Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Snakker for seg selv’ Category

Jeg var i byen i dag, og som alltid blir jeg rørt av julestemningen, men veldig sliten av de store menneskemengdene. Særlig ettersom jeg fortsatt er en smule slapp etter virusinfeksjonen. Derfor er det godt å komme hjem igjen. Arbeidspulten min er rotete, men det er orden i tankene. Det håper jeg i alle fall. Jeg er klar for skriveøkt med klementiner og peppermyntete.

Hver gang jeg er i byen stopper jeg opp utenfor den samme butikken. Det er ikke fordi det er noe der jeg skal kjøpe, den er egentlig ganske uinteressant. Nei, jeg hadde en opplevelse utenfor, i fjor omtrent på denne tida. Da var det en dame som åpnet en bok mot meg, og mumlet noe veldig lavt, før hun hastet videre. Jeg rakk ikke å summe meg. Magisk og merkelig på samme tid. Det var en vakker liten bok som så ut som en slags religiøs skrift, og siden det virket som hun slo opp på en bestemt side, fremstod det hele som en planlagt og bevisst handling.

Jeg har ofte tenkt på hva som egentlig hendte den dagen. Selvfølgelig velger jeg å se det som en velsignelse, en mektig hendelse, som jeg ikke skal forstå til fulle. Hvorfor jeg ble velsignet, av hvem, eller hvordan kan jeg selvfølgelig ikke gi noe fullgodt svar på. Kanskje er det ikke nødvendig at jeg vet, så lenge jeg er åpen for erfaringen. I alle fall får jeg denne underlige fornemmelsen av å være endel av noe som er utenfor min forstand og verden når jeg tenker tilbake. Det tar jeg i mot med takknemlighet.

Read Full Post »

I just wanna curl up with a nice book! Have you got any books that make people curl up, permanently, in agony?

Read Full Post »

I dag ville Joachim Nielsen (Jokke) fylt femti år. Jeg feirer med å dele en av mine favorittlåter:

Read Full Post »

I hele sommer har jeg famlet etter ordene. Dersom vi anser at de kommer fra en kilde dypt inni oss, kan det være at jeg drakk den tom. Av og til har jeg fornemmet små fragmenter, spøkelser som har sluppet mellom fingrene mine, og bare blitt til støv. Jeg vet i alle fall at masteroppgaven min har vært en lang reise, og den følelsen av å stå utenfor seg selv og være tom vedvarte gjennom mye av sommeren. Etter hvert fant jeg jeg styrke i familietid, venner, jobben min som jeg virkelig elsker, og rett og slett roen i skogene her jeg vokste opp. Likevel satt den følelsen av å være utslitt til margen lenge i, og jeg lurte på hvor lenge det ville følge meg at fargene, smakene og menneskene ikke nådde helt frem. Ikke fordi jeg ikke var takknemlig, eller fordi det ikke var ekte, men fordi jeg hadde havnet utenfor meg selv og ikke var sikker på hvordan jeg kunne finne veien tilbake igjen.
Jeg vet ikke hvordan det skjedde, men gradvis fant jeg veien tilbake til meg selv. Likevel er det ikke den samme personen som begynte på denne kronglete masterveien. Jeg tror alle som skriver en masteroppgave blir forandret. Det er noe med disiplinen, arbeidsformen, bobla og ikke minst de vekslende følelsene rundt arbeidet som gjør noe med meg. Jeg har funnet ut hva mine ressurser er, og at det er mer dypt inne i meg. Jeg må bare være helt ærlig med meg selv, og trygg for å slippe det løs. Jeg er spent på hvor veien går videre, og hva dette vil føre med seg. Helt ærlig vet jeg jo ikke: Jeg har ikke jobb, jeg tar et nettstudium i déhistorie og derfor har jeg brått tilgang på gratis Word igjen. Veien videre er brolagt med jobbsøknader og så vidt jeg vet studier. Er jeg bekymret? Nei, absolutt ikke, for dette er også en vei, og den vil føre meg et sted, en omvei kan også være nyttig og lærerik. Jeg tror jeg kommer til å finne ordene også, for noe av det masterreisen har lært meg er at kilden aldri blir helt tom, det kommer mer fra innsiden når det skal komme. Det skader heller ikke at jeg for øyeblikket har gått fra akademisk dårlig (noen vil si knust) selvtillit til være akademisk avslappet. Kommer det til å vare? Det aner jeg ikke, og det er heller ikke viktig. Jeg har rundet masteren, jeg har gått gjennom min «Dark night of the soul.», og det jeg fant på den andre siden er noe sterkt, dannende og stødig. Jeg har også tenkt å skrive ferdig romanen min. Dere leste det her inne først.

grotteneFotograf: Lotte Fæhn.

