Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Triggere’ Category

Takk for gode innspill både her og på facebook. Det er fortsatt ikke for seint å foreslå gode ungdomsbøker. Jeg begynner å bli mer kjent med min egen boksamling og selvfølgelig bestiller jeg også derfor mer aktivt. Ungdommene medvirker også og bruker forslagsboka aktivt. Interessant er det også å se hva de ønsker seg og at det i blant sammenfaller med bøker jeg alt har bestilt.

Høsten har virkelig kommet og i dag da jeg gikk hjem i duskregnet etter å ha katalogisert bøker fikk jeg for første gang på en stund skikkelig lyst til å skrive selv. Utkastet mitt har hvilt mens jeg har tvilt og fokusert på å komme inn i jobben og bli kjent i den nye byen min. Ja, jeg trives og elsker leiligheten min med den vesle hagen og plommetreet og det er fortsatt masse å lære arbeidsmessig. Men det er noe i meg som likevel drar seg løs og rister i meg. Fikk også en vekker i dag med dette sitatet:

Don’t get it right, just get it written.

James Thurber

Og det er sant, viktig og likevel skremmende vanskelig. Hvordan vet man dersom man ikke fullfører? Nei, det er slettes ikke sikkert det går eller at jeg har det som skal til for å takle det. Tross alt: er det likevel mye bedre å våge seg ut i ord, enn å undertrykke den trangen som presser seg frem. Det er folk med autoritet som har sagt både nei og ja til mindre og større av mine tekstarbeider.

Vi faller gjennom alle sammen og veien til en potensiell utgivelse vil være brolagt med avslag. Dekket med dører som voktes av dørvakter du skjelver av respekt for. For dersom de sier at du ikke får komme inn, de som virkelig kan så må det være en sannhet i det. Likevel kan den som begynner på bunnen bare bli flinkere. Kjernen i hvorfor jeg skriver er absolutt mest for min egen skyld. Om dette er helt sant og du er fullstendig ærlig nå, sier stemmen i bakhodet, hvorfor skriver du ikke da? Hvorfor stopper du opp og har uendelige grublinger over om du skal skrive og om du skal skrive.

Kanskje sannheten ikke er så ensidig. Kanskje ligger den et sted mellom at skrivedrømmen har vært her så lenge jeg kan huske og samtidig realiteten i møte med den faglige siden av litteratur. Alt jeg har lest, tolket og forstått gjennom utdannelsen min, i diskusjon med venner og i møter med de som faktisk har fått det til: forfatterne. Jeg vet jeg kan lese, tolke og forstå tekst. Når alt annet skrelles til side så står det igjen: dette har jeg lært og dette kan jeg gjøre! Derfor er det å skrive ferdig boken å bevege seg på glatt is, fordi ingenting er sikkert. Jeg er bibliotekar og jeg er litteraturviter og jeg er menneske og dette er ting jeg vet om og som står. Alt utenfor er tildekket og jeg kan ikke se lenger enn de tomme arkene som fortsatt er tomme så lenge jeg ikke våger å skrive mer. Likevel kan jeg ikke slå meg til ro med dette og det er noe inni meg som stadig dytter på.

Nå er det snart høstferie. Jeg lover ingenting, men jeg har i alle fall fortsatt ordene og de er mine og  jeg skriver for min egen del. Da er jeg tro mot meg selv og tro mot det jeg alltid har villet. Og uansett så får jeg jobbe som bibliotekar og med litteratur og det er stort og skjønt i seg selv.

Advertisements

Read Full Post »

Jeg glemmer bestandig hvor mørkt det er i november, og blir overveldet de kveldene jeg ser på klokken, og oppdager at det er mye tidligere enn jeg trodde. Oktober forsvant i en tåke av reisevirksomhet, litt tunge opplevelser å måtte takle, studier og søknadsskriving. Det var også måneden jeg hadde mitt første jobbintervju post- master. En jobb jeg virkelig kunne tenke meg, som var ganske relevant for utdanningen og interessene mine, men som jeg ikke fikk. Likevel var erfaringen viktig og jeg fikk både oppleve Bergen i solskinn og ble tatt vel i mot av Kirsten og familien hennes. Kirsten var slik jeg hadde tenkt meg, og det var godt å kjenne på at vi fikk god kontakt utenom Nettpoetensamarbeidet også.

