Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘vernønske’ Category

Snipetorp er Skiens eldste boligkvarter og stedet overlevde bybrannene i 1854 og 1856. Når man går gjennom den gamle bebyggelsen fra slutten av 1700tallet kjenner man på en spesiell atmosfære av bevart tid.  Det summer av nærvær og de gamle husene er tilbakeført og restaurert med stolthet.  Her har familien til Henrik Ibsen bodd frem til ca. 1865. Jeg tusla her for noen år siden etter opplæringsseminar i Brekkeparken for Telemark museum og kjente at her kunne jeg gjerne bodd.

snipetorp1

Bildet er lånt fra google.

I 2011 ble det vedtatt at i disse historiske omgivelsene skal Rom eiendom få lov til å bygge nye boliger. Dersom du tenker at de vil passe inn i omgivelsene er dette sterkt overdrevet. Her kan du se hva de nå begynner å selge. Kanskje er ikke disse fremstegene alltid fremsteg og kanskje er vi nødt til å spørre oss hvorfor vi tillater slikt. De trærne de hugger og de områdene de bygger ut er slikt vi aldri får igjen.

kasser.png

Bildet er lånt fra: Rom eiendom sine sider.

 

Jeg ser for meg argumentene: Du bor ikke der. Hvorfor bryr du deg? Jeg bryr meg fordi jeg tror vi alle har et kollektivt ansvar. Dersom vi tok ansvar ville vi fredet Snipetorp. Vi ville vernet fordi vi visste at det vi tok vare på var verdifullt og viktig. Dersom vi ikke kan ha noen steder der fortellingene fortsatt får hviske i gatene og som får lov til å stå der fritt og urørt, så mister vi kanskje noe av oss selv.

 

I dag var det en protest i Skien. Den førte ikke frem.  Nok en gang får pengene overstyre evnen til å bevare unike bomiljø. Dersom de skulle bygge noe mer her kunne de i det minste bygget historisk. Det er mulig å passe bedre enn Rom eiendom legger opp til.

 

Du kan melde deg inn i gruppa på facebook her,  dersom du ønsker det. Ellers skriver jeg bare for å skrive av meg smerten jeg alltid får når det gamle trues, eller når det urørte blir berørt.

snopetorp2

Bilde lånt fra google.

Reklamer

Read Full Post »

Av og til leser jeg denne på nytt, for å minne meg på hvor viktig Jølsen er. Hvor mye hun rørte ved meg første gang jeg tok for meg noe av henne. Det dype i historien(e) hennes. Hvordan jeg leser meg dypere inn i tekstlagene. De fortsetter å utfordre , utvikle og utvide tankene mine. Jeg blir svimmel og redd fordi jeg ikke vet om jeg makter å yte henne rettferdighet. Samtidig ydmyk når jeg skjønner litt mer av hennes storhet.

Fra en anmeldelse av Ragnhild Jølsens første roman ( Ve’s mor 1903) :

Jeg skulle nærmest være tilbøyelig til å anta at dette kvinnelige forfatterskap er en mystifikasjon. Hvis der ikke skjuler seg en mann bak Ragnhild Jølsens skjørter, blir boken en merkelighet, hva den ellers er temmelig langt fra å være. Ves mor er nemlig ikke bare ekte mannfolkaktig, den er på sine steder like frem dyrisk lodden og står gjennomgående i avgjort strid med hva man pleier å vente seg fra kvinnehold.

Jeg fikk også en sang tilsendt fra en god venn i dag, og den snakket virkelig til meg. Det var styrken og motivasjonen en masterstudent behøvde. Selvsagt vil jeg dele den med dere også.

