Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Telemark museum’ Category

Snipetorp er Skiens eldste boligkvarter og stedet overlevde bybrannene i 1854 og 1856. Når man går gjennom den gamle bebyggelsen fra slutten av 1700tallet kjenner man på en spesiell atmosfære av bevart tid.  Det summer av nærvær og de gamle husene er tilbakeført og restaurert med stolthet.  Her har familien til Henrik Ibsen bodd frem til ca. 1865. Jeg tusla her for noen år siden etter opplæringsseminar i Brekkeparken for Telemark museum og kjente at her kunne jeg gjerne bodd.

snipetorp1

Bildet er lånt fra google.

I 2011 ble det vedtatt at i disse historiske omgivelsene skal Rom eiendom få lov til å bygge nye boliger. Dersom du tenker at de vil passe inn i omgivelsene er dette sterkt overdrevet. Her kan du se hva de nå begynner å selge. Kanskje er ikke disse fremstegene alltid fremsteg og kanskje er vi nødt til å spørre oss hvorfor vi tillater slikt. De trærne de hugger og de områdene de bygger ut er slikt vi aldri får igjen.

kasser.png

Bildet er lånt fra: Rom eiendom sine sider.

 

Jeg ser for meg argumentene: Du bor ikke der. Hvorfor bryr du deg? Jeg bryr meg fordi jeg tror vi alle har et kollektivt ansvar. Dersom vi tok ansvar ville vi fredet Snipetorp. Vi ville vernet fordi vi visste at det vi tok vare på var verdifullt og viktig. Dersom vi ikke kan ha noen steder der fortellingene fortsatt får hviske i gatene og som får lov til å stå der fritt og urørt, så mister vi kanskje noe av oss selv.

 

I dag var det en protest i Skien. Den førte ikke frem.  Nok en gang får pengene overstyre evnen til å bevare unike bomiljø. Dersom de skulle bygge noe mer her kunne de i det minste bygget historisk. Det er mulig å passe bedre enn Rom eiendom legger opp til.

 

Du kan melde deg inn i gruppa på facebook her,  dersom du ønsker det. Ellers skriver jeg bare for å skrive av meg smerten jeg alltid får når det gamle trues, eller når det urørte blir berørt.

snopetorp2

Bilde lånt fra google.

Advertisements

Read Full Post »

Da jeg jobbet som omviser ved siden av studiene pleide vi de første årene å ha opplæringsseminar rundt påsken. Med tiden ble det flyttet til nærmere sesongstart og avholdt på de ulike museene. Selv om jeg selvfølgelig forstår hvorfor, så har jeg gode minner fra Venstøp, etter at vi hadde lekt oss gjennom de ulike aktivitetene til barnas museum og var mette av pizzaen som bestandig ble kjøpt inn. Dersom noen tuslet forbi museet denne varme dagen ville de se en rekke ungdommer ligge henslengt mens de ventet på å bli plukket opp. Det er rart hvordan denne samlingen satte det mentale startskuddet for sesong. Vi ble alle sammen forberedt, skjerpet og gledet oss ekstra. Senere så man like frem til opplæringen på de ulike stedene.

Som omviser får man eierskap og stolthet til det museet man representerer. Det er som du kjenner det i kroppen når mai kommer, og du vet at ukene vil fly mot åpningstid. Kanskje leser du deg opp på manuset, selv om du vet at etter flere sesonger så sitter det i deg. Historien er like mye din formidling og din måte å legge den frem på, som veggene, gjenstandene og området. Kontakten med de menneskene som fyller huset en hel sommer, kollegaene dine som du blir kjent med på en helt spesiell måte. Selvfølgelig er det slik. Sammen forvalter dere verdier som er uerstattelige, dere sørger for at alt skal flyte for mange mennesker og driver i praksis museet hele sommeren. Ansvaret og privilegiet det representerer gjør at man blir løsningsorientert, kreativ, skjerpet og gleder seg over jobben. Det betyr ikke at det ikke er lange dager, det kan være krevende når man må være diplomat til fingerspissene, men samtidig er det en slik drømmejobb som virkelig blir en livsstil de månedene du lever i museumsbobla. Alle de egenskapene du utvikler, og den store gleden over en ny sesong, avløser vemodet når sesongen er over og det er mange og lange måneder til dere åpner igjen.