Jeg gikk ut fra det intervjuet med rak rygg: jeg levlet og greide å presentere meg uten å la den til tider vanskelige selvfølelsen få bestemme over meg. Tross alt var det godt å oppleve at blant mange fant de noe hos meg som de ønsket å se nærmere på, og jeg var interessant nok til at de inviterte meg til Bergen for en nærmere prat. Å hevde at jeg ikke er nervøs ville være en løgn, men jeg tror det blir lettere neste intervju, det er faktisk på fredagen alt.
Planen for november er i tillegg til studiene og jobbsøknader å skrive videre på romanen. Dersom jeg legger den vekk er det ingen andre som vil fullføre den, og de mørke kveldene inviterer virkelig til å fordype seg i førsteutkastet. Jeg har bestemt meg for at skrivingen får den tiden jeg har til rådighet hver dag, noe som kan være alt fra et kvarter og opp til flere timer.
Det korte perspektivet er å skrive så mye som jeg bare kan denne måneden, det realistiske perspektivet er første mars for et førsteutkast som kan kalles skjelettet. Deretter kommer revideringen som både vil kreve fokus på de små tingene og det store bildet. Heldigvis tror jeg at jeg er ganske god på å jobbe grundig med de små elementene, så lenge jeg ikke lar selvfølelsen ta kontroll over prosessen. Da har jeg lett å bli redd for å prøve. Jeg tror ikke det er noe jeg gjør med vilje, det er bare sånn at jeg grubler, til alle tankene er en labyrint som jeg vikler meg dypere og dypere inn i. Av og til lurer jeg på om den røde tråden er noe jeg bør bære med meg innover gangene, slik at jeg kan følge den tilbake til motivasjonen og det som ligger til grunn for skrivingen. Det er bare det at det stedet hvor tråden leder ikke alltid er en like behagelig plass å være. Det hender det brenner der, og det det er skittent og rått. Likevel er det verdens beste læremester, og det jeg kan hente der har på sitt beste nerve og flyt, på sitt verste mer materiale til tankene og grublingen min.
Nå skal jeg lage ei kanne med te, finne litt epleknask og bruke resten av kvelden til skriving på denne omtalte romanen. Den har tatt plass i hodet mitt siden 2003, så det er på tide jeg samler trådene, og lar den få lov til å være det hele men dårlige førsteutkastet jeg vet den kommer til å bli. Det er helt i orden. Det er bedre med et svakt og «ferdig» førsteutkast enn et som er dårlig og fragmentarisk. Målet for november er altså å skrive enda mer, ikke snike seg rundt i gangene, men gå inn i kjerna og hente ut det som finnes der.

Read Full Post »

I hele sommer har jeg famlet etter ordene. Dersom vi anser at de kommer fra en kilde dypt inni oss, kan det være at jeg drakk den tom. Av og til har jeg fornemmet små fragmenter, spøkelser som har sluppet mellom fingrene mine, og bare blitt til støv. Jeg vet i alle fall at masteroppgaven min har vært en lang reise, og den følelsen av å stå utenfor seg selv og være tom vedvarte gjennom mye av sommeren. Etter hvert fant jeg jeg styrke i familietid, venner, jobben min som jeg virkelig elsker, og rett og slett roen i skogene her jeg vokste opp. Likevel satt den følelsen av å være utslitt til margen lenge i, og jeg lurte på hvor lenge det ville følge meg at fargene, smakene og menneskene ikke nådde helt frem. Ikke fordi jeg ikke var takknemlig, eller fordi det ikke var ekte, men fordi jeg hadde havnet utenfor meg selv og ikke var sikker på hvordan jeg kunne finne veien tilbake igjen.
Jeg vet ikke hvordan det skjedde, men gradvis fant jeg veien tilbake til meg selv. Likevel er det ikke den samme personen som begynte på denne kronglete masterveien. Jeg tror alle som skriver en masteroppgave blir forandret. Det er noe med disiplinen, arbeidsformen, bobla og ikke minst de vekslende følelsene rundt arbeidet som gjør noe med meg. Jeg har funnet ut hva mine ressurser er, og at det er mer dypt inne i meg. Jeg må bare være helt ærlig med meg selv, og trygg for å slippe det løs. Jeg er spent på hvor veien går videre, og hva dette vil føre med seg. Helt ærlig vet jeg jo ikke: Jeg har ikke jobb, jeg tar et nettstudium i déhistorie og derfor har jeg brått tilgang på gratis Word igjen. Veien videre er brolagt med jobbsøknader og så vidt jeg vet studier. Er jeg bekymret? Nei, absolutt ikke, for dette er også en vei, og den vil føre meg et sted, en omvei kan også være nyttig og lærerik. Jeg tror jeg kommer til å finne ordene også, for noe av det masterreisen har lært meg er at kilden aldri blir helt tom, det kommer mer fra innsiden når det skal komme. Det skader heller ikke at jeg for øyeblikket har gått fra akademisk dårlig (noen vil si knust) selvtillit til være akademisk avslappet. Kommer det til å vare? Det aner jeg ikke, og det er heller ikke viktig. Jeg har rundet masteren, jeg har gått gjennom min «Dark night of the soul.», og det jeg fant på den andre siden er noe sterkt, dannende og stødig. Jeg har også tenkt å skrive ferdig romanen min. Dere leste det her inne først.

