Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Steg mot jul’ Category

Å være tante er kanskje det beste i verden. Men jeg er ingen heklende eller strikkende tante. Isteden er jeg en eventyrfortellende, lesende tante som gjerne er med på å leike. Imidlertid er vi alle med på at hjemmelaget er fint, så da er det godt å ha gode venner som gjerne strikker på dine vegne. Tusen takk, Rita. Julestrømpa ble kjempefin og jeg gleder meg til å overrekke den til løveungen min.

julestrømpa

Read Full Post »

Da jeg våknet i dag snødde det og jeg så at trærne var hvite. Som vanlig er det bare jeg i gata mi og en tilfeldig pendler som er så tidlig ute. Jeg håper at snøen blir liggende nå som den først har kommet ettersom vi da slipper slaps i vintergata vår.

I går gikk Seb og jeg kveldstur og etter mat skulle jeg ha skrivemodus. Stikkordet er skulle. For gjett hvem som sovnet foran pcen. Tenk at det kan gå sånn når man lover å vie prosjektet sitt en eneste time. Unnskyldningen min er selvfølgelig helt legitim: lang arbeidsdag og lang men herlig tur i trolltåka.

Nå sitter jeg på kontoret. Arbeidsdagen er over, men jeg venter på buss og da er det bedre å sitte her enn aleine der ute i mørket. Jeg hører på musikk og prøver å finne ut om jeg skal prøve å skrive litt i kveld. I så fall er det nok best å sitte ved kjøkkenbordet. Mindre sjanse for å sovne eller rive ned datamaskinen. Det er sikkert spørsmål om tid før det siste skjer.

 

Read Full Post »

 

Det er sommer og svært varmt og jeg har fått en skriveutfordring. Vi begynte med disse oppgavene i fjorsommer. Fordi jeg har ferdigskrevet masteroppgaven min i mellomtiden, har disse oppgavene fått hvile litt, men Rita har foreslått en ny oppgave, og utlysningsteksten kan du lese her.
Da jeg skulle velge en juletekst som har gjort veldig stort inntrykk på meg slo særlig en spesiell meg med det samme. Karens jul er en novelle som er skrevet av Amalie Skram og nok godt kjent for de fleste. Den ble publisert første gang i julenummeret til den danske avisen Politikken i 1855. Fortellingen handler om den unge moren Karen, som ikke har fast jobb eller husvære. Hun bor i et skur på havnen og blir funnet av en politimann. Han vil først ha henne ut, men aksepterer tilslutt at hun skal få bo der over julen. Imidlertid blir det et kraftig væromslag, og mor og barn blir funnet sammen. De har frosset i hjel. Etter helligdagene blir skuret revet fordi det ikke skal huse flere hjemløse og fattige.
Jeg vet ikke hvor gammel jeg var første gangen jeg leste Karens Jul, men jeg husker at rettferdighetssansen og medfølelsen min ble vekket med det samme. Historien gav sterke og levende bilder i hodet mitt og jeg reflekterte over at folk faktisk dør på denne måten. Senere ble tanken på hvor mye noe så tilfeldig som hvilken familie og omgivelser du er født inn i, likevel kan ha så mye å si dominerende når jeg tenkte tilbake på eller leste novellen på nytt. Urettferdighetene og skjevfordelingen av ressurser og den sterke kritikken novellen bærer i seg gjør at jeg vil fortsette å berøres av den.

Read Full Post »

make

 

I forrige uke var det verdenspremiere på Hobbiten. Vi var der. Jeg har flere meninger om filmen, men siden den er fersk enda og jeg kan risikere lesere som ikke har fått sett den, kommer jeg ikke til å dele spoilere her. Det kan nok hende det vil komme et sånt innlegg litt senere, men da skal det også behørig markeres med at innhold vil bli redegjort for.

Image

 

Image

 

Det var meningen at jeg skulle bruke formiddagen til å skrive på oppgaven min, men jeg var altfor ivrig og giret til å ha hodet der det burde være. Derfor dro jeg ned til Jane og vi bakte lembas. For den som ikke vet det er lembas alvebrød. Det finnes flere oppskrifter, men den vi brukte hadde både honning og kanel i seg. Vi bakte først noen grovere på « sunt mel» som raskt fikk tilnavnet orkebrød. Selvfølgelig måtte vi også ha noen « finere» og disse endte opp veldig gode.

