Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Valg’ Category

Jeg forsøker å forme tankeskrift til noe mer. Det blir bare innledninger,jeg ikke vet om jeg klarer å bygge videre på. Jeg er ikke en gang sikker på hvor gode de er. Jeg vil gjerne arbeide med dem og jeg sletter, skriver og reviderer.

Disse linjene noterer jeg ned :

Tankene når gjennom veggene nå.

Rommene er lave, små og mørke. Rosemalingen på dørkarmene. Tunge feiende skjørt og klirring i nøkler.
Jeg holder rundt barnet som rister av gråt. Lukten av brent tre. Jeg legger merke til at huset bygger på seg selv for å vise meg fløyene.

Ansiktene er stivnet som gulne fotografier. Huset knaker og jeg prøver å slukke tidsflammene med hendene.

Alt som er tilbake et steinmuren og trestykker og jord. Mannen gransker meg fra vinduene.
*

Hva er det med rommene og fløyene? De er gjennomgående i flere tekster. De kommer fra de dypeste stedene og jeg prøvde lenge å ignorere dem. Jeg ville ikke skrive om dem, for å gjøre det ville være å gå der det brenner. Men det er der nerven ligger, som Gro Dahle sa til meg og når jeg slipper redningsbøyene vil jeg få frem bedre tekster. Kanskje er rett og slett det å skrive enda mer nakent, det som skal få meg til å gå inn i fløyene og rommene om natta? En responsleser på Hjemgjeld sa. « du skriver frem drømmene mine også. De hadde jeg nesten glemt.»

Det tok lang tid før jeg greide å virkelig ta til meg undervisningen. De enkle linjene var ikke bare det. Jeg vet ikke om hun skjønte at hun faktisk blottstilte meg? At hun speilet meg og fikk meg til å se meg selv som skriver gjennom hennes øyne. Første tilbakemelding satt jeg undrende og tenkte. « er det hun beskriver virkelig meg? Ser jeg meg selv sånn?» På den tiden ville jeg sagt nei, men etterhvert skjønte jeg at det hun oppfattet var hennes respons. En ærlig tilbakemelding er alltid en av mange sannheter, siden en tekst alltid vil være subjektiv.

Det gjør igjen at man må granske sitt skriverselvbilde på nytt for hver gjennomleser. Skriveren i hodet får altså en utfordring. Ikke minst må hun motstå lysten til å ta seg en dusj og rydde opp. Hun er nødt til å ignorere at hun står på en åpen plass med alles blikk på seg. ( som i virkeligheten bare er eget blikk. Men det er en hemmelighet hun ikke vet ennå. Hun ser det i små glimt, tenker det og glemmer igjen) På dette stedet må hun akseptere å være skitten, ulydig, rotete, svett og uflink. For det er når hun ikke prøver å tviholde på all kontroll, at hun plutselig kommer i en underlig skriverytme. Å flyte er skummelt og det er lite å støtte seg til, når man er i dette rommet. Innerst inne vet hun at det er den eneste friheten og det er den hun får omfavne stykkevis og delt, til den er mer og mer sammensmeltet med henne.

Read Full Post »

Du finner de svakeste punktene mine og påpeker dem. – Hei du, vet du at vi prata om deg i dag. Vi pratet om at du skriver masteravhandling. Og det er jo fint, det. Men så snakka vi om den andre tingen du tror på.

Hvilken annen ting?

Du hvisker. – At du skriver og faktisk håper på å bli utgitt. Hallo, har du lest tekstene dine?

Jeg har skrevet dem. Å lese er nødvendig da.

Latter….

Ja. Du burde kanskje dempe de ambisjonene dine, frøken. Krype ned igjen i skuffen.

Men jeg vil ikke, svarer jeg og dytter eplekjernene inn i ørene.

Nei, valget er jo ditt! Men vi har blitt enige om at du driter deg ut med dette her.

Jeg drar ut eplekjernene, tar dem og planter dem i bløt og våt jord. Det lukter godt i hagen min og jeg vil ikke du skal se at jeg gråter. Jeg vet likevel at du fornemmer at jeg er livredd og at kroppen min rister.

Hvem sier at jeg driter meg ut?

Vi, svaret kommer raskt.

Hvem er vi?

Dine indre dommere, tankene dine. Og for øvrig har vi snakket om de epletrærne. Vi liker ikke at du planter dem. Det blir heller ikke epler av å plante dem ute, du må bruke potter i en vinduskarm, det kan ta mange år og det er ikke sikkert de blir særlig gode…

Først da vet jeg at jeg klarer å ignorere dem i dag. Jeg liker epletrær og jeg har tenkt å plante mange, mange av dem i MIN hage. Snart vil de blomstre.