grotteneFotograf: Lotte Fæhn.

Read Full Post »

Image

 

Image

 

Image

 

Image

 

Image

 

 

Av og til er det ok å la bildene tale for seg selv. Dette er en helt vanlig fredag og arbeidsdagen har vært i gang en stund allerede. Jeg har som målsetning å bruke bloggen litt mer og dermed får dere en liten kikk inn i det som engang var et deler av kontoret til doktoren som bygde gården her. Nå er det mitt arbeidsrom og jeg trives med utsikt til hei, åker og skau. Alle bøkene er ennå ikke på plass, noen er nede i biblioteket, mens andre fortsatt befinner seg i boden. Men det er deilig å ha god hylleplass i alle fall.

Skrivebordet er et gammelt bord som har stått her på gården. Vi vet ikke helt hvor gammelt det er, men det kan ha tilhørt oldemor Johanne, eller være enda eldre. Huset er fra 1860, men oldeforeldrene mine flyttet ikke inne før i 1918. Mamma brukte det lenge som sitt skrivebord og jeg var heldig nok til å få lov til å overta det. Men jeg har ikke brukt det i studietida så klart, dermed får min trofaste følgesvenn endelig komme til heder og verdighet igjen. Neste gang jeg flytter på meg skal det få slå følge.

Ønsker alle en flott fredag.

Read Full Post »

Du er lett å bli glad i
sa du

sommeren etter
tok du henne
hjem

jeg fossrodde til steder du ikke kunne nå
satt i skumringen og malte vrangsiden ut

Read Full Post »

Vi møtes på kafé og du ser uforskammet godt ut. Jeg tenker som så mange ganger før at det som er slående med deg er blikket ditt. Du virkelig ser dem som er sammen med deg og du får dem til å føle seg interessante og viktige uansett hvem de er. Kanskje blant de fremste egenskapene til en god journalist, siden du også med din enorme utadvendthet får ut det meste av hvem det skal være. En gang jeg sa det til deg ,lo du og svarte at journalister er den verste fienden til frihet og utfoldelse. Du liker å bli kjent med folk, men absolutt ikke for å skrive om dem. – Det er jo slettes ikke sikkert jeg ville hatt talent for det, avsluttet du ettertenksomt. – Jeg ville sikkert endt opp ødelagt på alkohol og nervepiller for å skjule den råtne samvittigheten min. Tilslutt hadde jeg vel gått og hengt meg i en stall, mens sjefen min hadde blitt sjef for enda flere blad. ( Jeg hadde lyst til å klemme deg da, for den fantastiske referansen)

I dag snakker vi ikke om journalister eller deres utførelse av arbeidet. Du har tenkt mye på mestringsstrategier og hvordan disse varierer fra person til person. Om det er noe konstant, eller i endring og hvorfor vi velger sunne eller usunne strategier. Jeg lurer på om dette er en samtale som lett kan endre i negativ selvgranskning, men vi kjenner hverandre og vet at vi både takler høy temperatur og de litt mer fortrolige diskusjonene. En dybde og forståelse vi har utviklet, siden vi var ferske i denne byen høsten 2006.

