Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Valg’ Category

Read Full Post »

Read Full Post »

I hele sommer har jeg famlet etter ordene. Dersom vi anser at de kommer fra en kilde dypt inni oss, kan det være at jeg drakk den tom. Av og til har jeg fornemmet små fragmenter, spøkelser som har sluppet mellom fingrene mine, og bare blitt til støv. Jeg vet i alle fall at masteroppgaven min har vært en lang reise, og den følelsen av å stå utenfor seg selv og være tom vedvarte gjennom mye av sommeren. Etter hvert fant jeg jeg styrke i familietid, venner, jobben min som jeg virkelig elsker, og rett og slett roen i skogene her jeg vokste opp. Likevel satt den følelsen av å være utslitt til margen lenge i, og jeg lurte på hvor lenge det ville følge meg at fargene, smakene og menneskene ikke nådde helt frem. Ikke fordi jeg ikke var takknemlig, eller fordi det ikke var ekte, men fordi jeg hadde havnet utenfor meg selv og ikke var sikker på hvordan jeg kunne finne veien tilbake igjen.
Jeg vet ikke hvordan det skjedde, men gradvis fant jeg veien tilbake til meg selv. Likevel er det ikke den samme personen som begynte på denne kronglete masterveien. Jeg tror alle som skriver en masteroppgave blir forandret. Det er noe med disiplinen, arbeidsformen, bobla og ikke minst de vekslende følelsene rundt arbeidet som gjør noe med meg. Jeg har funnet ut hva mine ressurser er, og at det er mer dypt inne i meg. Jeg må bare være helt ærlig med meg selv, og trygg for å slippe det løs. Jeg er spent på hvor veien går videre, og hva dette vil føre med seg. Helt ærlig vet jeg jo ikke: Jeg har ikke jobb, jeg tar et nettstudium i déhistorie og derfor har jeg brått tilgang på gratis Word igjen. Veien videre er brolagt med jobbsøknader og så vidt jeg vet studier. Er jeg bekymret? Nei, absolutt ikke, for dette er også en vei, og den vil føre meg et sted, en omvei kan også være nyttig og lærerik. Jeg tror jeg kommer til å finne ordene også, for noe av det masterreisen har lært meg er at kilden aldri blir helt tom, det kommer mer fra innsiden når det skal komme. Det skader heller ikke at jeg for øyeblikket har gått fra akademisk dårlig (noen vil si knust) selvtillit til være akademisk avslappet. Kommer det til å vare? Det aner jeg ikke, og det er heller ikke viktig. Jeg har rundet masteren, jeg har gått gjennom min «Dark night of the soul.», og det jeg fant på den andre siden er noe sterkt, dannende og stødig. Jeg har også tenkt å skrive ferdig romanen min. Dere leste det her inne først.

grotteneFotograf: Lotte Fæhn.

Read Full Post »

(…) men en gång satt vi fast i ett dike
Du vet när hjulen inte greppar
och alla andra kör förbi
Lars Winnerbäck – Vi Åkte Aldrig Ut Till Havet.

I fjor på denne tida var jeg langvarig syk. Vi var ikke sikre på hva som feilte meg, men i ettertid føles det som fire måneder av livet mitt bare er borte. Jeg vet det ikke er fullstendig sant. Det skjedde jo ting. Det var bare utrolig vanskelig å holde følge med rytmen rundt meg, når ingenting egentlig fungerte. Den dårlige samvittigheten satt som en klump i magen og jeg har jobbet hardt for å døyve den.

Det tok lang tid å komme seg igjen. Særlig siden jeg ble syk i sommer også. Enda en uke vekk fra jobben og den dårlige samvittigheten tårnet seg opp igjen rundt meg. Venner pekte på at hosten min var stygg. Jeg bare lot som jeg ikke skjønte hva de siktet til. Å bare forestille meg at jeg var frisk gikk et til et punkt. Å si til meg selv at alt var bra fungerte en stund. Men jeg var ikke frisk og alt var ikke bra. Jeg mistet stemmen og fortsatte å presse meg selv som omviser. Dagen etter var stemmen helt borte, og da jeg kom til legekontoret kom det langt inne et sted og anstrengt. « Jeg trenger noe sånn at jeg kan gå på jobb om en time.» Legen så på meg og ristet på hodet. « Nei, du skal absolutt ikke gå på jobb. Ikke på en uke. Du skal hjem og sove. Du har lungebetennelse som så mange denne sommeren:»

Tankene tårnet seg opp. Hvorfor ble jeg dårlig igjen?Overfor kollegaer og sjefene mine føltes det forferdelig. Jeg er glad i jobben min og ville gjerne fortsette å gjøre den. Heldigvis tok medisinene sykdommen og stemmen kom tilbake. Jeg gikk tilbake til jobben min igjen. Det var deilig å kunne gjøre de oppgavene jeg hadde foran meg.

