Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Tanker i naturen’ Category

Som mange sikkert har forstått har jeg mange bøker. Både gjennom studietida og på egenhånd har det blitt samlet gjennom et helt liv. Jeg må derfor løse et luksusproblem og bestemme hvilke som får være med med på flyttelasset. Resten blir stående hos mine foreldre som heldigvis har stor plass og jeg er glad og takknemlig for å ikke måtte pakke dem ned på et lager. Likevel undres jeg jo over når jeg får plass til å ha all min litteratur rundt meg. Ellers er det en av disse sløve og tedrikkende søndagene og jeg funderer på å tusle en tur i sola. Man er nødt til å nyte godværet når man har det.

I går ved midnatt da jeg gikk til en venn var duftene ekstremt sterke og alt var dempet grønt rundt meg. Folk var ute i hagene sine og flere hadde tent små lykter. Da tenker jeg at det egentlig er vemodig å skulle flytte fra dette vakre stedet i skauen og jeg kjenner sorg over at det ikke finnes jobber lokalt. For jeg skulle veldig gjerne ha blitt her kjenner jeg. Duftene som forsterkes om natta, stemmene som blir lave, myke og filosofiske, i halvmørket er det umulig å vite hvem som snakker i hagen, for hverken du eller dem ønsker å gi seg til kjenne. Blikket mitt som gled fra eika, til gravhaugen og heiene. Det finnes ikke vakrere verden og de første skjærsminene hadde slått ut og det er virkelig et sommertegn. Igjen kjenner jeg at uglegenene i meg våkner og jeg husker andre sommernetter hvor man våket, tuslet tur eller var stille, alene eller sammen med noen. Og tekoppene som ble fylt opp og delt ut og nettene i kunstnermodus og skriveglede. Sommermykheten som følger dette stedet og gleden over å få lov til å være nøyaktig her og drømmen om å fryse øyeblikket.

Virkeligheten er en annen. Jeg skal herfra og selv om jeg er glad for å ha en jobb kjenner jeg at det ville være fint å kunne bosette meg her også. Tilhørigheten er det som er på innsiden og det er en grunn til at jeg har hatt slekt her i flere hundre år. Det ligger noe dypt i oss som elsker skogene, vannet, fjellene og luften. Av og til prøver jeg å gi slipp ved å gjøre slike luksusvalg som å velge ut bøkene som skal få være med, men helst vil jeg utsette all pakking og alle valg. Late som om tiden for å bryte opp aldri kommer, for man skulle aldri måtte flytte mens det fortsatt er sommer.

Read Full Post »

Har tusla i snøen. Lekende unger, røde kinn og skumringstime med skikkelig blåhimmel. Det var rett og slett skjønt. Da jeg kom inn ble det søndagsknask med vintersaga ( fantastisk te som jeg har litt igjen av) og gravenstein, samt skrivemodus.

Image

Read Full Post »

Read Full Post »

Blikket ditt er fast
løfter og senker oss
som åreblader

jeg er rasende
fordi du sier
at å synke også
er en bevegelse

i armene dine
tvinges jeg nærmere
det vannspeilet
jeg har dekket til

Og når du glitrer på fjellvannet
samles det opp tusen biter av meg

de stiger fra dypet og fordamper til sin helt egen form

Read Full Post »

Vannet

sirkulerer mykt
gjennom lungene

retter
ut alle
skarpe hjørner

jeg
åpner
alle mine ganger

for det som bruser
former spissene til
myke sirkler

og alt sammen hviler på åpne håndflater

Read Full Post »

Det hender jeg fortsatt kan fornemme deg. For alle ting er nesten uforandret.

Morelltrærne vi planter. Hvordan jeg blir skitten på knærne. Seinsommeren fyller munnen våre med bær. Å løpe hånd i hånd over heia til vi blir fnisende gjennomvåte av regn og jord. Stå til livs i vann. Du fikler varsomt ut rester av blad fra håret mitt. Og du lukter på oss, fordi du synes at solvarmet hud er bedre enn kryddergryta jeg lager til middag. Leirbålet i skumringen. Du hvisker i mørkets øre at oldefar din en gang plantet denne skogen.

Men tidshjulet vendes. Trær blir hugget, for å bli plantet på nytt. Det er ikke lenger sikkert at det er en sommer. Ikke nødvendigvis riktig at vi springer sammen. Det er ikke sikkert det er tid for leirbål, lukting eller blikket mitt plantet i dine hender.

Det er daggryets sølv.

Det hender jeg fornemmer deg i nærheten av sorte svaners stillhet

Read Full Post »

Kjøretimer: Selv om de er til frustrasjon både for kjørelærerne og meg så er det artig. Litt skummelt. Men likevel artig.

Turer i skauen. Fine turer både aleine og med gode venner samt familie.

Kjerkeruinene: Gå til « høgda», sitte der med bok eller skrivesaker. Nyte den spesielle følelsen oh atmosfæren.

Nattbading: Sleppe seg ned i kjølig skauvann, hvile på rygg mens man ser sommerstjernene over hodet sitt.

Perleugla: Høre henne i Fenslia.

Hagen: Moreller, skumring med bok helt til det blir så mørkt at man ikke kan lese. Tenne lykter, filosofere alene og med andre.

Barbeint: Kjenne sommervarm asfalt mot føttene, kjenne myk jord og gress. La føttene hvile i moseeng.

Lukter: Kjenne hvordan andre og egen hud tar alle sommerluktene opp i seg. Sommervarm hud er herlig.

Torden: Vi bor i tordenfylket og tordenvær er flott. Selvsagt voldsomt men jeg elsker det.