To a poet ( first aid kit)

And you said, «Don’t give me nothing
You don’t want to lose»
I said, «Darling, I’ll give you everything I got
If I want them to choose»

Then I got on a plane and flew
Far away from you
Though unwillingly I left
And it was so, so hard to do

The streets here at home had rapidly filled up
With the whitest of snow
And they don’t make no excuse for themselves
And there’s no need, I know

Now I miss you more than I can take
And I will surely break
And every morning that I wake
God, it’s the same
There’s nothing more to it,
I just get through it
Oh, there’s nothing more to it
I just get through it

It always takes me by surprise
How dark it gets this time of the year
And how apparent it all becomes
That you’re not close, not even near

No matter how many times I tell myself
I have to be sincere
I have a hard time standing up
And facing those fears

But Frank put it best when he said
«You can’t plan on the heart»
Those words keep me on my feet
When I think I might just fall apart

Now I miss you more than I can take
And I will surely break
And every morning that I wake
God, it’s the same
There’s nothing more to it,
I just get through it
Oh, there’s nothing more to it
I just get through it
Oh, there’s nothing more to it
I just get through it

And so I ask where are you now
Just when I needed you
I won’t ask again
Because I know there’s nothing we can do
Not now, darling, you know it’s true

 Jeg ble sterkt berørt, og gråt da jeg hørte den. Men det var en god og fin gråt. Av og til er det frihet i det også. Det er godt å ha folk rundt meg som kjenner meg godt nok til å vite hva som snakker til meg. Jeg er veldig heldig. Jeg har verdens beste venner og familie. Det er lov å være redd, men jeg går aldri helt aleine. Det gjelder uansett hvordan dette ender. I mellomtiden kan jeg finne trøst i ordene, både det som blir skrevet, sagt og sunget. Dette minnet meg på det.

Read Full Post »

Men hvem sa at dagene våre
skulle være gratis?
At de skulle snurre rundt
på lykkehjulet i hjertet vårt
og hver kveld
stoppe på gevinst?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi dét fra?

Hvem sa at livet vårt
skulle være lett å bygge ferdig?
At mursteinene var firkantede ballonger
som føk på plass av seg selv?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi dét fra?

Der var piller for alt: nerver,
vedvarende hoste og anemi.
Men hvem sa at snarveiene
støtt var kjørbare? At fjellovergangene
aldri snødde til? Og at nettopp vi
skulle slippe å stå fast i tunnelen?
Ja, hvem sa det?
Hvor i all verden hadde vi dét fra?

Kolbein Falkeid

Read Full Post »

 

Du lever kun på drømmer, sier han og rister på hodet. Jeg svarer at det tror jeg ikke jeg gjør. Men at jeg våger å fortsette å motiveres av drømmene mine. At jeg ikke bare tror på å drømme, men å arbeide hardt for å oppnå dem. Han spør hvilken sikre indikasjoner jeg har på at jeg kommer til å nå dem og om det ikke er bedre å bli enda mer voksen og fornuftig. Hvordan vil jeg takle skuffelsen når jeg om fem år skjønner at jeg ikke har fått det til. Jeg må tenke litt før jeg svarer at ingenting er sikkert her i livet. Vi vet ikke hva som skjer i morgen. Vi kan bli syke, noe utenfra kan påvirke oss eller vi kan plutselig få et innspill som løfter oss fremover. Men jeg vil heller ha jobbet for det jeg føler ligger i meg og faktisk tape, enn å velge noe som kanskje er mer fornuftig i andres øyne.

Han ser lenge på meg, før han smiler og tygger i seg den siste sconesbiten. Jeg vet at han er stolt av resultatene sine. Han liker å tenke på sikkerheten, den godt betalte jobben, kjæresten og barnet de skal få i sommer. Jeg unner ham dette, for jeg vet at dette hans plass. Ingenting kommer gratis og det har tatt tid og frustrasjon å komme til målet. Men han er kanskje ikke helt nyansert? Han mangler kanskje evnen til å se at omveier også kan gi gode resultater. For jeg vet at han har måttet svelge en annen drøm, at han har gitt slipp på noe som kanskje er litt mer usikkert, for å oppnå dette. Han var god på denne tingen også og jeg har sett han stråle mens han gjorde det. Nå har han ikke tid lenger, fordi fokuset skal være det som fører ham frem til suksess. Jeg sier ikke noe om det, forhåpninger kan forandre seg, det er ingenting galt i det.