Du setter blikket i meg og forteller at du nok alltid har hatt den samme måten å mestre problemer på. Som liten pleide du å få foreldra dine til å prate sammen, når de hadde kranglet. Du sendte bamsen din rundt og gav alle litt taletid. Du er ikke sikker på om familien din alltid satte pris på det, men noe dypt i deg har bevart troen, på at konflikter best kan løses i dialog med andre. Når du er lei deg kontakter du ofte familie eller venner. Jeg smiler og sier at jeg jeg synes det er flott at du kan løse problemene i fellesskap med andre. Du repliserer at det kjennes konstruktivt og ikke minst får du med det samme gode innspill. Å samle sammen dem som er kjernen til konflikten og etterpå gjøre noe oppløftende sammen.

 Men du da?, spør du. – er det skrivingen som er din måte? Jeg må tenke litt. Jo, det er sant at jeg også bruker skrivingen for å få ut gruff, til dels sterkt omarbeidet. Men jeg har nok en annen metode også. Jeg har så lenge jeg kan huske bearbeidet det tøffe ved å tusle turer, gjerne aleine og ofte langt. Det er som denne bevegelsen,det utvendige blikket og tiden hjelper til å rense innsiden. Ikke sånn å forstå at alt løser seg med det samme. Men jeg føler at jeg utvikler et klarere overblikk på denne måten. At jeg lettere kan forholde meg til min måte å takle på og ikke minst være i stand til å møte andres innspill når jeg er klar for å snakke med dem seinere.

En stund sammenligner vi strategier og finner både styrke og svakheter ved begge. Vi lander ikke på noen endelig konklusjon om noe, vi trenger ikke det og dessuten er det altfor varmt disse siste dagene. Men vi har i alle fall sammenlignet papirene våre og ikke minst fått sagt på gjensyn. Vi skal ikke bo i samme by neste år og det kjennes veldig rart. Du smiler skøyeraktig . – Jeg er kanskje ingen journalist, men du kan i alle fall blogge om oss!

Read Full Post »

Jeg har skrevet om mor ( min mormor) før. Egentlig het hun Karen Marie og ble født på den lille husmannsplassen Dreier 31 (?) juli 1917. Hun var veldig glad i historier, både å skape dem og ikke minst lese. Det er merkelig hvor knyttet jeg føler meg til denne familien og de få bruddstykkene jeg har av det som også er mine egne røtter.

Mor hadde et svært nært forhold til sine søsken. Mamma forteller om hvor morsomt de hadde det, hvor særegne de var og hvor uglegenene mine har sitt utspring. Et sitat fra Anders Bjørn er at ingen i slekten står opp og legger seg på samme dag. Noe som faktisk kan passe veldig godt for min del. Selv om jeg prøver å være flink. (Tante Magnhild for eksempel var bare ute etter at at det hadde blitt mørkt. Det var nok flere grunner til det, altså. Ikke bare uglegener.) Jeg huske vi besøkte henne og onkel Morten, at jeg synes den hvite svanen i hagen var fin og kjøkkenet som hadde peppermyntedrops på den ene hylla. Hjemme har vi et brodert bilde av hvite svaner, som jeg fikk velge meg blant bildene hennes.

Vi besøkte tante Kirsti og onkel Anders i møbelbutikken og det er en følelse av å være hjemme som slår meg når jeg tenker tilbake. Å være omkring sine egne folk. Tante Birthe som jeg ikke husker, spiste opp julebaksten hjemme på Tufte. Mor og mamma hadde bare gått en tur på butikken i mellomtida og de fikk streng formaning om å ikke fortelle at kakene var rullet ut på veggen, i mangel på bakebord, for det brukte mor til smultringbakst. Tante Birthe skal ifølge mamma syntes at kakene var himmelske.

Onkel Einar som bodde nede på Tufte, gikk turer til han var rundt 90 og ikke minst var streng når jeg tok telefonen som ringte hjemme, for Telenor var dyrt. Som barn flyttet han over i bryggerhuset og bodde der sammen med to gamle tanter. (Tante Hanna og ) Det var han som mente jeg lignet på mor da hun var ung og bidro til å gi meg en sterkere link til hennes slekt og ikke minst til noe både nært og fjernt samtidig. Han var en sterk forteller og besøkte oss ofte på Tufte.