I år er det et annet vemod som fyller meg. Jeg skal ikke organisere kafeen, bære esker eller vaske. Heller ikke tusle rundt, med brystet bristeferdig av glede over gjenstandene, over alle historiene som skal krysse våre, formidling og folkene  vi møter. Likevel er jeg fortsatt formidler. Mentalt er jeg like klar for sesong som  da jeg arbeidet med dette og jeg tror nok at det er noe av det som gjør det tøffest å akseptere. Jeg trodde omviseroppgavene var noe man la fra seg mellom sesongene, men de er uløselig knyttet til deg og du tar med deg verdiene, tankene og erfaringene videre, selv om du har måttet lukke døren til ditt museum for siste gang.

Read Full Post »

I sommer hadde jeg en omvisning med en gjest som utmerket seg. Det er mange slike i løpet av en sesong, men denne ble med meg fordi han berørte meg på en ekstra sterk måte. Jeg vet ikke navnet hans, men han dro rundt med hunden sin, stoppet, spiste, sov og reiste videre når det kjentes riktig. Det var noe med denne mannen og reisemåten som gav meg en underlig følelse av forståelse og slektskap. Ettersom vi selvfølgelig har omvisninger uavhengig av antall gjester ble det han og jeg som tuslet runden.

Det finnes mange gode omvisninger, men de beste i mine øyne er de som blir en dialog der begge parter gir og samtidig utfordrer den andre. Min leksjon begynte da jeg forklarte at vi ikke bare har tilbakeført godset slik det var for tohundre år siden, men bevart spor etter epoker og menneskene som har bodd her. Da kan vi vise at dette har vært et levende hjem som er preget av ulike folk. For å illustrere dette trakk jeg spesielt frem en hendelse. I 1961 brant det i huset, og da måtte de slenge ut gjenstander raskt for at de ikke skulle gå tapt. Under opprydningen fant man igjen en krydderoppsats og denne var knust. Den daværende husfruen samlet opp skårene fra hagen, og restaurerte oppsatsen varsomt. Gjesten min fortalte at i Japan er det vanlig at dersom noe ble ødelagt så blir det ikke kastet om det ikke er helt nødvendig. Isteden bøter de på skaden så godt de kan, eller lar merkene være der om det er hensiktsmessig. De tror at det som er ødelagt har en historie, og at denne gjør gjenstanden vakrere enn den var opprinnelig. Det kalles Wabi-sabi.

Det som fikk meg til å mimre om dette i dag var at jeg var med på å pynte juletreet. Normalt gjør vi det lille julaften, men av ulike årsaker var vi nødt til å fremskynde det. På treet henger det hvert år ei julekule. Det er ei gammel kule, og det har gått et lite skår av den en eller annen gang. Vi vet ikke hvordan det skjedde, men den er likevel vakker sammen med resten av pynten. Det er ingen automatikk at noe brukbart skal skrotes fordi det har gått et skår i det, at et vindu fra 1860 nødvendigvis må ut selv om det trekker litt fra det, eller at vi kaster julekula vår selv om den ikke er hel.

Kanskje er det slik at vi kan være litt redde for det som synes å være ødelagt, at vi ikke alltid vil vedkjenne oss det? Likevel kan vi trekke lærdom av sprekkene og sårene når vi greier å se verdien og skjønnheten bak dem. Det skapes historier hele tiden. De utvikles og utvides, og i blant når to historier krysser hverandre, kan det føre til ny innsikt og forståelse.

Read Full Post »

Skulderen krangler igjen og jeg er dermed satt på voltarol. Selv har jeg greid å kurrere de tre første gangene siden det begynte i sommer med arnika ( en god gammel livredder, som min bestemor alltid sverget til – og kjølesalve. Men i dag foreslo en på apoteket at kanskje var det en betennelse som måtte få medisin og stadig blussa opp. Til mitt spørsmål om jeg burde bestille legetime sa hun nei, fordi voltarol mest sannsynlig er det jeg ville fått og at det er ikke enorm forskjell på resept eller uten.