Image Jane viser forståelse for deigen. Det var litt magisk.

Image

 

ImageHer undersøker jeg om den er ferdig.

Image  Her tar jeg ut prøvebrødet aka orkelembas

ImageImage En av de mange drikkepausene. For den som måtte lure så blir man tørst av å bake. Det finnes bare en julebrus og det er grumsebrusen.

Image Jane lager ansikt på » alvebrødet» vårt.

Image Ferdigbakt og fint på fat før vi pakket det sammen.

Image Hva er det med premiere og halve meg på bilder? Her er det like før vi skal reise.

 

 

 

Etter vi hadde spist, kjørte Jane og jeg inn til Oslo. Det ble mye nerdeprat i bilen og sang. Alt i alt var det en fin tur. Vel fremme møtte vi Malin med venner. De var utkledd vsom hobbiter, og ettersom vi alle var sultne endte vi opp med veldig god sushi. Premieren var jo ikke før midnatt, men siden vi er gjeng hvor alle har uglegener var ikke det noe stort problem. Jane var veldig fin alv, og jeg hadde min tykke ullkappe på.

Vi stod utenfor kinoen og gumlet i oss lembas. Av og til lurte jeg på om folkene rundt oss egentlig forstod hva vi hadde med oss. Der utenfor kinoen i desembermørket var det en veldig fin stemning. Noen av oss som hadde et sterkt forhold til Tolkien, mens andre var ferskere. Det var en god følelse av fellesskap og min første virkelige premiere. Fra Nordisk Institutt for Scene og Studio var det elever som var utkledd som ulike karakterer fra filmen. Det stod også en mann oppe på Colosseum og lekte seg med ild.

Image Jeg er ikke helt sikker på hvem hun tekster her, men godt mulig hobbitene våre.

Image Nervene mine er i helspenn. Dette er et av de få kappebildene av meg, siden jeg tok bilder av alle sammen. Men jeg var der, altså.

Image Alvebrødet vårt var også med og syntes aldri å forsvinne. Selv om vi spiste masse. Magi?

 

Image Følgesvennene våre har en rast på ferden.

Image Malin var supertøff. Da jeg skulle ta bilde hoppet en veldig fornøyd linselus inn bak henne. Hvem var han? Vi aner ikke. Men han var i like godt humør som oss alle andre.

Image

 

 

 

 

 

 

 

 

Endelig fikk vi komme inn og se filmen. Jeg har mye godt å si om den. Selvfølgelig også noe kritikk. Men det får plass i et annet innlegg. Det fine og viktige for meg var å få nerdet fra meg sammen med flotte mennesker. Vi var en veldig sliten men fornøyd gjeng som sov over hos Malin. Neste dag spiste vi frokost bestående av alvebrød og klementiner, og kjørte tilslutt Malin til skolen. Jane og jeg benyttet sjansen til å trave litt rundt i Oslo, blant annet fikk vi til et besøk på Black Cat Kaffe & Tehus. Dere som har fulgt bloggen vet kanskje hvor glad jeg er i påsketeen deres. Nå fik jeg med meg tre teer, hvor to er utprøvd. Den siste spares til Jane og jeg skal drikke te sammen, siden hun luktet seg frem til den.

Image

 

Takk for følget folkens, vi gleder oss til avslutningen. Da må vi bake mer lembas. Det var gode dager i utmerket selskap. Jeg er glad for denne muligheten og tida sammen med dere. Jeg må lese boka igjen. Det er den verdt.

 

Image

Image

 

 

 

HPIM0084

Dette skal vi virkelig gjøre igjen.

Read Full Post »

Omtalt bok er et leseeksemplar fra novellesamlingens redaktør.

Jeg fikk i høst et leseeksemplar av antologien Desember, og lovte å skrive en anmeldelse med forbehold om at tilbakemeldingen min fikk være ærlig. Boken består av tekst fra ni ulike skrivere som alle er medlemmer av «Unge Lovende Forfatteres Forening» Gruppen har i tolv år invitert skriveglade til tekstverksted. Tekstene har flere sjangere og alle kan på ulikt vis knyttes til desember. Videre er de ordnet i kategoriene advent, julekvelden, romjul og nyttår.