De var flere søsken, men jeg husker ikke Borghild og Håkon. Sistnevnte var med på å bygge kapellet på Kronborg og det sies at han undret seg på hvem den første ble som skulle ligge der. Han gikk gjennom isen (på Stavsjø),druknet og dermed ble han dessverre selv først. Signe døde også veldig tidlig. Det finnes ifølge Anders Bjørn to bilder av henne og på det ene skal hun ha skrevet navnene på klassevennene og at skoletiden var den beste i hennes liv. Bildet skal være fra 1913 og hun gikk bort i 1920.

Det er altså noe nært i disse historiene. Noe som minner om mitt eget forhold til mine søsken og noe som gir meg en følelse av fellesskap med dem. Jeg har nok mye i meg fra Dreierfamilien og jeg tror noe av fantasien, galskapen, kreativiteten og personligheten min kommer fra dem.

Humørsvingningene og humoren har jeg nok arvet og ikke minst en grublende natur jeg har fått vite at kan komme derfra. Den introverte siden, som likevel kan bli livfull rundt mine egne. ( Privatheten) Hver gang jeg går tur forbi kirkegården eller Dreier, føles det som om noe faller på plass. Det er på samme måte som på Tufte, som å komme hjem.

De elsket som nevnt bøker. I dag er det flere fra familien utdannede bibliotekarer og jeg studerer jo litteraturvitenskap. Mor ( kalt Tulla, kanskje fordi hun var yngst og oldemor døde i spanskesyken da hun var liten) trillet trillebårer fra biblioteket på Søve med bøker. Noen har også fortalt meg at de skrev og at jeg har sett en liten bok med tekster. Dessverre er annet materiale enten tapt eller om vi er heldige, hos andre medlemmer av slekten. At vi leser på do kan kanskje også ha sitt opphav derfra?

Noe av det fineste er at mor var den første jeg vet om av slekten som leste Jølsen. Mor døde da jeg var fjorten og det var lenge før jeg oppdaget Jølsen. Mamma derimot hadde lest Jølsen på oppfordring fra bestemoren min. Mitt ene bokminne av mange, er at mor leser « det suser i sivet» for meg og vi knasker kamferdrops. Det er et fint og vart minne som alltid vil være med meg. (Jeg vokste opp i samme huset som Besse og henne. ) Men jeg kunne ønske mor var her nå og at vi kunne diskutere bøkene. Når jeg nærleser Jølsen tenker jeg meg at hun kanskje stoppet ved de samme partiene. Jeg grubler om hun ville delt perspektivene mine og hvilken andre ting hun kunne tilført meg og min analyse. Hva så hun som ikke jeg ser? Jeg har nok mye av mor i meg på så mange måter. Men likevel er vi to ulike mennesker og ikke minst lesere.

Jeg kunne ønske jeg kunne gå tilbake i tid, snakke med mor og forstå mye mer av hennes vesen. Jeg tror hun ville sett mye av meg i seg, som jeg gjør av henne i meg. Hvem var disse menneskene. Hva tenkte, følte og gjorde de. Hvordan dreide livsvalgene og skjebnene seg? Hva var vanene deres? Jeg vet så lite. Det er dermed både nært og fjernt samtidig og jeg grubler ofte på dem til jeg blir svimmelt og rar.

Arven er tilstede og ikke minst hvordan litteraturen hvisker ut tidsgrensene og skaper en nærhet som tid og rom ikke kan skille. Det er mulig at jeg aldri hadde skrevet master om Jølsen, hvis det ikke var for henne. Det kan godt hende at det er denne familien, som gir følelsen av å være i balanse når jeg sitter her med tekoppen og nærleser tekst. Den følelsen av at ved å studere litteraturvitenskaper, kom jeg til et av de stedene jeg hører til. Kanskje jeg bærer henne videre i meg og hennes og søsknenes kjærlighet til skriving, litteratur og familien. En dag håper jeg å gi det videre til mine egne barn og min egen familie. Om jeg tror ting som dette kan arves? Ja, absolutt.

Min mor ( mormor) Den første av min familie som leste Ragnhild Jølsen.. Hver gang jeg ser dette bilder, minnes jeg på hvor mye av henne jeg har i meg.

Min mor ( mormor) Den første av min familie som leste Ragnhild Jølsen.. Hver gang jeg ser dette bilder, minnes jeg på hvor mye av henne jeg har i meg.

Read Full Post »

Older Posts »