 

Etter å ha grumsa litt for meg selv over å ikke ha tid til dette slo jeg meg til ro med situasjonen. Jeg pakket dermed ut igjen og dro ikke til universitetet i dag tidlig som planen var. Isteden tok jeg første pilla med et glass vann og mat som anbefalt og hoppet til sengs. Hva jeg har gjort i dag? Forsvinnende lite produktivt. Jeg kunne ha vasket og brettet klær eller rengjort huset. Jeg har kjølt ned skulderen, lest noveller, drukket te og lydig spist mine tre piller i løpet av dagen. Jeg har muligens noe mindre vondt, men det er ikke enkelt å bedømme fordi voltarolen ifølge pakningen rett og slett kamuflerer vondtene.

Jeg har drømt om alt fra at museet jeg jobber på om sommeren fikk frastjålet et portrett av den siste frua til hovedgaarden og at jeg prøvde intenst å forklare at jeg ikke hadde gjemt det, protester i Oslo og masterpapirer som brenner. For den som er omviser er den stille skrekken at en en dag skal oppdage at en ikke har hatt like bra overblikk som man har trodd. Jeg husker for eksempel at jeg kom tilbake på jobb og etter første omvisning for sesongen kom stotrende til ham som bor på museet. « Hvor er bibliotekstigen?» Rasjonelt kunne jeg ikke se for meg at noen skulle fått med seg den ganske store stigen, men den var jo borte. Det hadde riktignok en naturlig forklaring, men var en vekker som fikk meg til å reflektere i enda større grad hvor essensielt det er å både passe på gjenstander, gjester og formidle levende samtidig.

 

Nå skal jeg koke litt te igjen og siden det er helg og jeg synes litt synd på meg selv, samt er litt oppgitt over enda mer tapt arbeidstid unne meg marsipanegg. Jeg har også planer om å sette på en sokkevask og sortere dem. ( sukk. jeg ender sikkert opp med ulike sokker uansett) I morgen skal jeg fungere igjen. Kroppen min får bare høre på meg denne gangen. Jeg har lyst til å være i god rytme og flyt. Frem til i høst har jeg vært veldig sjeldent syk og det er den trenden jeg ønsker tilbake i livet mitt. Det slo meg for øvrig at i dag er det to uker til jeg fyller 30 år. Tida går fort.

 

God helg til deg som måtte lese dette

Read Full Post »

 

Det er lenge siden jeg har skrevet i denne nettdagboka. Det er egentlig bra fordi det betyr at jeg har vært i flyt på andre prosjekter. Skrivemodus er jo det jeg driver med for tida både faglig og kreativt. Ikke minst har sommeren med to jobber og sosiale hendelser stilt seg i veien for videre oppdateringer. Siden det har gått litt tid kan jeg absolutt ikke forvente at leserne mine følger med fortsatt. Men for dere som i blant titter innom. Det blir mer skriving i denne dagboka. Ikke hver dag og jeg kan ikke garantere for hvor mye. Men siden jeg fortsatt jobber med Jølsen synes jeg det kan være litt fint å skrive om veien til ferdig avhandling her inne.

 

I sommer har jeg fått gleden av å dele tiden min mellom oppgaver som omviser, antikvariat og besøkt alt fra slektsgårder til steinsirkler i skogene. Jeg har tusla lange turer, reist. diskutert,badet, skrevet, ledd, lest og vært tante, søster, datter og venn. Alle disse tingene har fungert som ladende batterier og gitt meg sårt tiltrengte nye perspektiver. Resultatet er en skriver som virkelig er klar for høstens utfordringer.

