Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘uferdig’ Category

Det er mandag, og det er meningen at jeg skal skrive jobbsøknader. Det gjør jeg imidlertid ikke. Isteden gir jeg orden lov til å ramle ned på papiret uten å tenke eller reflektere over hvor de kommer fra. Jeg har alltid skrevet på denne måten, det var ikke før skrivekurset med Gro Dahle at det fikk et navn og at jeg fikk gjort mine første ymse forsøk på å strukturere tankeskriften til noe mer enn sider med løsrevne og ofte flytende linjer.
Likevel slår det meg at jeg gjør det samme i dag fordi ofte er tekstene mine altfor ofte er tåketekster, og det viser hvor mye jeg har å jobbe med. Det gjør ingenting. Dette er et langvarig prosjekt, og jeg er ikke lenger sikker på om det er for andre enn meg og min egen vekst. Jeg vet bare at når jeg skriver får jeg utløp for den trangen som ligger i det innerste rommet. Der det er vondt men som samtidig gjør meg hoppende glad over å være der.
Det betyr at jeg har en jobb å gjøre som ikke innebærer å sitte her med bloggen i alle fall. Jeg fikk en forespørsel i dag om jeg skulle være med på nanowrimo i år. Jeg har jo egentlig tid, men det jeg spør meg er om jeg passer best til å skrive i et fellesskap med andre eller mer som en einsamflygar. Selvfølgelig er jeg veldig glad for og avhengig av responsgruppe, både kreativt og faglig, men jeg lurer på om jeg ikke passer best til å gjøre hovedtyngden, også kalt førsteutkastet aleine. Dette må grubles på. Er du en einsamflygar eller nanowrimoer?

Reklamer

Read Full Post »

Du har blitt stygg, sier du
tar stjernene fra blikket mitt
fester dem på himmelen

jeg famler blindt etter dem
de er uendelig langt borte
du hånler og forteller

at om de virkelig var himmellegemer

ville de hvilt over meg
og var de planeter
ville de blitt bolig for oss begge

men i deg er eksisterer kun fravær av forelskelse

derfor er de stivnet til livløse masser
av eggehvite og sukker
pisket sammen og tvunget ned i halsen
til de blir bølgende brekninger

alt som er igjen er rytmiske smell fra containerne
kan ikke engang overdøves av platespilleren

den trigger låter
ennå ikke skrevet ned
på papirstrimler

duppende i ølglasset
mellom sneipene og de skjeve hjørnene
av et halvt hus

Read Full Post »

Jeg er negativ

ingen kan bestemme
eller definere meg

jeg unngår
jeg trasser

loffer gjennom
ukjente landskap

ignorerer kartene

faller ut
av statistikkene

kan sees
som rust

på undersiden
av konklusjonene

Read Full Post »

Du er lett å bli glad i
sa du

sommeren etter
tok du henne
hjem

jeg fossrodde til steder du ikke kunne nå
satt i skumringen og malte vrangsiden ut

Read Full Post »

Jeg går
mot vestvendte fløyer

håndtakene gløder
rommene bevrer

slår utover
gjennomborer hulerommene

slikker konturene med
tusen grundige tunger

på bergene finnes restene
av mine bortbrente helleristninger

Read Full Post »

 

Ingen puster, likevel roper noen. Det skremmer meg. Jeg trodde at stemme og utånding var gjensidig avhengig av hverandre. Det hjelper ikke å telle takplankene heller. Min elendige hørsel hindrer meg å motta det som fremstår som uforståelige morsesignaler.

Det roper igjen og fortsatt kjenner jeg ingen vibrasjoner fra stemmelepper. Måkene drar med seg skrammel fra søplekassene. En bie surrer, eller kanskje en veps? Jeg vil slippe den ut, men har glemt hvordan. Beina mine er fjetret til madrassen, som føles infisert av usynlig mugg. Jeg lurer på om det kommer fra selve stedet? Denne herlige byen, denne forbannede byen, som alltid pulserer, men aldri hviler.

Det er ingen som snakker lenger. Steinene vi sitter på er skarpe. Kan en liten forskyvning av vekten, fra den ene sitteknoken til den andre, slynge oss ut av bane?

Read Full Post »

 

«Å fotografere et menneske, vil suge ut sjelen. «

-»Nei, bestefar,» svarte jeg . “ Jeg skulle gjerne ha et bilde av deg. Det er ikke farlig i det hele tatt.

Han gløttet forsiktig frem under den store hatten. “ Lover du? «

-»Æresord. «

Høsten kom. Jeg kan huske kastanjetreet veltet i stormen. De sa at Nidhogg gnagde over røttene. Da noen så at den gamle ormen skremte meg, ble det forklart at vann fra Urdarbrønnen alltid vil forhindre forråtnelse.

Etter at presten hadde lest, kom de ruslende ut av skogen. Lavmælt sang de toner på et språk jeg ikke forstod, men likevel kjentes hjemlig.

»Vuggeviser «hvisket far .“ De vugger ham til ro under den store moderen og faderens bryst. For de reisende er han ikke fanget her på en gammel gravplass. Han tilhører kun evigheten og seg selv.¦ Nå vet han alt. «

»Sjelen hans er fri,», hørte jeg meg selv svare.

Far la armen rundt skulderen min og vi ruslet vekk mens himmelen grånet av regn.

*

Jeg dro tilbake til gamlehjemmet der jeg hadde fotografert bestefar. Jeg gikk ikke inn. Han var jo ikke der mer. Like lite som han bodde i en grav på skogkirkegården. Han var heller ikke i noen film eller et fotoalbum.

Jeg tok frem kameraet og fotograferte huset. I vinduenes gjenspeil var jeg velvitende om jeg ville være synlig på det fremkalte fotografiet.

Read Full Post »

Older Posts »