Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘twist’ Category

Det er mandag, og det er meningen at jeg skal skrive jobbsøknader. Det gjør jeg imidlertid ikke. Isteden gir jeg orden lov til å ramle ned på papiret uten å tenke eller reflektere over hvor de kommer fra. Jeg har alltid skrevet på denne måten, det var ikke før skrivekurset med Gro Dahle at det fikk et navn og at jeg fikk gjort mine første ymse forsøk på å strukturere tankeskriften til noe mer enn sider med løsrevne og ofte flytende linjer.
Likevel slår det meg at jeg gjør det samme i dag fordi ofte er tekstene mine altfor ofte er tåketekster, og det viser hvor mye jeg har å jobbe med. Det gjør ingenting. Dette er et langvarig prosjekt, og jeg er ikke lenger sikker på om det er for andre enn meg og min egen vekst. Jeg vet bare at når jeg skriver får jeg utløp for den trangen som ligger i det innerste rommet. Der det er vondt men som samtidig gjør meg hoppende glad over å være der.
Det betyr at jeg har en jobb å gjøre som ikke innebærer å sitte her med bloggen i alle fall. Jeg fikk en forespørsel i dag om jeg skulle være med på nanowrimo i år. Jeg har jo egentlig tid, men det jeg spør meg er om jeg passer best til å skrive i et fellesskap med andre eller mer som en einsamflygar. Selvfølgelig er jeg veldig glad for og avhengig av responsgruppe, både kreativt og faglig, men jeg lurer på om jeg ikke passer best til å gjøre hovedtyngden, også kalt førsteutkastet aleine. Dette må grubles på. Er du en einsamflygar eller nanowrimoer?

Read Full Post »

Vi åkte aldrig ut till havet
men en gång satt vi fast i ett dike
Du vet när hjulen inte greppar
och alla andra kör förbi

Read Full Post »

Ingenting varer evig

Jeg leverer masteren min til jul og plutselig skyller stresset over meg. Huset skal selges i sommer og jeg må flytte. Jeg forsøker å være så samlet som mulig. Alt ordner seg, det pleier som regel det. Men jeg klarer ikke å skye unna tanker som. Hvor skal jeg bo? Hvordan skal jeg finne noe jeg har råd til?Ikke minst hvorfor fortalte de ikke meg dette da jeg pratet med dem i går?

Det er ikke til å skyve under et teppe at jeg har bodd gunstig. Nå har aldri standarden vært høy, ingenting har vært på stell og det har vært lekkasjer, ting som har fuska og da den gamle senga gikk i stykker ble det kun slått på en planke under. Varmtvannstaken i dusjen varer mellom 3 og 4 minutter og det er ikke gjort noe her siden 1987. Men tross alt dette har det vært mitt sted.
Etter å ha flyttet fra litt turbulente forhold i et bofellesskap som på ingen måte var optimalt og som egentlig fortjener sin egen bloggpost ( stikkord var huseier som undersøkte kjøleskapet gjester som ble beskyldt for å stjele sko, jeg gav henne angst med for mange epler. kjøkken der man helst ikke skulle oppbevare noe på benkene, panikkringing på alle dørklokkene, fordi huseier er redd det ikke blir vasket fort og godt nok, merkelige folk som gikk i gangene. Men herlige og skjønne medboere som hjalp en til å holde ut galskapen. Og ikke minst Elisabeth ( ingen hadde sett henne. Vi er/ var ikke sikre på om hun finnes) som hadde leid der i flere år (, fortsatte leide da vi bodde der og skulle komme snart. )

Jeg gikk ned i standard ved å flytte, men følelsen av å komme seg ut fra det stedet ubeskrivelig. Det å kollapse på en seng og ikke være redd for den snikende huseieren og alt det å bo hos henne innebar. Jeg fikk rett og slett tre rolige år og de ble satt pris på selv om det har vært noen frustrasjoner her som nevnt.

Nå er det altså over Jeg har fått noen forslag allerede, men det er jo egentlig kort tid igjen også, å skulle flytte på seg for. Jeg skal jo jobbe i sommer og ikke minst blir det å betale ekstraleie for et sted jeg skal benytte en kort stund. Jeg vet dermed ikke helt hva jeg skal gjøre og kjenner at det er en grubling jeg gjerne skulle ha sluppet å ta. Siden jeg har tross alt var lenge syk, ønsker jeg følgelig å holde fokus på skrivingen.

Read Full Post »

Siden sist har jeg overlevd det å fylle tredve. Ikke det at jeg forventet det skulle bli ille, men en liten refleksjon har det medført. Ikke bare hos meg, jeg har også hørt fra familiemedlemmer som sjeldent ringer. Jeg har også blitt flinkere til å bruke brillene mine igjen. Det får meg til å tenke tilbake på videregående, lange rusleturer, dager fulle av hest, hund, min første egne katt og skriving i en stol på rommet mitt. Rett og slett den uansvarlige bekymringsløse gleden av å være gammel nok til å velge retning, samtidig som man er ung nok til å ikke måtte bære det til tider tunge ( og andre ganger herlige) voksenlivet. En stund til kunne smaken av modne epler og hvisking i høstmørket, skyve vekk tanken på det som skulle komme. Det slår meg at de bekymringene som var på den tida, var mye mer der og da.

Ute blåser det og siden jeg har vinduet oppe, tar det litt tid før jeg hører at tekjelen vagt signaliserer at vannet er varmt. Jeg liker ritualet bestående av å fylle i løste, trekke og sile. Trekketid er viktig og den varierer for de ulike typene te. Etter lang tid som kronisk tedrikker har jeg blitt ganske dyktig på å ikke trekke bitter te. Er jeg i en situasjon hvor jeg ikke ønsker å tenke trekketid ( det vil si programmere mobiltelefonen til å ringe), er det bare å bruke rooibos. Det er en te som ikke blir bitter og dermed tåler langvarig trekketid. Jeg bruker en av de små tekannene, vel vitende om at de gangene jeg er i skrivemodus, er det uansett lett å skrive teen kald. Det er ofte det å smake som forteller at jeg har vært i bobla igjen. Det rommet som bare rommer tankene, klirringen fra tastaturet ( eller rasling mot papiret) og meg. Det er mitt sted og det er et fokusert sted. Men i dag presser stadig sprettkønntankene på bobla.

Jeg får lyst til å tenne lys og begynne på John Irving sin siste natt i twisted river, som Åsa gav meg i bursdagsgave. Kanskje jeg gjør det allerede i kveld. Jeg tenker at det passer godt på en søndag sammen med den ferdige teen og twist ( som jeg også fikk)

Read Full Post »