Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘vernønske’ Category

For oss som var unger på 1980 og 1990tallet var Portveien 2 en viktig del av barnetv. Alle i min generasjoner husker vel Eli og Terje ( Jarl), postmannen og giraffen. Kanskje du som meg irriterte deg over at ikke de voksne la merke til ham? Den var jo høyst tilstedeværende og når Eli kunne snakke med en bjørn ( Theodor ), fortalte barnelogikken oss at de burde legge merke til dette dyret også. Men gjorde de det? Neida.

I denne serien var det naturlig nok en del sang. Siden jeg har god hukommelse når det kommer til tekst husker jeg fortsatt flere av sangene og det er særlig en av dem som virkelig festet seg den gangen. ( Jeg hadde kassett, tror jeg) Jeg har ikke funnet den noe sted på nettet, men jeg snakker selvsagt om de fire elementene. Musikkvideoen husker jeg mindre av. Men det var om en gutt (?) som kikket i det jeg tror var et kaleidoskop og han så fire barn som sang om hvert sitt element.

Jeg skal forsøke å gjengi denne under :

Høyt i skyen vil jeg sveve
regne over hav og land
bli til elver, sjøer, dammer
jeg er våt, for jeg er vann.

fire elementer
se hva vi kan
fire elementer
ild og luft og jord og vann

uten meg kan ingen kjenne
vindens drag og rosens duft
og hver gang du trekker pusten
er jeg i deg, for jeg er luft

fire elementer
se hva vi kan
fire elementer
ild og luft og jord og vann

vær forsiktig, jeg kan brenne
og da blir jeg rød og vill
jeg kan smelte, og gi varme
jeg er flammen, jeg er ild.

fire elementer
se hva vi kan
fire elementer
ild og luft og jord og vann

jeg er fjell og sand og åker
jeg gir plass til alt som gror
jeg er kloden som du går på
jeg er jorden, jeg er jord

fire elementer
se hva vi kan
fire elementer
ild og luft og jord og vann

*

For barnet meg var denne magisk og jeg kunne tenke meg å høre den igjen. Men søk på nett hjelper ikke. Noen andre som husker denne fra vi var barn? Kanskje vet du om den kan finnes igjen? Det er rart med barndomsminner og mimremodus! Og som veldig stolt tante har jeg en ekstra motivasjon til å oppsøke barndommen igjen! ( selv om jeg ikke var vanskelig å be før det heller, altså. )

Read Full Post »

Blikket ditt er fast
løfter og senker oss
som åreblader

jeg er rasende
fordi du sier
at å synke også
er en bevegelse

i armene dine
tvinges jeg nærmere
det vannspeilet
jeg har dekket til

Og når du glitrer på fjellvannet
samles det opp tusen biter av meg

de stiger fra dypet og fordamper til sin helt egen form

Read Full Post »

Hun er
ikke et stort skip
men en
liten jolle på det siste havet

sitt eget mannskap
seilende alene
med sverdet hevet.

slåss mot sjødragen
vel vitende

at hun en gang skal finne sin havn.

Read Full Post »

Det hender jeg fortsatt kan fornemme deg. For alle ting er nesten uforandret.

Morelltrærne vi planter. Hvordan jeg blir skitten på knærne. Seinsommeren fyller munnen våre med bær. Å løpe hånd i hånd over heia til vi blir fnisende gjennomvåte av regn og jord. Stå til livs i vann. Du fikler varsomt ut rester av blad fra håret mitt. Og du lukter på oss, fordi du synes at solvarmet hud er bedre enn kryddergryta jeg lager til middag. Leirbålet i skumringen. Du hvisker i mørkets øre at oldefar din en gang plantet denne skogen.

Men tidshjulet vendes. Trær blir hugget, for å bli plantet på nytt. Det er ikke lenger sikkert at det er en sommer. Ikke nødvendigvis riktig at vi springer sammen. Det er ikke sikkert det er tid for leirbål, lukting eller blikket mitt plantet i dine hender.

Det er daggryets sølv.

Det hender jeg fornemmer deg i nærheten av sorte svaners stillhet

Read Full Post »

Du er brun, hvisker hun. – Skal jeg blåse deg blå?

Jeg bøyer hodet da hun snakker til lyslegemet. – Kroppen er bundet i dette livet, svarer jeg.

– Men elementene er overalt, smiler hun. – Når du en dag er rede skal jeg ro deg over vannet.

Jeg legger merke til at selv om vi sitter på en kafe er det mørke rundt oss. Mannen som synger kjente melodier, står og betrakter oss. Lener tungt mot gitarkassen.

Noen andre kaster terningen.

Hun ler, kjæler med hånden min og sier – Dere mennesker er så redde…   Husker du tiden før refleksjonene? Dagene jeg holdt kroppen din og  vi begge fant en felles dans?

– Jeg må, sier jeg. – jeg er nødt til å gå.

Men jeg kan ikke. Tiden er ikke lenger tid. Bare hav, tåke, salt og en båt. Nei, ikke bare… Hun er der. Hun vil alltid være der.

Og leppene hennes. De smaker mye. Gjemmer seg nede i et smakløst hjørne av magesekken. Legger seg rolig der som en malende sammenkrøllet katt.

Jeg husker spurvene, hvordan det er å holde pusten av glede når en bever slår i overflata. Jeg husker å stå foran den hvite steinen mens jeg knuger dens tvilling i hånden.

Nå er det hun som knuger på meg.

Read Full Post »

Brus av stemmer stiger
fra bunnen
der det ligger
en pram med
brukket kjøl
ber meg-
ikke glemme

jeg surrer tårene mine
rundt piggtrådene og –

vet at de fleste bare ser skogsvannets blanke flate

Read Full Post »

« Newer Posts