Read Full Post »

Jeg er uenig i deres meninger, men jeg vil inntil døden forsvare deres rett til å hevde dem.
Francois de Voltaire

Av og til følger jeg debatter og dette er noe jeg stadig merker meg. Det virker på som om noen er uenig eller kritisk til et utsagn, må de være uenig med alt den personen sier og står for. Jeg synes dette er veldig merkelig. Ingen har rett eller feil i alt. Det vil alltid være nyanser og jeg finner stadig at jeg kan være uenig med noen i visse temaer. Betyr det at jeg nødvendigvis misliker alt denne personen sier eller står for? Nei, absolutt ikke. Det må være rom for å ytre seg kritisk i konteksten eller mene noe annet, uten å fremstå som en som slakter hele dette mennesket.

Mine meninger er ikke stillestående. De er organiske og endrer seg ettersom ulike faktorer påvirker dem. Livet utdanner meg hele tiden ved at små biter faller på plass og jeg dermed blir sterkere og mer reflektert rundt hvorfor jeg mener noe. Da faller også argumentene på plass. I blant hører jeg kritikk av mennesker som forandrer mening. Jeg synes det er flott at folk kan tenke seg om og stadig utfordre det de og andre står for. Det viser jo bare refleksjon og at de er i bevegelse isteden for å stivne fast. Å leve er også å gi avkall fordi man forandrer seg hele tiden.

Jeg har lenge hatt kronisk dårlig samvittighetsnag for ting jeg ikke har fått til eller har vært nødt til å gå tilbake på. Men i dag fikk jeg en mektig påminnelse om at det er sånn det er for alle sammen. Vi kjenner ikke morgendagen og vi vet ikke hva den vil lære oss om oss selv og situasjonen vår.Det er livet som rusker oss og vi kan velge om vi vil stoppe opp,snu eller følge med.

Å gjøre uenighet til noe personlig er absolutt ikke heldig. Man er nødt til å kunne debattere og uttrykke at en ikke nødvendigvis følger alle blindt uten at det blir personlig. Samtidig skal det også være rom for å være enig i en ting, men uenig i noe annet. Jeg tror det mest skremmende og døde er å bli en gjeng med nikkedukker som er enige i absolutt alt. Vi er individer, la oss akseptere, lære av og sette pris på hverandre for det. Ikke minst respektere retten til å ha en annen mening ( forandre den eller bli stående i den) og kjempe for dette til det blir en selvfølge.

Read Full Post »

 

Hos mamma og pappa står det en liten gjenstand. Den er hverken forseggjort eller noe folk legger merke til når de går forbi den. For meg representerer den å gå utenfor egen komfortsone. Den får meg til å tenke på hvor viktig det er å fortsette selv når innsida ber en bremse. Den hvisker til meg om en av de gangene jeg var sterk nok i beina til å bestige et fjell.

 

Jeg var atten og da som nå skrev jeg. Jeg hadde forlengst akseptert at dette var et rom i meg som utvidet seg for gang jeg satte meg ned med ark eller notatbok. Jeg hørte også mye på radio. På radioen var det forskjellige litteraturprogram. Noen av dem kunne en til og med ringe inn til. Modige og tøffe folk delte tekstene sine og fikk tilbakemeldinger. Å dele var langt unna en selvkritisk ungdom sine tanker. Ikke før jeg ble spurt om skrivingen min og jeg fortalte at jeg holdt på men absolutt ikke var god nok enda. Personen jeg snakket med understreket viktigheten av å gi fra seg tekst, fordi man aldri vil vokse i et vakuum. Jeg gikk hjem og fortsatte med et dikt jeg hadde jobbet med en stund.

 

Jeg har før pekt på at jeg aldri har vært noen dyktig diktskriver. Av og til har jeg fått til noen som kan kalles brukbare. Men det er prosa som er og var min sterkeste side. Jeg er likevel veldig glad i dikt og den kvelden bestemte jeg meg for å ringe inn til et dikprogram på P2. Som sagt, så gjort. Jeg hadde hjertet i halsen og prøvde å forklare meg selv at dette helt sikkert var en ufarlig arena. Hva var oddsen for at kjentfolk hørte på radioen akkurat da? Jeg fikk snakke med et slags sentralbord og jeg husker ikke om jeg prøveleste diktet eller hva vi snakket om. Følelsen i mellomgulvet murret advarende om å holde seg rolig, samt å snakke tydelig. Om jeg var heldig ville de gjennomskue og stoppe meg. Man lar vel ikke håpløse ting bli lest opp på radioen, håpet jeg. Kroppen skalv og jeg trodde jeg skulle legge på da jeg faktisk gikk gjennom. Verten og jeg snakket litt rundt teksten, før jeg fikk lese selve diktet.