Problemet er at en side av livet gjerne smitter over på de andre. Jeg grublet over avhandlingen min. Den ble en byrde og jeg begynte å miste tro på hele prosjektet. Det var ikke godt nok. Jeg holdt ikke mål. Det faglige var ikke der og jeg hadde ikke lært nok til å gjennomføre det jeg skulle. Tankene ble til en mur i magen og jeg var nær ved å droppe hele greia. Da slipper jeg i alle fall nederlaget, tenkte jeg, da behøver jeg ikke å levere noe mediokert som alle kan se at ikke fungerer.

Jag hamnar där ibland när det känns
som att jag gått sönder
Låst i en cirkel
Rädd att göra fel
Rädslan har runnit genom åldrar och städer
genom blodomlopp och märkliga gator
tills jag blev vem som helst
En mörk, brusande fors
tills jag blev vem som helst
( Lars Winnerbäck – Vem Som Helst Blues)

Heldigvis var ting mulig å rette opp. Jeg måtte bare lære meg at ting får lov til å gå seg til. Jeg har også verdens beste veileder, som heldigvis ikke forsvant da veien ble svingete. Vennene mine har vært verdens stødigste. Selv da jeg trakk meg unna var de der og ventet til jeg var klar. De tok seg tid til å lytte, var der gjennom mastersvigninger og kom med gode råd. Jeg har en fantastisk familie som slo ring rundt meg. Dette har lært meg masse om styrke. Og hvor heldig jeg er. Oktober ble restart, da bilen ble dyttet opp igjen på veien, og da hele jeg ble sterkere igjen. Selvfølgelig svinger det, men livet i seg selv svinger, det er sånn det er å være.

Sirkler kan brytes. Jeg er kjempeklar for å bruke de kommende dagene og desember på beste måte. Skrive ferdig oppgaven og nyte det å være på veien. Jeg skal skrive det beste jeg kan og da får det værsågod holde mål. Jeg har bestemt at desember skal bli en god arbeidsmåned og ventemåned.

Och du ska måla din egen färg
och på din himmel ska det skrivas att du kan,
och det ska eka över skog och berg
att sanningen ljuger och att drömmen är sann.
( Lars Winnerbäck – Till det sista havet)

Read Full Post »

Byrefleksjoner

Noen ting glemmer en aldri. For meg var det første gangen jeg var i Trondheim. Det var høsten 2005, jeg satt på et knirketog, og skulle besøke noen noen som bodde her. Det var en varm og vakker høst, og dagen etter skulle jeg vises rundt. Vi kom til Nidarosdomen, og jeg glemmer aldri den følelsen som vellet opp i meg. Det kan best beskrives som å møte noen du har kjent veldig lenge, men likevel vet du at du aldri har hilst på dem. Jeg skjønte at jeg kom til å bo her, jeg visste at det var « meningen» at jeg skulle tilbake. Jeg har et hjem, jeg er veldig glad i, men dette var en erfaring av at det eksisterer flere hjem, og man kan slå røtter flere steder. Jeg behøvde ikke å si farvel til dette stedet, det var på gjensyn. Jeg var derimot ikke like sikker på når jeg ville vende tilbake igjen.

Nøyaktig et år senere begynte jeg å studere her. Igjen denne følelsen av å være der jeg skulle. Selvsagt var det også usikkerhet inne i bildet for min del. Jeg synes det var krevende å skulle takle presentasjonsangsten min. Redselen for å ikke strekke til. For jeg elsket fagene, hvordan jeg stadig fikk et bredere perspektiv på de litteraturen, og det gikk brått opp for meg at min stadige grubling og tenking over det jeg leste og erfarte, kunne utvikles ytterligere, ettersom jeg ble flinkere til å analysere. Jeg fikk bekreftet at noen av tankene jeg hadde om litteratur, ikke alltid bare var mine, men føyet seg inn i tradisjon. Når jeg ble tryggere på meningene mine, fikk jeg også mulighet til å diskutere med mennesker som forstod, fordi dette også var deres verden. Det utvidet ytterligere de perspektivene jeg stort sett hadde grublet over på egenhånd på min reise som leser, samtidig som jeg ble istand til å tilføre dem noe av mine refleksjoner.

