Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Til en venn’ Category

Jeg føler meg veldig velkommen her på Valderøy. Det er veldig skjønt her, og jeg har ikke lyst til å reise igjen i det hele tatt.  Alexandra sover og jeg pleier uglegenene mine. Det er veldig fint å ha venner du både kan skravle med, men at vi også kan være sammen og samtidig gjøre våre egne ting. I dag var hun på jobben og jeg hadde studiedag. Siden jeg skulle møte henne i byen, brukte jeg en av mine vanlige strategier, og prøvegikk veien til bussen for å bedømme hvor langt det var.  Alle som kjenner meg vet at jeg har elendig stedsans, så dette er helt nødvendig. Her ute på øya var det fire faktorer som gjorde det enklere: 1. Jeg kunne se bussen fra huset. 2. Bussjåføren tok selv stolthet i å være omviser da han fastslo på dialekten min at jeg ikke var lokal. 3. Alexandra kjenner meg og hadde skrevet opp alt hun har fortalt meg i en tekstmelding. 4. Bussen skulle gå til det siste stoppet ved Ålesund rådhus. Det gikk bra og endelig kunne jeg få en omvisning i flotte Ålesund. Vi endte opp på indisk restaurant, og bestemte oss for å spise en meny som bestod av tre retter. Jeg elsker indisk mat, det var helt nydelig og vi ble altfor mette etterpå.
Det jeg fant ut i dag er at min trofaste følgesvenn fotografiapparatet nok synger på siste verset. Det er ikke et superkamera som mange har, men til mitt bruke gir det absolutt gode nok bilder, og jeg er veldig glad i det. Jeg fikk det i gave av mamma og pappa julen 2005, og siden har det trofast dokumentert og taklet min dårlige evne til å holde elektriske dingser i livet. Fotografiapparatet har alltid vært der som et symbol på at det går, selv om mamma hardnakket påstår at det ikke er mulig, og at jeg er nødt til å ha byttet det ut med et makent en eller flere ganger i årenes løp. Hun smiler overbærende hver gang jeg påpeker at det er det samme som jeg pakket ut den gangen, og at jeg bare har vært heldig.
I dag tok jeg frem min nylada gamle venn, som brukte lenger tid enn normalt på å åpne seg. Da så vi at halve batteriet hadde tømt seg før jeg hadde rukket å ta noen bilder i det hele tatt. På den lyse siden fastslo Alexandra at min gamle venn fortsatt er hakket bedre enn mobiltelefonen min. (Jeg måtte gi tapt for det moderne for et år siden, da strikket rundt min gamle mobiltelefon løsnet, og tastaturet ramlet av. Jeg sukket, visste jeg ville savne den, og tok den billigste og enkleste nye mobilen jeg kunne finne. Jeg var nødt til å handle raskt siden jeg var ganske avhengig av mobilkontakt på jobben.) Likevel ser det altså ut til at min gamle sliter må byttes ut med et bedre fotoapparat dersom jeg ønsker å fortsette med fotograferingen. Det er selvfølgelig vemodig å tenke på at den ikke skal brukes mer, så den vil nok fortsatt få bli hos meg fremfor å kastes. Nå står den på lading og i morgen får den en ny sjanse til å fange den vakre naturen her. Forslag til fotoapparat tas selvfølgelig imot med takk. Jeg skal få meg litt søvn nå, slik at jeg fungerer i morgen.

Read Full Post »

Vi møtes på kafé og du ser uforskammet godt ut. Jeg tenker som så mange ganger før at det som er slående med deg er blikket ditt. Du virkelig ser dem som er sammen med deg og du får dem til å føle seg interessante og viktige uansett hvem de er. Kanskje blant de fremste egenskapene til en god journalist, siden du også med din enorme utadvendthet får ut det meste av hvem det skal være. En gang jeg sa det til deg ,lo du og svarte at journalister er den verste fienden til frihet og utfoldelse. Du liker å bli kjent med folk, men absolutt ikke for å skrive om dem. – Det er jo slettes ikke sikkert jeg ville hatt talent for det, avsluttet du ettertenksomt. – Jeg ville sikkert endt opp ødelagt på alkohol og nervepiller for å skjule den råtne samvittigheten min. Tilslutt hadde jeg vel gått og hengt meg i en stall, mens sjefen min hadde blitt sjef for enda flere blad. ( Jeg hadde lyst til å klemme deg da, for den fantastiske referansen)

I dag snakker vi ikke om journalister eller deres utførelse av arbeidet. Du har tenkt mye på mestringsstrategier og hvordan disse varierer fra person til person. Om det er noe konstant, eller i endring og hvorfor vi velger sunne eller usunne strategier. Jeg lurer på om dette er en samtale som lett kan endre i negativ selvgranskning, men vi kjenner hverandre og vet at vi både takler høy temperatur og de litt mer fortrolige diskusjonene. En dybde og forståelse vi har utviklet, siden vi var ferske i denne byen høsten 2006.