 

Etterpå ble jeg først redd, men så kjente jeg en annen følelse. Det boblet inni meg. Det var ikke lenger mulig å gå tilbake og det jeg innerst inne fikk ut av det var « Dette er riktig. Det er ingen lett vei, men det finnes ingen utenom heller. Det er meningen du skal skrive. Det er her du skal være. Du har kanskje ikke skrevet noe av varig verdi enda, men det er opp til deg å skrive deg dit.»

 

I posten kom denne esken og et lite trykket brev. Et minne om da jeg gikk over grensene mine, gjorde noe uventet og tok et steg på min egen vei. Jeg tok feil den kvelden. Det var folk som hadde hørt meg og de responderte. Norsklæreren min var en av dem og jeg tok til meg ordene og gjemte på dem. Jeg tviler på at diktet ville være godt eller holdt i dag. Det var en begynnelse og jeg slapp tak i teksten og den fikk lov til å leve sitt eget eget liv der den svevde på radiobølgene og ut til de som lyttet. Det var en skigard og jeg klatret over den. Senere har jeg skrevet både sterkere og svakere tekster og det kommer jeg fortsatt til å gjøre.

 

Når jeg grubler og tviler, som den tenkeren jeg er, blir jeg usikker på om dette holder. Kaster jeg bort tiden? Det er mange skrivere der ute med samme ønsket og flere av dem er flinkere enn meg. Tenk om jeg aldri når det? Da minner jeg meg selv på dette lille skrinet. Hvorfor jeg fikk den og med det kommer følelsene om riktig hylle tilbake. Da vet jeg at jeg skriver først og fremst for min egen del og at det er nok til å vite at jeg er fullstendig hel når jeg arbeider med tekst. Jeg holder fast ved følelsene jeg fikk den gangen og lar det være orden i kaoset. Tiden, min vilje og vekst får være det som bestemmer om jeg lykkes. Jeg fortsetter i alle fall å klatre over små og store grinder hver dag. Av og til er det indre bevis for det, men som denne historien viser finnes det jammen noen fysiske også.

Image

Read Full Post »

I forbindelse med utgivelsen av Rikka Gan skriver Ragnhild Jølsen til lederen for bokhandelansattes forening i 1905 « Min bok Rikka Gan forstås så dårlig, men jeg tror dens tid vil nok alikevel en gang komme. Om ikke før, så når jeg er død. Jeg har lagt min sjel i denne boken, og for mig vil den sikkert alltid stå som den sanneste og beste»

Read Full Post »

Vi skriver syvende november og jeg greide ikke å legge meg i går. Selv om jeg har masse å skrive i dag og skulle tidlig opp. Valg i USA gjør noe med meg og i går stod mange ting på spill. Nå var det noe i meg som var ganske sikker på utfallet. Særlig det at gjenvalg stort sett hender for en president og ettersom natten gikk mot dag ble jeg tryggere og hoppet tilslutt til sengs. Likevel våknet jeg ganske tidlig i dag og leser trett og fortumlet at det gikk bra. Gratulerer Obama. Du har vært bra for USA og det skal du fortsette å være i fire år til. Jeg gleder meg til å se hva du får til og jeg håper og tror at ting blir sunnere og at ryddearbeidet ditt etter Bush går lett og problemfritt. Du har begynt og fire år til vil nok hjelpe godt på. Mitt hjerte for landet ditt banker håpefullt i dag for å kaste meg på en klisje. Jeg snakket også med familiemedlemmer i går og det er var fint å se at flere der borte støttet og håpet på deg.

Når USA har valg kan de ulike statene stemme over ulike emner og dette har så klart også hendt i år. Hele tre stater har nå sagt ja til homofilt ekteskap. Noe jeg synes det er fantastisk. At mennesker skal være dommere over retten til kjærlighet er noe jeg aldri har forstått eller akseptert. Dette er nybrott i USA og vi får håpe at alle stater følger. Hurra for kjærligheten og det å være den man er, den man er skapt til å være. Ikke minst får en åpen homofil plass i senatet. Det er første gangen og viktig og stort. Lykke til, Tammy Baldwin! Jeg gleder meg til å følge deg. Det sitter nå 19 kvinner i senatet og jeg håper dette er enda et riktig sted mot retten til å gifte seg med den man vil over hele USA. Jeg håper også dette vil øke fokus på retten til å bestemme over egen kropp, ikke at en lov skal regulere det.

USA har altså igjen skrevet historie i natt og jeg er lykkelig på landets vegne. Takk Obama, for ditt mot, din vilje og fordi du gir fire nye år til å gjøre USA et bedre sted. Verden har fått en trygg leder tilbake.

 

Read Full Post »

Read Full Post »

Dette er et av de innleggene som sitter langt inne. Ikke fordi det ikke er sånn eller fordi jeg prøver å skjule at å skrive en avhandling er vekslende. Men det er krevende å finne de riktige ordene for å illustrere. Det handler om følelsene rundt det å skulle skrive en master. Det handler om orden og kaos på innsida.