Nå har jeg hatt noen dager veiledning, truffet noen av dem som jeg har studert sammen med, og ikke minst tusla rundt i Trondheim. Det som slår meg er hvor viktig Dragvoll er, betydningen av studier som våre. Jeg nærmer meg status som jobbsøkende, og det er naturligvis skremmende i et generelt trangt marked. Men det man lærer på Dragvoll, de menneskene man møter, den faglige tyngden er viktig. Jeg tror det er lett for oss å glemme vår egen verdi, når vi drukner om fokuset på de tekniske fagene, og deres overlegenhet. Men den er der, vår tyngde er også en av byggeklossene, og alle er like viktige.

Jeg står på reisefot for denne gang. Igjen strømmer denne følelsen over meg, at jeg alltid vil være velkommen, dette vil bestandig være et ekstra hjem, og jeg vet jeg vil komme tilbake. Jeg tar dermed ikke farvel, men sier på gjensyn, til Dragvoll, menneskene, og ikke minst denne byen som har krøpet dypt inn i meg.

Read Full Post »

Av og til leser jeg denne på nytt, for å minne meg på hvor viktig Jølsen er. Hvor mye hun rørte ved meg første gang jeg tok for meg noe av henne. Det dype i historien(e) hennes. Hvordan jeg leser meg dypere inn i tekstlagene. De fortsetter å utfordre , utvikle og utvide tankene mine. Jeg blir svimmel og redd fordi jeg ikke vet om jeg makter å yte henne rettferdighet. Samtidig ydmyk når jeg skjønner litt mer av hennes storhet.

Fra en anmeldelse av Ragnhild Jølsens første roman ( Ve’s mor 1903) :

Jeg skulle nærmest være tilbøyelig til å anta at dette kvinnelige forfatterskap er en mystifikasjon. Hvis der ikke skjuler seg en mann bak Ragnhild Jølsens skjørter, blir boken en merkelighet, hva den ellers er temmelig langt fra å være. Ves mor er nemlig ikke bare ekte mannfolkaktig, den er på sine steder like frem dyrisk lodden og står gjennomgående i avgjort strid med hva man pleier å vente seg fra kvinnehold.

Jeg fikk også en sang tilsendt fra en god venn i dag, og den snakket virkelig til meg. Det var styrken og motivasjonen en masterstudent behøvde. Selvsagt vil jeg dele den med dere også.

To a poet ( first aid kit)

And you said, «Don’t give me nothing
You don’t want to lose»
I said, «Darling, I’ll give you everything I got
If I want them to choose»

Then I got on a plane and flew
Far away from you
Though unwillingly I left
And it was so, so hard to do

The streets here at home had rapidly filled up
With the whitest of snow
And they don’t make no excuse for themselves
And there’s no need, I know

Now I miss you more than I can take
And I will surely break
And every morning that I wake
God, it’s the same
There’s nothing more to it,
I just get through it
Oh, there’s nothing more to it
I just get through it

It always takes me by surprise
How dark it gets this time of the year
And how apparent it all becomes
That you’re not close, not even near

No matter how many times I tell myself
I have to be sincere
I have a hard time standing up
And facing those fears

But Frank put it best when he said
«You can’t plan on the heart»
Those words keep me on my feet
When I think I might just fall apart

Now I miss you more than I can take
And I will surely break
And every morning that I wake
God, it’s the same
There’s nothing more to it,
I just get through it
Oh, there’s nothing more to it
I just get through it
Oh, there’s nothing more to it
I just get through it

And so I ask where are you now
Just when I needed you
I won’t ask again
Because I know there’s nothing we can do
Not now, darling, you know it’s true

 Jeg ble sterkt berørt, og gråt da jeg hørte den. Men det var en god og fin gråt. Av og til er det frihet i det også. Det er godt å ha folk rundt meg som kjenner meg godt nok til å vite hva som snakker til meg. Jeg er veldig heldig. Jeg har verdens beste venner og familie. Det er lov å være redd, men jeg går aldri helt aleine. Det gjelder uansett hvordan dette ender. I mellomtiden kan jeg finne trøst i ordene, både det som blir skrevet, sagt og sunget. Dette minnet meg på det.