Du setter blikket i meg og forteller at du nok alltid har hatt den samme måten å mestre problemer på. Som liten pleide du å få foreldra dine til å prate sammen, når de hadde kranglet. Du sendte bamsen din rundt og gav alle litt taletid. Du er ikke sikker på om familien din alltid satte pris på det, men noe dypt i deg har bevart troen, på at konflikter best kan løses i dialog med andre. Når du er lei deg kontakter du ofte familie eller venner. Jeg smiler og sier at jeg jeg synes det er flott at du kan løse problemene i fellesskap med andre. Du repliserer at det kjennes konstruktivt og ikke minst får du med det samme gode innspill. Å samle sammen dem som er kjernen til konflikten og etterpå gjøre noe oppløftende sammen.

 Men du da?, spør du. – er det skrivingen som er din måte? Jeg må tenke litt. Jo, det er sant at jeg også bruker skrivingen for å få ut gruff, til dels sterkt omarbeidet. Men jeg har nok en annen metode også. Jeg har så lenge jeg kan huske bearbeidet det tøffe ved å tusle turer, gjerne aleine og ofte langt. Det er som denne bevegelsen,det utvendige blikket og tiden hjelper til å rense innsiden. Ikke sånn å forstå at alt løser seg med det samme. Men jeg føler at jeg utvikler et klarere overblikk på denne måten. At jeg lettere kan forholde meg til min måte å takle på og ikke minst være i stand til å møte andres innspill når jeg er klar for å snakke med dem seinere.

En stund sammenligner vi strategier og finner både styrke og svakheter ved begge. Vi lander ikke på noen endelig konklusjon om noe, vi trenger ikke det og dessuten er det altfor varmt disse siste dagene. Men vi har i alle fall sammenlignet papirene våre og ikke minst fått sagt på gjensyn. Vi skal ikke bo i samme by neste år og det kjennes veldig rart. Du smiler skøyeraktig . – Jeg er kanskje ingen journalist, men du kan i alle fall blogge om oss!

Read Full Post »

 

Du lever kun på drømmer, sier han og rister på hodet. Jeg svarer at det tror jeg ikke jeg gjør. Men at jeg våger å fortsette å motiveres av drømmene mine. At jeg ikke bare tror på å drømme, men å arbeide hardt for å oppnå dem. Han spør hvilken sikre indikasjoner jeg har på at jeg kommer til å nå dem og om det ikke er bedre å bli enda mer voksen og fornuftig. Hvordan vil jeg takle skuffelsen når jeg om fem år skjønner at jeg ikke har fått det til. Jeg må tenke litt før jeg svarer at ingenting er sikkert her i livet. Vi vet ikke hva som skjer i morgen. Vi kan bli syke, noe utenfra kan påvirke oss eller vi kan plutselig få et innspill som løfter oss fremover. Men jeg vil heller ha jobbet for det jeg føler ligger i meg og faktisk tape, enn å velge noe som kanskje er mer fornuftig i andres øyne.

Han ser lenge på meg, før han smiler og tygger i seg den siste sconesbiten. Jeg vet at han er stolt av resultatene sine. Han liker å tenke på sikkerheten, den godt betalte jobben, kjæresten og barnet de skal få i sommer. Jeg unner ham dette, for jeg vet at dette hans plass. Ingenting kommer gratis og det har tatt tid og frustrasjon å komme til målet. Men han er kanskje ikke helt nyansert? Han mangler kanskje evnen til å se at omveier også kan gi gode resultater. For jeg vet at han har måttet svelge en annen drøm, at han har gitt slipp på noe som kanskje er litt mer usikkert, for å oppnå dette. Han var god på denne tingen også og jeg har sett han stråle mens han gjorde det. Nå har han ikke tid lenger, fordi fokuset skal være det som fører ham frem til suksess. Jeg sier ikke noe om det, forhåpninger kan forandre seg, det er ingenting galt i det.

Han går hjem til kjæreste og stor leilighet. Jeg tusler tilbake til garasje, bøker og te. Kanskje lever jeg mer usikkert, men vi er begge to ganske heldige, fordi vi har funnet en kronglete sti å følge. Ingen har lovet oss at vi skal lykkes eller at bakkene alltid skal flate seg ut foran oss. Men i det store og det hele forsøker vi bare å være tro, mot det som føles riktig for oss begge. Jeg er spent på hvordan samtalene våre vil være om fem, ti og tyve år. Helt sikkert ikke som vi tenker oss i dag.

Read Full Post »

There’s a battle ahead, many battles are lost But you’ll never see the end of the road, while you’re traveling with me.

Read Full Post »

Hvordan lage god te

Read Full Post »