Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Utdannelse’ Category

Jeg har ikke delt dette med dere, men for noen uker siden sendte jeg CV og motivasjonsbrev til Norsk barnebokinstitutt. De har en nettbasert videreutdanning i samtidslitteratur for barn og unge som er rettet mot oss som har yrker eller hovedutdannelse innenfor dette.
Derfor var jeg egentlig fornøyd med å ha søkt og var sikker på at mailen som kom i går var et avslag. Imidlertid var den ikke det. Jeg fikk plass og ble ønsket velkommen fra januar av. Mine umiddelbare tanker var: Hurra, men har jeg tid ved siden av jobben og hva med min egen skriving?

Etter å ha grublet og drøftet det smuldret motargumentene vekk et sted på veien. Jeg har en kjempeinteresse for barne- og ungdomslitteratur, å øke kompetansen min er bra både som litteraturviter, ungdomsbibliotekar og formidler og denne utdannelsen er faktisk lagt opp til å kunne gjennomføres ved siden av jobb.
Så velkommen kjære januar: jeg gleder meg til å fordype meg i den moderne barne- og ungdomslitteraturen og dermed bli flinkere innenfor den veien jeg har begynt på. Uansett blir dette veldig spennende.

barne

Reklamer

Read Full Post »

I hele sommer har jeg famlet etter ordene. Dersom vi anser at de kommer fra en kilde dypt inni oss, kan det være at jeg drakk den tom. Av og til har jeg fornemmet små fragmenter, spøkelser som har sluppet mellom fingrene mine, og bare blitt til støv. Jeg vet i alle fall at masteroppgaven min har vært en lang reise, og den følelsen av å stå utenfor seg selv og være tom vedvarte gjennom mye av sommeren. Etter hvert fant jeg jeg styrke i familietid, venner, jobben min som jeg virkelig elsker, og rett og slett roen i skogene her jeg vokste opp. Likevel satt den følelsen av å være utslitt til margen lenge i, og jeg lurte på hvor lenge det ville følge meg at fargene, smakene og menneskene ikke nådde helt frem. Ikke fordi jeg ikke var takknemlig, eller fordi det ikke var ekte, men fordi jeg hadde havnet utenfor meg selv og ikke var sikker på hvordan jeg kunne finne veien tilbake igjen.
Jeg vet ikke hvordan det skjedde, men gradvis fant jeg veien tilbake til meg selv. Likevel er det ikke den samme personen som begynte på denne kronglete masterveien. Jeg tror alle som skriver en masteroppgave blir forandret. Det er noe med disiplinen, arbeidsformen, bobla og ikke minst de vekslende følelsene rundt arbeidet som gjør noe med meg. Jeg har funnet ut hva mine ressurser er, og at det er mer dypt inne i meg. Jeg må bare være helt ærlig med meg selv, og trygg for å slippe det løs. Jeg er spent på hvor veien går videre, og hva dette vil føre med seg. Helt ærlig vet jeg jo ikke: Jeg har ikke jobb, jeg tar et nettstudium i déhistorie og derfor har jeg brått tilgang på gratis Word igjen. Veien videre er brolagt med jobbsøknader og så vidt jeg vet studier. Er jeg bekymret? Nei, absolutt ikke, for dette er også en vei, og den vil føre meg et sted, en omvei kan også være nyttig og lærerik. Jeg tror jeg kommer til å finne ordene også, for noe av det masterreisen har lært meg er at kilden aldri blir helt tom, det kommer mer fra innsiden når det skal komme. Det skader heller ikke at jeg for øyeblikket har gått fra akademisk dårlig (noen vil si knust) selvtillit til være akademisk avslappet. Kommer det til å vare? Det aner jeg ikke, og det er heller ikke viktig. Jeg har rundet masteren, jeg har gått gjennom min «Dark night of the soul.», og det jeg fant på den andre siden er noe sterkt, dannende og stødig. Jeg har også tenkt å skrive ferdig romanen min. Dere leste det her inne først.

grotteneFotograf: Lotte Fæhn.