Read Full Post »

Read Full Post »

Ting har forandret seg. Kanskje er det en sakte og snikende forandring, men nå som jeg er mot slutten av skrivingen står en ting klart for meg. Jeg vil ikke hjem. Jeg er ikke klar for å flytte tilbake helt enda. Veldig lenge har jeg hatt en uro når jeg har tenkt tanken på å flytte tilbake og når venner og familie har ytret at hvis du får jobb, kan du jo få deg en leilighet i nærheten.

Jeg har ønsket det, trodde jeg og ignorert den følelsen som forteller meg at jeg nok skal komme hjem. Bare muligens ikke helt enda. Denne lille udefinerbare følelsen i et sted langt inne i magen.

Å bo hjemme er fantastisk. Jeg gleder meg til tid med familien og å være i den vakreste naturen jeg vet om. Flere jeg kjenner har problemer med å tilbringe tid i barndomsheimen etter de har flyttet ut. Jeg har ikke det. Vi er gode venner, gnistrer litt og er stort sett enige igjen. Jeg elsker skogen, gården og familien min. Årene har vært terminer og ferier har gitt kjærkomment avbrekk og hvile.
Men likevel kjenner jeg denne vage knugingen i meg. Det er meningen du skal ta flere omveier.

Jeg har tenkt tanken på å prøve å ta tak i noen romanutkast. Jeg vet det er sånt man egentlig ikke skal skrive om, fordi man kan jo mislykkes. Men alt går ikke bestandig godt. Det er ikke sånn at vi vet at sikkerhetsnettene nødvendigvis vil holde. Jeg har tre utkast. Det ene har jeg skrevet på siden 2003 og det har hvilt innimellom i studietida. Det andre er fra 2009. Det siste kom til meg i mai i år. Det er kun noen enkle sammenfattede setninger med et valgt forløp og en tittel. Jeg ønsker å forsøke å finne ut om jeg får til en av disse.

Jeg har måttet gruble meg tilbake til røttene. Hvorfor skriver jeg og hva er målet mitt? Mamma uttrykte det så beskrivende « Du har jo alltid skrevet du» Det er sant. Jeg har alltid skrevet, ikke særlig godt. Jeg er ikke kjempeflink i dag heller. Som jeg har påpekt har jeg ikke et kjempetalent på noen måte. Alt dette forteller meg jo at jeg faktisk kanskje ikke bør skrive en roman.

Men : Jeg har en glød for skriving. Jeg blir stressa og urolig når jeg ikke får skrevet. Å være kreativ og å skape er en stor del av den jeg er. For øyeblikket skriver jeg mest avhandling og tar noen økter når det kreative tar overhånd. De gangene jeg bare må få ut en historie eller kortprosa. Dermed er det allerede noe som bor i meg.

Her har jeg to valg. Holde meg til fagskriving, få ut den enorme uroen på andre måter og ignorere skrivingen. Eller akseptere og omfavne det jeg gjør. Ikke ha noe annet mål enn å følge impulsen, åpenhet overfor romanutkastet mitt og rett og slett gi meg selv lov til å være i denne bobla. Ikke for å nødvendigvis sende noe fra meg, men for å fullføre og skape. Siden kan en eventuell aksept av manuset være en gulrot et sted fremme. Men jeg tror utgangpunktet får være at dette er en stor del av meg og å være tro mot dette.

Hva har dette med flytting å gjøre? Kanskje ikke så mye, men jeg vet ikke om jeg vil begrense meg med å sette fokus på å flytte hjem med det samme etter ferdigstudert. Jeg ønsker å finne inspirasjonen min videre. Jeg har ingen jeg er bundet til og dermed kan jeg i praksis bosette meg hvor jeg skulle ønske. ( jobben vil så klart være en begrensning) Hvorfor jeg skriver om dette i kveld, fordi jeg for første gang har satt ord på den uroen jeg har undertrykt en tid, for folk som har delt gode perspektiver. Etterpå har det bare flommet over og jeg har følt for å endelig skrive det av meg. Jeg skriver fordi jeg gleder meg over det. Jeg skriver fordi det frustrerer,og får meg til å smile. Jeg skriver fordi det er da jeg er fullstendig og føler meg i balanse. Jeg klarer ikke å beskrive det godt, det bare er inni meg og vil ut med hele sin tyngde og alle sine ord.

Jeg leverer avhandling i november og jeg er plutselig veldig spent på neste steg. Jeg har tenkt å skrive romanen min ferdig og så får vi se hvor jeg føres hen. Jeg vet plutselig ingenting. Det gjør meg skremt, men samtidig spent. Det kan hende jeg ender opp heime, men jeg ønsker å holde andre muligheter åpne også.