Read Full Post »

Image

Read Full Post »

Langsomt dør den som forblir en slave av sine vaner
den som hver dag vandrer i samme spor
den som ikke forandrer retning
den som ikke tar sjanser eller skifter farge på klærne
den som ikke snakker med ukjente.

Den dør langsomt, som unnlater å følge en lidenskap,
den som sverger til svart fremfor hvitt
og til pirkete detaljer fremfor et vell av følelser,
som får øynene til å gløde, som forvandler gjesp til smil,
Som får hjertet til å banke, fordi noe har gått galt eller av følelsesaffekt.

Langsomt dør den som ikke endevender sitt bord.
Den som er ulykkelig i sitt arbeid, den som ikke risikerer,
den som ikke tør følge en drøm, den som ikke tillater seg selv,
minst en gang i livet, å bryte med all fornuft.

Langsomt dør den som ikke leser, den som ikke reiser,
den som ikke lytter til musikk, den som ikke finner nåde i sitt eget dyp.
Den dør langsomt, som ødelegger egenverdet den som ikke tar imot hjelp,
den som ustanselig klager over egen ulykke eller over det ustoppelige regnet.
Langsomt dør den som forlater en plan før den har begynt,
den som ikke spør om ting han ikke vet,
den som ikke svarer når noen spør om noe han vet.

La oss unngå denne langsomme død.
La oss huske at det å være i live krever en større anstrengelse enn kun å puste,
bare med en glødende tålmodighet kan vi finne veien til en glitrende glede…

Read Full Post »

Jeg har akkurat oppdaget Vashti Bunyan. For meg er det til nå et veldig hyggelig bekjentskap. Hun slapp albumet Just Another Diamond Day i 1970. Det solgte ikke veldig bra, og Bunyan mistet motet. Det gikk galt nok til at hun la opp musikken og mistet troen på eget sang – og skrivetalent. Men hun fikk kultfølgere som kjøpte albumet og brakte musikken videre. Heldigvis førte det til at Bunyan skrev ferske låter og relanserte Just Another Diamond Day. Hun har et fint og lavmælt nok uttrykk til at jeg absolutt tror det blir gjenlytting fremover.
Siden jeg er i skrivemodus om dagen er jeg også veldig i lyttemodus. Har du noen gode musikkforslag til meg? Jeg synes alltid det er moro å oppdage ny musikk. Og hva synes du om Bunyan? Kjenner du til henne fra før? Jeg hører gjerne fra deg.

Read Full Post »

Jag hamnade där ibland när det känns som jag gått sönder
låst i en cirkel, rädd att göra fel
rädslan har runnit genom åldrar och städer
genom blodomlopp och märkliga gator tills jag blev vem som helst
en mörk och brusande fors tills jag blev vem som helst

Dette er selvfølgelig ikke mine ord, men de snakker til meg. Det er et utdrag fra Lars Winnerbäck – Vem Som Helst Blues. Sangen er blant de nyere arbeidene, og dere kan finne den på cden « Hosianna» Den er absolutt verdt å lytte gjennom. I alle fall til nå. Siden den er fersk for meg, regner jeg med at jeg vil finne flere ting i den, jo mer jeg hører på musikken hans. Det pleier svært ofte å være på den måten for meg. Winnerbäck har en fantastisk evne til å forstå, beskrive og formidle. Jeg finner gode tekster, melodier og disse blir følgesvenner langt utover de gangene jeg hører på dem.

Jeg har vokst opp med Björn Afzelius og Mikael Wiehe, og dermed har svensk musikk og ikke minst språk en stor plass i meg. Winnerbäck føyer seg langt på vei inn i denne tradisjonen, han sier ofte tingene godt og riktig. Jeg trives svært godt med musikken.

Siden dette er en knakende god sang, deler jeg er liveopptak med dere.

Read Full Post »

Dette er en av mine favoritter og den trenger ikke mange ord fra meg. Sangen snakker helt klart for seg selv. Det er nerve i teksten, sangeren og melodien.

Read Full Post »