Read Full Post »

Byrefleksjoner

Noen ting glemmer en aldri. For meg var det første gangen jeg var i Trondheim. Det var høsten 2005, jeg satt på et knirketog, og skulle besøke noen noen som bodde her. Det var en varm og vakker høst, og dagen etter skulle jeg vises rundt. Vi kom til Nidarosdomen, og jeg glemmer aldri den følelsen som vellet opp i meg. Det kan best beskrives som å møte noen du har kjent veldig lenge, men likevel vet du at du aldri har hilst på dem. Jeg skjønte at jeg kom til å bo her, jeg visste at det var « meningen» at jeg skulle tilbake. Jeg har et hjem, jeg er veldig glad i, men dette var en erfaring av at det eksisterer flere hjem, og man kan slå røtter flere steder. Jeg behøvde ikke å si farvel til dette stedet, det var på gjensyn. Jeg var derimot ikke like sikker på når jeg ville vende tilbake igjen.

Nøyaktig et år senere begynte jeg å studere her. Igjen denne følelsen av å være der jeg skulle. Selvsagt var det også usikkerhet inne i bildet for min del. Jeg synes det var krevende å skulle takle presentasjonsangsten min. Redselen for å ikke strekke til. For jeg elsket fagene, hvordan jeg stadig fikk et bredere perspektiv på de litteraturen, og det gikk brått opp for meg at min stadige grubling og tenking over det jeg leste og erfarte, kunne utvikles ytterligere, ettersom jeg ble flinkere til å analysere. Jeg fikk bekreftet at noen av tankene jeg hadde om litteratur, ikke alltid bare var mine, men føyet seg inn i tradisjon. Når jeg ble tryggere på meningene mine, fikk jeg også mulighet til å diskutere med mennesker som forstod, fordi dette også var deres verden. Det utvidet ytterligere de perspektivene jeg stort sett hadde grublet over på egenhånd på min reise som leser, samtidig som jeg ble istand til å tilføre dem noe av mine refleksjoner.

Nå har jeg hatt noen dager veiledning, truffet noen av dem som jeg har studert sammen med, og ikke minst tusla rundt i Trondheim. Det som slår meg er hvor viktig Dragvoll er, betydningen av studier som våre. Jeg nærmer meg status som jobbsøkende, og det er naturligvis skremmende i et generelt trangt marked. Men det man lærer på Dragvoll, de menneskene man møter, den faglige tyngden er viktig. Jeg tror det er lett for oss å glemme vår egen verdi, når vi drukner om fokuset på de tekniske fagene, og deres overlegenhet. Men den er der, vår tyngde er også en av byggeklossene, og alle er like viktige.

Jeg står på reisefot for denne gang. Igjen strømmer denne følelsen over meg, at jeg alltid vil være velkommen, dette vil bestandig være et ekstra hjem, og jeg vet jeg vil komme tilbake. Jeg tar dermed ikke farvel, men sier på gjensyn, til Dragvoll, menneskene, og ikke minst denne byen som har krøpet dypt inn i meg.

Read Full Post »

Av og til leser jeg denne på nytt, for å minne meg på hvor viktig Jølsen er. Hvor mye hun rørte ved meg første gang jeg tok for meg noe av henne. Det dype i historien(e) hennes. Hvordan jeg leser meg dypere inn i tekstlagene. De fortsetter å utfordre , utvikle og utvide tankene mine. Jeg blir svimmel og redd fordi jeg ikke vet om jeg makter å yte henne rettferdighet. Samtidig ydmyk når jeg skjønner litt mer av hennes storhet.

Fra en anmeldelse av Ragnhild Jølsens første roman ( Ve’s mor 1903) :

Jeg skulle nærmest være tilbøyelig til å anta at dette kvinnelige forfatterskap er en mystifikasjon. Hvis der ikke skjuler seg en mann bak Ragnhild Jølsens skjørter, blir boken en merkelighet, hva den ellers er temmelig langt fra å være. Ves mor er nemlig ikke bare ekte mannfolkaktig, den er på sine steder like frem dyrisk lodden og står gjennomgående i avgjort strid med hva man pleier å vente seg fra kvinnehold.