Read Full Post »

Jeg har skrevet om mor ( min mormor) før. Egentlig het hun Karen Marie og ble født på den lille husmannsplassen Dreier 31 (?) juli 1917. Hun var veldig glad i historier, både å skape dem og ikke minst lese. Det er merkelig hvor knyttet jeg føler meg til denne familien og de få bruddstykkene jeg har av det som også er mine egne røtter.

Mor hadde et svært nært forhold til sine søsken. Mamma forteller om hvor morsomt de hadde det, hvor særegne de var og hvor uglegenene mine har sitt utspring. Et sitat fra Anders Bjørn er at ingen i slekten står opp og legger seg på samme dag. Noe som faktisk kan passe veldig godt for min del. Selv om jeg prøver å være flink. (Tante Magnhild for eksempel var bare ute etter at at det hadde blitt mørkt. Det var nok flere grunner til det, altså. Ikke bare uglegener.) Jeg huske vi besøkte henne og onkel Morten, at jeg synes den hvite svanen i hagen var fin og kjøkkenet som hadde peppermyntedrops på den ene hylla. Hjemme har vi et brodert bilde av hvite svaner, som jeg fikk velge meg blant bildene hennes.

Vi besøkte tante Kirsti og onkel Anders i møbelbutikken og det er en følelse av å være hjemme som slår meg når jeg tenker tilbake. Å være omkring sine egne folk. Tante Birthe som jeg ikke husker, spiste opp julebaksten hjemme på Tufte. Mor og mamma hadde bare gått en tur på butikken i mellomtida og de fikk streng formaning om å ikke fortelle at kakene var rullet ut på veggen, i mangel på bakebord, for det brukte mor til smultringbakst. Tante Birthe skal ifølge mamma syntes at kakene var himmelske.

Onkel Einar som bodde nede på Tufte, gikk turer til han var rundt 90 og ikke minst var streng når jeg tok telefonen som ringte hjemme, for Telenor var dyrt. Som barn flyttet han over i bryggerhuset og bodde der sammen med to gamle tanter. (Tante Hanna og ) Det var han som mente jeg lignet på mor da hun var ung og bidro til å gi meg en sterkere link til hennes slekt og ikke minst til noe både nært og fjernt samtidig. Han var en sterk forteller og besøkte oss ofte på Tufte.

De var flere søsken, men jeg husker ikke Borghild og Håkon. Sistnevnte var med på å bygge kapellet på Kronborg og det sies at han undret seg på hvem den første ble som skulle ligge der. Han gikk gjennom isen (på Stavsjø),druknet og dermed ble han dessverre selv først. Signe døde også veldig tidlig. Det finnes ifølge Anders Bjørn to bilder av henne og på det ene skal hun ha skrevet navnene på klassevennene og at skoletiden var den beste i hennes liv. Bildet skal være fra 1913 og hun gikk bort i 1920.

Det er altså noe nært i disse historiene. Noe som minner om mitt eget forhold til mine søsken og noe som gir meg en følelse av fellesskap med dem. Jeg har nok mye i meg fra Dreierfamilien og jeg tror noe av fantasien, galskapen, kreativiteten og personligheten min kommer fra dem.

Humørsvingningene og humoren har jeg nok arvet og ikke minst en grublende natur jeg har fått vite at kan komme derfra. Den introverte siden, som likevel kan bli livfull rundt mine egne. ( Privatheten) Hver gang jeg går tur forbi kirkegården eller Dreier, føles det som om noe faller på plass. Det er på samme måte som på Tufte, som å komme hjem.

De elsket som nevnt bøker. I dag er det flere fra familien utdannede bibliotekarer og jeg studerer jo litteraturvitenskap. Mor ( kalt Tulla, kanskje fordi hun var yngst og oldemor døde i spanskesyken da hun var liten) trillet trillebårer fra biblioteket på Søve med bøker. Noen har også fortalt meg at de skrev og at jeg har sett en liten bok med tekster. Dessverre er annet materiale enten tapt eller om vi er heldige, hos andre medlemmer av slekten. At vi leser på do kan kanskje også ha sitt opphav derfra?