Sommerregn: Regnet om sommeren som både kan være mildt og varmt, men samtidig massivt. Jeg elsker regnnyanser.

Barn: Være tante til en liten virvelvind av en skatt. Livet mitt, hjertet mitt.

Søsknene mine, mamma og pappa: Her er ord overflødige, like mye hjertet mitt som til den vesle over.

Vennene mine: Skriveoppgaver i biblioteket, rollespell, turer i skauen, grilling, turer, tur med hund, filosofering. Mine fine mennesker.

Hester: Sitte i hestehavn. Oppservere det ordløse språket og kommunikasjonen i flokken.

Skrive: Inspirerende å skrive heime.

Farsjø med besøk på Jomfruland.

Bade om dagen ute på heia.

Soloppgang / solnedganger om sommeren.

Fuglene: Hvordan de synger høyt og selv etter at det har blitt mørkt.

Trær: Lindetrærne ved Søve, den gamle eika, lerketreet, kastanjene.

Å ligge: Både i gress, på stein eller på rygg i vann. Det er frihet å ligge

Lytte: Til sin egen stillhet, å få lov til å være vandreren som slettes ikke er ensom, men som velger å  nyte sitt eget selskap. Den som er glad i tid med seg selv.

Togturer: Besøke venner rundtforbi. Koselig. Jeg liker tog. ( og buss)

Kjøre biltur : God musikk, god samtale, synging.

Kornåkrer: Åker med korn er vakkert og nedarvet i meg.

Jordbær med fløte, is og markjordbær i skauen som bare pga gode minner skal tres på strå. Blåbær, tyttebær, bringebær og bjørnebær.

Blomstermangfold og epleblomster.

Gruvehaugen, Kongshaugen og Søve.

Tåke.

Og alle dyra ( fra ku til katt) 🙂

Read Full Post »

Ei krasafaren steinbu

Read Full Post »

På overgrodde stier sprang to skikkelser for livet. Ågre så bare en mulighet. Om han ledet dem ut på myrene ville kanskje ikke den fremmede klare å ta han igjen. Han hoppet fra tue til tue mens han forsøkte å overse lyktmennnenes lokkende alvelys der de blafret forbi han. Stort sett beinet han seg raskt og vant, men av og til feilberegnet han hoppingen.

Han var desverre ikke den eneste som kjente myrene. – Ågre av Leirljosfolket. Han hørte stemmen inni seg som et duvende rop. – Ågre av Leirljosfolket. Hvorfor løper du fra meg?

Ågre hørte plutselig at stemmen forstummet. Svjupp sa at den fremmede hadde havnet i et av hullene nærmest Nybrotsåsene. Ågre kastet seg ned med sår pust.

– Du må hjelpe meg. Den fremmede sank ikke særlig raskt, men slurpende lyd fortalte dem begge at han ville forsvinne ned i de tykke myrlagene. – Jeg sverger ved Allfaderen at jeg ikke utgjør noen skade.

Ågre reiste seg opp. – Nei, det er sant, sa han. – Du utgjør meg ingen fare nå. Det har myrhullene sørget for. Vil du at jeg skal tro at ved å hjelpe deg opp, kommer du til å la meg være ifred? Du har jaget meg i flere dager, gamle mann.

Ågre satte seg ned på bakken for å se på fiendens kamp mot døden.

– Jeg kan bevise det, kom det lavmælt – Om du velger å la meg dø i natt, sønn av Leirljosfolket, vil du gå herfra med en manns liv på samvittigheten. Hjelp meg opp av hullet. Vi må snakke sammen.

Ågre bøyde seg ned mot den fremmede og løsnet tauet sitt. Han møtte mannens blikk. En stund stod han der og stirret på den synkende mannen. Så slapp han det ned på bakken og snudde seg bort. Han småløp bort fra myrene.

Hadde han blitt en stund til, hadde han kanskje sett ravnen som frigjorde seg fra myrhullet og flakset opp i det nærmeste treet. En fugl som beveget seg sakte og med vinger fulle av gjørme. Likevel med et seiersikkert glimt i de kullsorte øynene. Den så han ikke. Alt unggutten kunne tenke på var om han hadde gjort det rette.

Read Full Post »

Det var høst tror jeg. Noen år siden derfor ikke helt sikker. Jeg savna ny musikk innenfor min sjanger og gikk en tur på platekompaniet. Jeg går litt umotivert gjennom butikken. Da ser jeg en cd med  Lomsk ( Amerikabrevet) Jeg tar den bort til avspilleren og ber om å få høre på den. Første sangen jeg velger meg er  Salve mi sprukne hud. Jeg ble helt solgt med en gang. Fenget og fanget fikk både bukkerittet ( basert på Peer Gynt) og amerikabrevet være med heim. Og i dag har jeg vel alle utgivelsene.

Den jeg vil dele med leserne mine ( for jeg er innbilsk nok til å tro at jeg har lesere) er fra cden Lavrans dotter. De fleste skjønner nok inspirasjonen  her. Den er like vakker som de andre og fanger meg like sterkt.

Det spesielle med “ lov” er at en annen sangerinne jeg er glad i er med på den. Flinke Helene Bøksle.

Jeg blir glad når folk synger på dialekt, jeg blir glad når det spenner over litterære temaer og jeg blir enda mer lykkelig når dette gjøres på en utmerket måte.

Og man blir ikke mindre glad når plata er innspilt i Telemark. Dette er deilig musikk.

Her er en smakebit:

watch?v=GM-RTUB8X04

Read Full Post »

Older Posts »