Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘spontant’ Category

Det er mandag, og det er meningen at jeg skal skrive jobbsøknader. Det gjør jeg imidlertid ikke. Isteden gir jeg orden lov til å ramle ned på papiret uten å tenke eller reflektere over hvor de kommer fra. Jeg har alltid skrevet på denne måten, det var ikke før skrivekurset med Gro Dahle at det fikk et navn og at jeg fikk gjort mine første ymse forsøk på å strukturere tankeskriften til noe mer enn sider med løsrevne og ofte flytende linjer.
Likevel slår det meg at jeg gjør det samme i dag fordi ofte er tekstene mine altfor ofte er tåketekster, og det viser hvor mye jeg har å jobbe med. Det gjør ingenting. Dette er et langvarig prosjekt, og jeg er ikke lenger sikker på om det er for andre enn meg og min egen vekst. Jeg vet bare at når jeg skriver får jeg utløp for den trangen som ligger i det innerste rommet. Der det er vondt men som samtidig gjør meg hoppende glad over å være der.
Det betyr at jeg har en jobb å gjøre som ikke innebærer å sitte her med bloggen i alle fall. Jeg fikk en forespørsel i dag om jeg skulle være med på nanowrimo i år. Jeg har jo egentlig tid, men det jeg spør meg er om jeg passer best til å skrive i et fellesskap med andre eller mer som en einsamflygar. Selvfølgelig er jeg veldig glad for og avhengig av responsgruppe, både kreativt og faglig, men jeg lurer på om jeg ikke passer best til å gjøre hovedtyngden, også kalt førsteutkastet aleine. Dette må grubles på. Er du en einsamflygar eller nanowrimoer?

Read Full Post »

 

Det er sommer og svært varmt og jeg har fått en skriveutfordring. Vi begynte med disse oppgavene i fjorsommer. Fordi jeg har ferdigskrevet masteroppgaven min i mellomtiden, har disse oppgavene fått hvile litt, men Rita har foreslått en ny oppgave, og utlysningsteksten kan du lese her.
Da jeg skulle velge en juletekst som har gjort veldig stort inntrykk på meg slo særlig en spesiell meg med det samme. Karens jul er en novelle som er skrevet av Amalie Skram og nok godt kjent for de fleste. Den ble publisert første gang i julenummeret til den danske avisen Politikken i 1855. Fortellingen handler om den unge moren Karen, som ikke har fast jobb eller husvære. Hun bor i et skur på havnen og blir funnet av en politimann. Han vil først ha henne ut, men aksepterer tilslutt at hun skal få bo der over julen. Imidlertid blir det et kraftig væromslag, og mor og barn blir funnet sammen. De har frosset i hjel. Etter helligdagene blir skuret revet fordi det ikke skal huse flere hjemløse og fattige.
Jeg vet ikke hvor gammel jeg var første gangen jeg leste Karens Jul, men jeg husker at rettferdighetssansen og medfølelsen min ble vekket med det samme. Historien gav sterke og levende bilder i hodet mitt og jeg reflekterte over at folk faktisk dør på denne måten. Senere ble tanken på hvor mye noe så tilfeldig som hvilken familie og omgivelser du er født inn i, likevel kan ha så mye å si dominerende når jeg tenkte tilbake på eller leste novellen på nytt. Urettferdighetene og skjevfordelingen av ressurser og den sterke kritikken novellen bærer i seg gjør at jeg vil fortsette å berøres av den.

Read Full Post »

Fortell meg ikke løgner
om oppstandelse

jeg har vugget for mange hender i søvn

sett lysene svinne
som fyrtårn i bruk for siste gang

Ikke mess om gjenforening

det er evigheter siden støvet
ble virvlende partikler og beinstykker

fortell meg sannheten
utrust meg

til å la fotografiene oppløses i strømmene
når min tur kommer

Read Full Post »