Han går hjem til kjæreste og stor leilighet. Jeg tusler tilbake til garasje, bøker og te. Kanskje lever jeg mer usikkert, men vi er begge to ganske heldige, fordi vi har funnet en kronglete sti å følge. Ingen har lovet oss at vi skal lykkes eller at bakkene alltid skal flate seg ut foran oss. Men i det store og det hele forsøker vi bare å være tro, mot det som føles riktig for oss begge. Jeg er spent på hvordan samtalene våre vil være om fem, ti og tyve år. Helt sikkert ikke som vi tenker oss i dag.

Read Full Post »

Jeg har skrevet om mor ( min mormor) før. Egentlig het hun Karen Marie og ble født på den lille husmannsplassen Dreier 31 (?) juli 1917. Hun var veldig glad i historier, både å skape dem og ikke minst lese. Det er merkelig hvor knyttet jeg føler meg til denne familien og de få bruddstykkene jeg har av det som også er mine egne røtter.

Mor hadde et svært nært forhold til sine søsken. Mamma forteller om hvor morsomt de hadde det, hvor særegne de var og hvor uglegenene mine har sitt utspring. Et sitat fra Anders Bjørn er at ingen i slekten står opp og legger seg på samme dag. Noe som faktisk kan passe veldig godt for min del. Selv om jeg prøver å være flink. (Tante Magnhild for eksempel var bare ute etter at at det hadde blitt mørkt. Det var nok flere grunner til det, altså. Ikke bare uglegener.) Jeg huske vi besøkte henne og onkel Morten, at jeg synes den hvite svanen i hagen var fin og kjøkkenet som hadde peppermyntedrops på den ene hylla. Hjemme har vi et brodert bilde av hvite svaner, som jeg fikk velge meg blant bildene hennes.

Vi besøkte tante Kirsti og onkel Anders i møbelbutikken og det er en følelse av å være hjemme som slår meg når jeg tenker tilbake. Å være omkring sine egne folk. Tante Birthe som jeg ikke husker, spiste opp julebaksten hjemme på Tufte. Mor og mamma hadde bare gått en tur på butikken i mellomtida og de fikk streng formaning om å ikke fortelle at kakene var rullet ut på veggen, i mangel på bakebord, for det brukte mor til smultringbakst. Tante Birthe skal ifølge mamma syntes at kakene var himmelske.

Onkel Einar som bodde nede på Tufte, gikk turer til han var rundt 90 og ikke minst var streng når jeg tok telefonen som ringte hjemme, for Telenor var dyrt. Som barn flyttet han over i bryggerhuset og bodde der sammen med to gamle tanter. (Tante Hanna og ) Det var han som mente jeg lignet på mor da hun var ung og bidro til å gi meg en sterkere link til hennes slekt og ikke minst til noe både nært og fjernt samtidig. Han var en sterk forteller og besøkte oss ofte på Tufte.

De var flere søsken, men jeg husker ikke Borghild og Håkon. Sistnevnte var med på å bygge kapellet på Kronborg og det sies at han undret seg på hvem den første ble som skulle ligge der. Han gikk gjennom isen (på Stavsjø),druknet og dermed ble han dessverre selv først. Signe døde også veldig tidlig. Det finnes ifølge Anders Bjørn to bilder av henne og på det ene skal hun ha skrevet navnene på klassevennene og at skoletiden var den beste i hennes liv. Bildet skal være fra 1913 og hun gikk bort i 1920.

Det er altså noe nært i disse historiene. Noe som minner om mitt eget forhold til mine søsken og noe som gir meg en følelse av fellesskap med dem. Jeg har nok mye i meg fra Dreierfamilien og jeg tror noe av fantasien, galskapen, kreativiteten og personligheten min kommer fra dem.