Jeg fikk også en sang tilsendt fra en god venn i dag, og den snakket virkelig til meg. Det var styrken og motivasjonen en masterstudent behøvde. Selvsagt vil jeg dele den med dere også.

To a poet ( first aid kit)

And you said, «Don’t give me nothing
You don’t want to lose»
I said, «Darling, I’ll give you everything I got
If I want them to choose»

Then I got on a plane and flew
Far away from you
Though unwillingly I left
And it was so, so hard to do

The streets here at home had rapidly filled up
With the whitest of snow
And they don’t make no excuse for themselves
And there’s no need, I know

Now I miss you more than I can take
And I will surely break
And every morning that I wake
God, it’s the same
There’s nothing more to it,
I just get through it
Oh, there’s nothing more to it
I just get through it

It always takes me by surprise
How dark it gets this time of the year
And how apparent it all becomes
That you’re not close, not even near

No matter how many times I tell myself
I have to be sincere
I have a hard time standing up
And facing those fears

But Frank put it best when he said
«You can’t plan on the heart»
Those words keep me on my feet
When I think I might just fall apart

Now I miss you more than I can take
And I will surely break
And every morning that I wake
God, it’s the same
There’s nothing more to it,
I just get through it
Oh, there’s nothing more to it
I just get through it
Oh, there’s nothing more to it
I just get through it

And so I ask where are you now
Just when I needed you
I won’t ask again
Because I know there’s nothing we can do
Not now, darling, you know it’s true

 Jeg ble sterkt berørt, og gråt da jeg hørte den. Men det var en god og fin gråt. Av og til er det frihet i det også. Det er godt å ha folk rundt meg som kjenner meg godt nok til å vite hva som snakker til meg. Jeg er veldig heldig. Jeg har verdens beste venner og familie. Det er lov å være redd, men jeg går aldri helt aleine. Det gjelder uansett hvordan dette ender. I mellomtiden kan jeg finne trøst i ordene, både det som blir skrevet, sagt og sunget. Dette minnet meg på det.

Read Full Post »

 

Jeg har skrevet om hjerterom tidligere, men ville bare dele denne artikkelen med dere. Den er absolutt leseverdig, og understreker betydningen av å samle inn skrivesaker, penalhus og ransel. Jeg lar den snakke for seg selv, fordi den rett og slett sier det som behøves, bedre enn jeg kan kan.

http://www.bystemmer.no/2013/09/24/skolestart-i-romania/

 

Read Full Post »

 

Jeg ble gjort oppmerksom på hjerterom i kveld. Først la jeg det ut på facebook, men det slo meg at bloggen når andre, enn de som er venner med meg på ansiktsboka. Derfor er en redegjørelse her også på plass. Hjerterom er en gruppe som arbeider for verdigheten til romfolket, både i Romania, og de som kommer til oss her i Norge.

Det er snart skolestart i Romania. Selve skolen er gratis, men utstyret må dekkes av de ofte svært pengesvake foreldrene. Dermed samler hjerterom inn ransler som de vil sende nedover. Kanskje har du en ekstra du kan unnvære og som er i god stand? Da synes jeg du skal ta den med til Tøyen- kirke. Kanskje har du også skrivesaker og penalhus?

Lærdom og utdannelse er blant de viktigste veiene til kunnskap og ut av fattigdom. Derfor er dette en superflott måte å kunne bidra på. Jeg befinner meg ikke i Oslo, men jeg kan i det minste skrive om dette, og dermed i alle fall spre det til mine kjære lesere og følgere.

Siden til hjerterom på facebook finnes her :

http://www.facebook.com/HjerteromForRomfolket

Jeg håper riktig mange bidrag kan bli samlet inn.

Read Full Post »