Bidragsyternes vekslende ferdighetsnivå merkes godt. Det er blant annet gjort flittig bruk av adjektiv og klisjeer. Noen av tekstene bærer også preg av forutsigbarhet, og jeg kunne nok ønske meg å bli noe mer overrasket i lesningen. Når dette er sagt vinner boken på at de ulike tekstene tar for seg et vidt spekter av følelser knyttet til høytiden, og fremstår derfor nyansert i utvalget.
Dette bringer meg til de to tekstene jeg vil fremheve. « En annen jul» er skrevet av antologiens redaktør Gro Jeanette Nilsen. Den tematiserer hvordan et vennskap dannes og utvikles, når to jenter må tilbringe juledager på sykehus. Nilsen klarer troverdig å skildre barnas stemmer og blikk, og det skaper en autentisitet i teksten. I «Julehåpet» beskriver Åshild Hvidsten Langaas det å ha et døende barn. Novellen er sår og direkte i sin fremstilling av det fortellende jegets rolle som pårørende. Vi får sterke beskrivelser av refleksjonene og angsten rundt det utenkelige.
Antologiens målgruppe er familien, der særlig den unge leseren står i sentrum. I så måte kan det kanskje være en fin julegave? Den kan bestilles via ulike nettbokhandlere,eller ved å kontakte «Unge Lovende Forfatteres Forening» direkte. De har en egen nettside her http://www.ulff.com/

Forsideillustrasjon Frøydis Rasmussen.

Forsideillustrasjon Frøydis Rasmussen.

Read Full Post »

(…) men en gång satt vi fast i ett dike
Du vet när hjulen inte greppar
och alla andra kör förbi
Lars Winnerbäck – Vi Åkte Aldrig Ut Till Havet.

I fjor på denne tida var jeg langvarig syk. Vi var ikke sikre på hva som feilte meg, men i ettertid føles det som fire måneder av livet mitt bare er borte. Jeg vet det ikke er fullstendig sant. Det skjedde jo ting. Det var bare utrolig vanskelig å holde følge med rytmen rundt meg, når ingenting egentlig fungerte. Den dårlige samvittigheten satt som en klump i magen og jeg har jobbet hardt for å døyve den.

Det tok lang tid å komme seg igjen. Særlig siden jeg ble syk i sommer også. Enda en uke vekk fra jobben og den dårlige samvittigheten tårnet seg opp igjen rundt meg. Venner pekte på at hosten min var stygg. Jeg bare lot som jeg ikke skjønte hva de siktet til. Å bare forestille meg at jeg var frisk gikk et til et punkt. Å si til meg selv at alt var bra fungerte en stund. Men jeg var ikke frisk og alt var ikke bra. Jeg mistet stemmen og fortsatte å presse meg selv som omviser. Dagen etter var stemmen helt borte, og da jeg kom til legekontoret kom det langt inne et sted og anstrengt. « Jeg trenger noe sånn at jeg kan gå på jobb om en time.» Legen så på meg og ristet på hodet. « Nei, du skal absolutt ikke gå på jobb. Ikke på en uke. Du skal hjem og sove. Du har lungebetennelse som så mange denne sommeren:»

Tankene tårnet seg opp. Hvorfor ble jeg dårlig igjen?Overfor kollegaer og sjefene mine føltes det forferdelig. Jeg er glad i jobben min og ville gjerne fortsette å gjøre den. Heldigvis tok medisinene sykdommen og stemmen kom tilbake. Jeg gikk tilbake til jobben min igjen. Det var deilig å kunne gjøre de oppgavene jeg hadde foran meg.

Problemet er at en side av livet gjerne smitter over på de andre. Jeg grublet over avhandlingen min. Den ble en byrde og jeg begynte å miste tro på hele prosjektet. Det var ikke godt nok. Jeg holdt ikke mål. Det faglige var ikke der og jeg hadde ikke lært nok til å gjennomføre det jeg skulle. Tankene ble til en mur i magen og jeg var nær ved å droppe hele greia. Da slipper jeg i alle fall nederlaget, tenkte jeg, da behøver jeg ikke å levere noe mediokert som alle kan se at ikke fungerer.