Jeg elsker virkelig litteratur. Dermed bør jeg være i drømmesituasjonen ikke sant? Skrive avhandling om en forfatter, tema og roman som er selvvalgt. Få omsatt disse årene med lærdom til noe praktisk. Noen dager er virkelig sånn. Da flyter skriveren og en føler at en får til ting. Jeg er lykkelig og ydmyk over oppgaven min, at jeg får løfte frem Jølsen og hvor mye jeg faktisk lærer hver dag. Jeg føler meg rett og slett heldig.

Men så kommer hodet inn og begynner å vurdere det en har gjort. Du har skrevet i to uker og teksten din skal inn i morgen. Plutselig faller språket sammen, argumentene dine virker flatere enn du trodde var mulig og ingenting har sammenheng. Hvorfor har du ikke lagt merke til dette under de fem forrige korrekturlesningene? Pusten blir tyngre og hånden ligger på slettekappen mens du tenker irrasjonelle tanker om å kanskje klare to ukers arbeid på en natt om du skriver hele natta og mesteparten av neste dag. Et sted kommer det logiske inn. Dermed fjernes hånden, du leser korrektur en gang til og sender fra deg mens tankene jobber overtid! Dette kan umulig være godt nok. Nå kommer de til å fortelle deg det du hele tida har vært klar over. Du har ingenting her å gjøre, du holder ikke mål. De bare oppdaga det litt for seint! Kan du vennligst bare trekke deg rolig tilbake?

Selvsagt vet jeg at det er selvtilliten som kryper frem og sier disse tingene. Jeg er heller ikke aleine om det. På oppgaveseminaret fortalte lederen meg at alle er redd for å bli gjennomskua, selv folk lenger oppe i systemet. Det hjalp. Jeg er innerst inne klar over at jeg kan og har gode ideer.

I dag er en av mellomdagene. Hvor jeg kan trekke på skuldrene av frykten og smile litt oppmuntrende til henne som er i flyt. Jeg tenker at det får gå som det går så lenge jeg gjør mitt beste. Som perfeksjonist er det uansett sånn at jeg vil komme til å jobbe hardt med den tida jeg har til rådighet. Dermed får jeg bare akseptere at jeg kommer til å kjøre berg-og-dal-bane gjennom glede, dagdrømmer, angst, selvkritikk, utmattelse og energikick. Jeg vet det er dommeren i hodet som snakker og det er min oppgave å tøyle henne. Men i kanskje det mest intense jeg har gjort til nå er det to motstridende krefter som kjemper : orden og kaos. Dermed får jeg tåle at det i blant er en litt urolig reise!

Read Full Post »

Av og til må man holde tunga så rett i munnen at en glemmer å nyte reisen. For det er en vandring en er på. Veilederen min bruker utrykket å være ekspert og når selvkritikeren tar pause blir en klar over at det jo er det en blir. Man blir så opplest på det man gjør at tilslutt kjennes det virkelig som alt en skriver er opplagt og på verdens laveste nivå. Selv om det selvsagt ikke nødvendigvis er sannheten.

Det er høst og jeg klarer å nyte reisen. Av og til stresser jeg, glemmer å senke skuldrene og er flau over materialet. Mens andre dager er gode dager hvor alt faller på plass og hele skriveren er i flyt. Ikke minst er det viktig å minne seg selv på at et å skrive en avhandling er en unik mulighet til å ha et år hvor du får lov til å arbeide med ditt egen interessefelt og utvide din horisont faglig. Det er fleksibelt noe som innebærer at hvor du jobber og når følger din ( og veileders rytme) ikke alle andres.

For meg har det betydd at jeg har kunnet unne meg skriveuker hjemme mellom veiledningstimene. ( Jeg leverer tekst ca hver fjortende dag) får det beste av byliv ,hei,skau og familien min. Jeg har mye bedre energinivå og kjenner at jeg rett og slett har det bra for øyeblikket. Det merkes på flere deler av livet mitt.

Det kreative, spør du kanskje? Jo da. Jeg skriver fortsatt på utkastene mine. Det går ikke foran oppgaven min. Men det har rom, tid og prioritet. Jeg blir fortsatt et helere menneske av å omfavne denne skapende delen av meg.

Hver dag drar jeg altså til Gan gård hvor jeg utforsker gjengangere, myter, skjebnemotiv og kjønnsperspektiv. Jeg prøver å nyansere og forstå og selvsagt dukker det opp krevende spørsmål. Målet er å finne svar der det ikke nødvendigvis er klare svar. Men jeg skal klare dette også, jeg. Jeg har planer om å legge all min kreativitet, kunnskap og kraft i å belyse dette så godt jeg bare kan. Det er Jølsen verdt!

Read Full Post »

Image

Read Full Post »

« Newer Posts - Older Posts »