 

En lang stund har jeg følt at jeg har begynt å ta mer plass i mitt eget liv. Det har gått fra å være tungt til å bli litt lettere hver dag. Jeg liker fortsatt utviklingen og har nå fått rom til å reflektere enda mer over den og kjenne på konsekvensene. Det betyr klarere nei, rettere rygg når det kommer til å uttrykke meningene og enda mer mot til å brette ut det som alltid har vært der, men som jeg til tider har tenkt har vært for lite og dumt til å egentlig telle. Jeg teller virkelig og mine tanker og refleksjoner er like gode og like verdt som andres. Det hender selvsagt at jeg glipper av og til. Men jeg merker at jeg blir mer og mer i stand til å stå for det jeg har av bagasje og ha tillit til at det holder.

 

I morgen begynner et nytt semester og jeg har tro på denne høsten. Det blir nok tørkedager innimellom. Men også disse er en del av veien frem mot den avhandlingen jeg skal skrive. Jeg gjør det beste jeg kan og skal bruke det jeg har tilegnet meg i praksis. Dermed er det veien som skal bli til mens jeg skriver den og det jeg lærer av gode mennesker, skrivedager, lesetrening og grubling som leder meg på denne læringskurven skal bringe meg frem til målet. Det er kanskje i stegene selve læringen ligger og jeg koser meg på veien!

Read Full Post »

Jeg elsker virkelig å skrive. Men av og til kan det være skikkelig frustrerende. Da er det viktig å huske at denne motstanden,  kan være fruktbar, samt hjelpe deg til å lære noe viktig om håndverket på veien. Denne gangen begynte det med at to stykker som jeg har dannet en responsgruppe med,  var på besøk i biblioteket til mamma og pappa.

Vi drakk te og jobbet med skriveoppgaver. Jeg arbeidet på en beskrivelseoppgave av noe i utgangspunktet enkelt. Og jeg trodde det gikk greit. Det var absolutt ingen god tekst, men det var heller ikke meningen. Oppgavegiver avsluttet med et lite glimt i øyet. « Du skal skrive denne oppgaven kjedelig og den skal ikke bli bra»

Jeg fikk den underkjent. Jeg tok til meg den konstruktive kritikken og skrev et nytt utkast. For er det noe skriving har lært meg er det at en ikke skal gi opp på første forsøk. Dette ble også underkjent og fordi jeg hadde jobbdager ved Telemark museum ble oppgaven lagt på is en stund.

Jeg skrev enda et forsøk denne sommeren, men fordi det hadde for mye handling var også denne underkjent. og nå var jeg lei. I kveld har jeg levert og skrevet nummer seks og endelig bestått. Jeg har vært sinna, oppgitt, frustrert, lei og nå overlykkelig!

Er den god? Nei, absolutt ikke. Hvorfor er jeg stolt av den da? Fordi jeg har fått til noe og begynt å omprogrammere skriveren i hodet. Hun begynner å finne nytt spor, ved å gå tilbake til røttene. En rein beskrivelseoppgave som min er en hjelp til å luke venn uvaner som for eksempel klisjeer.

Jeg SKAL skrive og jeg skal bli god på det. Og jeg vet at jeg må skrive tusen tekster. Jeg er fullstendig klar over at jeg vil produsere en brukbar tekst på tyve dårlige. Men små steg er også steg. Og jeg er villig til å jobbe hardt for det.

Min målsetning for kommende uke :

Omprogrammere skriveren i hodet ( hun sliter med å lære nye bevegelser) til å skjønne følgende :

Språk er organisk, en bok som betyr noe er nesten levende i seg selv, ikke strømlinjeformet og vellykket slik Flink strever etter å være, men møkkete, rå, brutal, varm, kaotisk, ekstatisk, eksaltert, lattermild, rasende, redd, kjærlig, nær, vennlig, falsk, tilgjort – kort sagt alt det et menneske er og som gjør et menneske levende. En bok kan være flink og forglemmelig, atal og umulig å få ut av hodet, drepende kjedelig men like forbannet godt skrevet, kan si noe om det som er allment eller det som er unikt, oppblåst og berømt eller liten, dyrebar og oversett.

For å kunne skrive noe som er ekte må forfatteren sende Flink på hodet og rævva ut av hodet og huset, og tørre å kaste seg ut på glatta. Det er kjempeskummelt men det er ingen vei utenom.

Read Full Post »