Noe av det fineste er at mor var den første jeg vet om av slekten som leste Jølsen. Mor døde da jeg var fjorten og det var lenge før jeg oppdaget Jølsen. Mamma derimot hadde lest Jølsen på oppfordring fra bestemoren min. Mitt ene bokminne av mange, er at mor leser « det suser i sivet» for meg og vi knasker kamferdrops. Det er et fint og vart minne som alltid vil være med meg. (Jeg vokste opp i samme huset som Besse og henne. ) Men jeg kunne ønske mor var her nå og at vi kunne diskutere bøkene. Når jeg nærleser Jølsen tenker jeg meg at hun kanskje stoppet ved de samme partiene. Jeg grubler om hun ville delt perspektivene mine og hvilken andre ting hun kunne tilført meg og min analyse. Hva så hun som ikke jeg ser? Jeg har nok mye av mor i meg på så mange måter. Men likevel er vi to ulike mennesker og ikke minst lesere.

Jeg kunne ønske jeg kunne gå tilbake i tid, snakke med mor og forstå mye mer av hennes vesen. Jeg tror hun ville sett mye av meg i seg, som jeg gjør av henne i meg. Hvem var disse menneskene. Hva tenkte, følte og gjorde de. Hvordan dreide livsvalgene og skjebnene seg? Hva var vanene deres? Jeg vet så lite. Det er dermed både nært og fjernt samtidig og jeg grubler ofte på dem til jeg blir svimmelt og rar.

Arven er tilstede og ikke minst hvordan litteraturen hvisker ut tidsgrensene og skaper en nærhet som tid og rom ikke kan skille. Det er mulig at jeg aldri hadde skrevet master om Jølsen, hvis det ikke var for henne. Det kan godt hende at det er denne familien, som gir følelsen av å være i balanse når jeg sitter her med tekoppen og nærleser tekst. Den følelsen av at ved å studere litteraturvitenskaper, kom jeg til et av de stedene jeg hører til. Kanskje jeg bærer henne videre i meg og hennes og søsknenes kjærlighet til skriving, litteratur og familien. En dag håper jeg å gi det videre til mine egne barn og min egen familie. Om jeg tror ting som dette kan arves? Ja, absolutt.

Min mor ( mormor) Den første av min familie som leste Ragnhild Jølsen.. Hver gang jeg ser dette bilder, minnes jeg på hvor mye av henne jeg har i meg.

Min mor ( mormor) Den første av min familie som leste Ragnhild Jølsen.. Hver gang jeg ser dette bilder, minnes jeg på hvor mye av henne jeg har i meg.

Read Full Post »

Siden sist har jeg overlevd det å fylle tredve. Ikke det at jeg forventet det skulle bli ille, men en liten refleksjon har det medført. Ikke bare hos meg, jeg har også hørt fra familiemedlemmer som sjeldent ringer. Jeg har også blitt flinkere til å bruke brillene mine igjen. Det får meg til å tenke tilbake på videregående, lange rusleturer, dager fulle av hest, hund, min første egne katt og skriving i en stol på rommet mitt. Rett og slett den uansvarlige bekymringsløse gleden av å være gammel nok til å velge retning, samtidig som man er ung nok til å ikke måtte bære det til tider tunge ( og andre ganger herlige) voksenlivet. En stund til kunne smaken av modne epler og hvisking i høstmørket, skyve vekk tanken på det som skulle komme. Det slår meg at de bekymringene som var på den tida, var mye mer der og da.

Ute blåser det og siden jeg har vinduet oppe, tar det litt tid før jeg hører at tekjelen vagt signaliserer at vannet er varmt. Jeg liker ritualet bestående av å fylle i løste, trekke og sile. Trekketid er viktig og den varierer for de ulike typene te. Etter lang tid som kronisk tedrikker har jeg blitt ganske dyktig på å ikke trekke bitter te. Er jeg i en situasjon hvor jeg ikke ønsker å tenke trekketid ( det vil si programmere mobiltelefonen til å ringe), er det bare å bruke rooibos. Det er en te som ikke blir bitter og dermed tåler langvarig trekketid. Jeg bruker en av de små tekannene, vel vitende om at de gangene jeg er i skrivemodus, er det uansett lett å skrive teen kald. Det er ofte det å smake som forteller at jeg har vært i bobla igjen. Det rommet som bare rommer tankene, klirringen fra tastaturet ( eller rasling mot papiret) og meg. Det er mitt sted og det er et fokusert sted. Men i dag presser stadig sprettkønntankene på bobla.

Jeg får lyst til å tenne lys og begynne på John Irving sin siste natt i twisted river, som Åsa gav meg i bursdagsgave. Kanskje jeg gjør det allerede i kveld. Jeg tenker at det passer godt på en søndag sammen med den ferdige teen og twist ( som jeg også fikk)

Read Full Post »

Older Posts »