Jag hamnar där ibland när det känns
som att jag gått sönder
Låst i en cirkel
Rädd att göra fel
Rädslan har runnit genom åldrar och städer
genom blodomlopp och märkliga gator
tills jag blev vem som helst
En mörk, brusande fors
tills jag blev vem som helst
( Lars Winnerbäck – Vem Som Helst Blues)

Heldigvis var ting mulig å rette opp. Jeg måtte bare lære meg at ting får lov til å gå seg til. Jeg har også verdens beste veileder, som heldigvis ikke forsvant da veien ble svingete. Vennene mine har vært verdens stødigste. Selv da jeg trakk meg unna var de der og ventet til jeg var klar. De tok seg tid til å lytte, var der gjennom mastersvigninger og kom med gode råd. Jeg har en fantastisk familie som slo ring rundt meg. Dette har lært meg masse om styrke. Og hvor heldig jeg er. Oktober ble restart, da bilen ble dyttet opp igjen på veien, og da hele jeg ble sterkere igjen. Selvfølgelig svinger det, men livet i seg selv svinger, det er sånn det er å være.

Sirkler kan brytes. Jeg er kjempeklar for å bruke de kommende dagene og desember på beste måte. Skrive ferdig oppgaven og nyte det å være på veien. Jeg skal skrive det beste jeg kan og da får det værsågod holde mål. Jeg har bestemt at desember skal bli en god arbeidsmåned og ventemåned.

Och du ska måla din egen färg
och på din himmel ska det skrivas att du kan,
och det ska eka över skog och berg
att sanningen ljuger och att drömmen är sann.
( Lars Winnerbäck – Till det sista havet)

Read Full Post »

Jeg befinner meg på ansiktsboka :

http://www.facebook.com/pages/Fivreldens-ordvev/161395990625783

Jeg oppdaterer stort sett om det som blir lagt ut her. Vær velkommen til å følge med om du skulle ønske det. Jeg er veldig glad for alle dere som finner veien til ordveven min.

Jeg har også juleryddet bort inaktive lenker og skal fortsette å legge til nye i løpet av kvelden. Om du skulle føle at jeg burde linke til deg er det bare å minne meg på det. Jeg kan være distre av og til.

Ønsker alle fortsatt godt vintersolverv. Det er herlig at vi går mot lysere tider nå.

Read Full Post »

Det er desember og jeg skulle skrevet på avhandling. Jeg sier at jeg burde fordi jeg den siste uka har vært syk og er det fortsatt. Kroppen min har gjennomgått utallige undersøkelser og taklet masse de siste dagene. Det har betydd lite søvn, magesmerter og netter under mange tepper hvor jeg har svettet, vært kald og ristet av feber Jeg har likevel fått til en veiledningstime og fått en ny leveringsfrist på tekst. Når man er syk går det en del energi med på å bli frisk, men siden mine symptomer både stemmer og ikke stemmer med diagnosen blir det også en del rom for uro. Men jeg fikk kjenne på hvor omtenksomme menneskene rundt meg er og hvor støttende de er når man selv ikke greier å være helt realistisk. Da kan være gode ord, en seng,en kopp kakao, god samtale og ikke minst omelett på en hyggelig hybel være skatter som lagres. Jeg har altså mange ting å takke for, gode ting og folk i livet mitt.

Hva skal jeg gjøre nå da? Jeg kunne blitt på hybelen min og fortsatt å skrive noen uker til. Det er tid til det. Men jeg har valgt å pakke ned tingene mine og dra hjem. Jeg får dermed sove i min egen seng og komme meg sammen med familien min. Vi har en indikasjon på hva som feiler meg og om det er det er tiden, penicillinkur, varme og drikke stikkord for de kommende dagene. I natt har jeg sovet rolig og smertefritt og det er en god følelse jeg håper skal bli varig.

Men hva med avhandlingen da? Jo, jeg skal så klart arbeide med den også. Bøkene får bli med hjem til gården og jeg skal lage et arbeidsrom i et rolig og varmt hjørne. Det er kanskje ikke optimalt siden en del av tiden garantert vil gå med til å bli helt bra. Men det er det beste jeg får til nå og små steg er også en bevegelse. Førjulstiden blir tilbrakt sammen med mennesker og dyr og i et bibliotek hvor hver bok er en gammel venn. Tiden får vise om jeg kommer tilbake før jul eller ikke.
Ikke minst skal jeg ta frem romanen igjen og bruke noen timer hver dag på å skrive. Den har fått modningstid mens jeg har fokusert på Jølsen. For hun er en dame som vet å sette krav. Det er absolutt ikke aktuelt å komme i andre rekke. At jeg er syk har derimot motvillig blitt akseptert av damen. Spenningen over hva som skjer med teksten i febervillelse, har blandet seg med bekymring for min fremstillingsevne i denne tilstanden. Dermed ble vi litt murrende enige med hverandre om at denne uka har teksten fått puste og modne.

