Jeg aksepterer hele pakka og omfavner den. Og det gjør mine også de som er rundt meg. Og jeg vet at jeg er ressurssterk, humoristisk, reflektert, tankefull, grublende, løsningsorientert, en god samtalepartner og venn. Samtidig rotete, usikker, lett å bringe ut av fatning, masete, surrekopp, distré, småredd og litt for pågående var på folk rundt meg.

Så hva skal jeg gjøre i 2011? :

Jeg skal bli enda bedre kjent med et fantastisk, uflinkt vesen og jeg skal jobbe for å utvikle hennes fulle potensial videre ved å gi henne selv lov og fortelle henne at også den uflinke siden hennes er bra! At hun er bra! Og det vet hun mer og mer for hver dag fordi hun det siste året har fortalt seg selv det! Og skal fortsette til hun VET det er sant.

Read Full Post »

Brus av stemmer stiger
fra bunnen
der det ligger
en pram med
brukket kjøl
ber meg-
ikke glemme

jeg surrer tårene mine
rundt piggtrådene og –

vet at de fleste bare ser skogsvannets blanke flate

Read Full Post »

Ei krasafaren steinbu

Read Full Post »

På overgrodde stier sprang to skikkelser for livet. Ågre så bare en mulighet. Om han ledet dem ut på myrene ville kanskje ikke den fremmede klare å ta han igjen. Han hoppet fra tue til tue mens han forsøkte å overse lyktmennnenes lokkende alvelys der de blafret forbi han. Stort sett beinet han seg raskt og vant, men av og til feilberegnet han hoppingen.

Han var desverre ikke den eneste som kjente myrene. – Ågre av Leirljosfolket. Han hørte stemmen inni seg som et duvende rop. – Ågre av Leirljosfolket. Hvorfor løper du fra meg?

Ågre hørte plutselig at stemmen forstummet. Svjupp sa at den fremmede hadde havnet i et av hullene nærmest Nybrotsåsene. Ågre kastet seg ned med sår pust.

– Du må hjelpe meg. Den fremmede sank ikke særlig raskt, men slurpende lyd fortalte dem begge at han ville forsvinne ned i de tykke myrlagene. – Jeg sverger ved Allfaderen at jeg ikke utgjør noen skade.

Ågre reiste seg opp. – Nei, det er sant, sa han. – Du utgjør meg ingen fare nå. Det har myrhullene sørget for. Vil du at jeg skal tro at ved å hjelpe deg opp, kommer du til å la meg være ifred? Du har jaget meg i flere dager, gamle mann.

Ågre satte seg ned på bakken for å se på fiendens kamp mot døden.

– Jeg kan bevise det, kom det lavmælt – Om du velger å la meg dø i natt, sønn av Leirljosfolket, vil du gå herfra med en manns liv på samvittigheten. Hjelp meg opp av hullet. Vi må snakke sammen.

Ågre bøyde seg ned mot den fremmede og løsnet tauet sitt. Han møtte mannens blikk. En stund stod han der og stirret på den synkende mannen. Så slapp han det ned på bakken og snudde seg bort. Han småløp bort fra myrene.

Hadde han blitt en stund til, hadde han kanskje sett ravnen som frigjorde seg fra myrhullet og flakset opp i det nærmeste treet. En fugl som beveget seg sakte og med vinger fulle av gjørme. Likevel med et seiersikkert glimt i de kullsorte øynene. Den så han ikke. Alt unggutten kunne tenke på var om han hadde gjort det rette.

Read Full Post »

« Newer Posts