Humørsvingningene og humoren har jeg nok arvet og ikke minst en grublende natur jeg har fått vite at kan komme derfra. Den introverte siden, som likevel kan bli livfull rundt mine egne. ( Privatheten) Hver gang jeg går tur forbi kirkegården eller Dreier, føles det som om noe faller på plass. Det er på samme måte som på Tufte, som å komme hjem.

De elsket som nevnt bøker. I dag er det flere fra familien utdannede bibliotekarer og jeg studerer jo litteraturvitenskap. Mor ( kalt Tulla, kanskje fordi hun var yngst og oldemor døde i spanskesyken da hun var liten) trillet trillebårer fra biblioteket på Søve med bøker. Noen har også fortalt meg at de skrev og at jeg har sett en liten bok med tekster. Dessverre er annet materiale enten tapt eller om vi er heldige, hos andre medlemmer av slekten. At vi leser på do kan kanskje også ha sitt opphav derfra?

Noe av det fineste er at mor var den første jeg vet om av slekten som leste Jølsen. Mor døde da jeg var fjorten og det var lenge før jeg oppdaget Jølsen. Mamma derimot hadde lest Jølsen på oppfordring fra bestemoren min. Mitt ene bokminne av mange, er at mor leser « det suser i sivet» for meg og vi knasker kamferdrops. Det er et fint og vart minne som alltid vil være med meg. (Jeg vokste opp i samme huset som Besse og henne. ) Men jeg kunne ønske mor var her nå og at vi kunne diskutere bøkene. Når jeg nærleser Jølsen tenker jeg meg at hun kanskje stoppet ved de samme partiene. Jeg grubler om hun ville delt perspektivene mine og hvilken andre ting hun kunne tilført meg og min analyse. Hva så hun som ikke jeg ser? Jeg har nok mye av mor i meg på så mange måter. Men likevel er vi to ulike mennesker og ikke minst lesere.

Jeg kunne ønske jeg kunne gå tilbake i tid, snakke med mor og forstå mye mer av hennes vesen. Jeg tror hun ville sett mye av meg i seg, som jeg gjør av henne i meg. Hvem var disse menneskene. Hva tenkte, følte og gjorde de. Hvordan dreide livsvalgene og skjebnene seg? Hva var vanene deres? Jeg vet så lite. Det er dermed både nært og fjernt samtidig og jeg grubler ofte på dem til jeg blir svimmelt og rar.

Arven er tilstede og ikke minst hvordan litteraturen hvisker ut tidsgrensene og skaper en nærhet som tid og rom ikke kan skille. Det er mulig at jeg aldri hadde skrevet master om Jølsen, hvis det ikke var for henne. Det kan godt hende at det er denne familien, som gir følelsen av å være i balanse når jeg sitter her med tekoppen og nærleser tekst. Den følelsen av at ved å studere litteraturvitenskaper, kom jeg til et av de stedene jeg hører til. Kanskje jeg bærer henne videre i meg og hennes og søsknenes kjærlighet til skriving, litteratur og familien. En dag håper jeg å gi det videre til mine egne barn og min egen familie. Om jeg tror ting som dette kan arves? Ja, absolutt.

Min mor ( mormor) Den første av min familie som leste Ragnhild Jølsen.. Hver gang jeg ser dette bilder, minnes jeg på hvor mye av henne jeg har i meg.

Min mor ( mormor) Den første av min familie som leste Ragnhild Jølsen.. Hver gang jeg ser dette bilder, minnes jeg på hvor mye av henne jeg har i meg.

Read Full Post »

There’s a battle ahead, many battles are lost But you’ll never see the end of the road, while you’re traveling with me.

Read Full Post »

makkere, venner
skrev ord
som ble til åkrer
av røde spirer

da høsten kom
med sin gule kappe
gjemte vi det modne kornet

de sa « let overalt»
men fryktet bienes stikk

selv om de slo i hjel
ble ånden levende

Read Full Post »

Older Posts »