Jeg søker inspirasjon utenfor lesesalen og hvem vet? Kanskje skriver jeg min beste tekst til nå? Eller min verste? Men da har jeg i alle fall lært noe. En av de tingene avhandlingen lærer meg er hva jeg gjør riktig skrivemessig og hvilken ting jeg gjør galt og kan skrive enda bedre. For heldigvis er en tekst noe organisk og levende og kan derfor vokse, utvide og utvikle seg til å bli sterkt selv om den i blant begynner som ei sårbar spire.

Read Full Post »

Jeg liker loppemarked og å handle brukt. Det er solidarisk å kunne nytte deg av ting folk ikke lenger ønsker å beholde. Jeg blir glad av å finne skatter som har en historie, personlighet og sjel. Det er noe med den følelsen av at gjenstandene har levd et liv før deg og nå skal det videreføres i den tiden du skal forvalte dem også.

Ganske mange av bøkene mine har kommet til meg på den måten og i blant kan det nesten oppleves som om det er blåst liv i dem. I motsetning til helt ferske romaner som så klart er herlige, liker jeg å forestille meg at disse som har tilhørt noen har fått et drag av den energien og følelsen de forrige eiere har tilført dem. Et pust fra den erfaringen fra den første gangen de ble åpnet, muligens fikk et navntrekk, fra et eseløre, ble lest og reflektert over ( noen flere ganger) og en lett berøring fra en hånd som har hvilt på dem. Noen av dem har kanskje blitt funnet for tunge, ulesbare, ikke gode og lignende. Det betyr ikke nødvendigvis at de er dårlige siden en leseopplevelse alltid er subjektiv og det kan lett gi en annen erfaring hos ny eier. Mens de i blant har blitt elsket og lest sånn at det virkelig sees, men må vike av ulike grunner som flytting, plass og lignende. Uansett grunn er det supert at de får et nytt liv.

Jeg blir alltid litt overveldet når jeg kommer til et bokbord og skal lete etter skatter. Svært ofte får noen slå følge hjem. Andre ganger merker jeg at den kritiske leseren tar plass og erkjenner at her er det ikke noe for meg. Og i blant må realisten få rom, du har ikke plass. Da er jeg flink til å argumentere tilbake « men hva om jeg bare flytter noe unna eller har to lag i bokhylla.» Er boken fristende nok er det hjertet som vinner i sånne diskusjoner. Det er også en liten en som sitter på skulderen og sier sånn passe halvhøyt : « har ikke du plass har jo alltids foreldra dine bibliotek» Det er altså flere krefter som arbeider mot hverandre de gangene det kommer til bøker. Det hender også at jeg fornemmer at denne boka ikke er for meg men skal være med. Da kan det komme en gjest som bare finner boken ( eller er det boka som rope på gjesten) og de finner hverandre og forlater hybelen min. På denne måten har bok og leser funnet hverandre og samtidig blir det litt ekstra hylleplass her. Det er en fin tanke synes jeg!

Jeg kjøper ikke bare bøker brukt. På den ene jobben min i sommer fant jeg virkelig drømmeveska. Den er i lær, stor og noen vil kalle den tungrodd. Jeg synes rett og slett den er perfekt og det er pennerom på forsida. Den fungerer supert som skoleveske og ikke minst skriveveske. Pennerommet på forsida var det som fikk meg til å skjønne at den var laget for meg. Et pennerom?! Nå får den stort sett være en følgesvenn der jeg drar.

Jeg hadde nok tekanner. Å bli den sprø dama på Norge rundt med bøkene og tekannene var absolutt ikke i mine tanker. Men da jeg kom inn i bruktbutikken her i byen og så denne store kanna var jeg solgt. Den er en denby ( never drip) tekane og den fungerer faktisk. Når en skjenker te med denne så blir den siste dråpen bare hengende i tuten. Veldig morsomt og egentlig praktisk. Men nå holder det for en stund. Jeg tror jeg skal gi vekk noen kanner nå!

Altså, er å kjøpe brukt veien til å utvide sitt repertoar av skatter. Jeg vil ønske eventuelle lesere lykke til med det som er igjen av loppemarkedsesongen. Kanskje vi sees? Og uansett kan en jo handle i brukthandlere også!

Read Full Post »

Read Full Post »

Older Posts »