Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Voksenlivet’ Category

Klokken 00:03 i natt vender sola, og dagene blir lengre. Dagen i dag sies å være den korteste og mørkeste dagen i året. Grunnen til dette er at vintersolverv er tiden hvor jorda er i det punktet av sin bane, hvor den nordlige halvkule er lengst unna solen. Noen ganger regnes vintersolverv som den første vinterdagen, mens i andre tradisjoner sies den å markere midtvinteren.

Alle større arbeidsoppgaver skulle være ferdig til solsnudagen 21 desember. Dette gjaldt også baksten. Dersom man var stridig og forsøkte seg på å bake likevel, ville deigen fare i været, fremfor å heve seg slik de normale naturlovene ville oppfordre den til. Ifølge tradisjonene skulle vi ikke arbeide denne dagen med noe som ble dreiet rundt. Grunnen til dette var den utbredte mening om at solen stod stille fra solsnudag og frem til juledagen da den ville stige. Den som for eksempel prøvde seg på å spinne ville ifølge folketroen ende opp med å miste tommelen. Kvernen fikk man ikke røre fordi kvernknurren, en av slektningene til nøkken, satt på den i hele tre dager og dermed stoppet den. Juleølet skulle være brygget innen 22 desember, slik at det ikke kom solverv inn i det.

Det at solen snur er altså knyttet til en rekke elementer i folketroen, og det er helt sikkert flere enn jeg husker her. Dersom noen skulle komme innom og vil dele flere elementer er dere veldig velkomne til det. For meg personlig handler denne dagen om å markere at det går mot lysere tider, og den som gjennomgår en vinter, trenger en påminnelse om at mørket aldri kan vare for bestandig. Jeg husker som barn at Besse minnet meg på hvor mektig det egentlig er at naturen er innordnet slik at den gir oss dette hvert eneste år. Dette er noe jeg tar med meg og derfor går jeg gjennom denne «korte» dagen og mot lyset med takknemlighet.

Read Full Post »

Å søke på jobber kan være et sisyfosarbeid. Hele tiden er det nye søknader som skal fylles ut, og steinen som dyttes til toppen av bakken hver gang man søker, triller ned igjen i takt med avslagene. Det er ikke bestandig enkelt å være positiv og bare gå videre med rak rygg, men det kreves både styrke og vilje fordi en dag kan den neste søknaden føre til et intervju. Dersom du kan presentere deg godt nok kan igjen det lede til en jobb.

Jeg har hatt to intervjuer til nå og fått enda flere avslag. Svarene forteller meg at det både er mange om beinet og samtidig godt kvalifiserte søkere. Jeg prøver å trekke den lærdommen jeg kan fra både intervjuer og avslag. Grubleren i meg har selvfølgelig lest side opp og ned om jobbintervjuer, blitt rådet av andre, og vært tynget av usikkerheten rundt hvordan man skal være på et intervju. Hva kan man gjøre for å fortsette å svømme når det siste avslaget legger seg over ryggen din og forteller deg at du ikke kommer videre? Du har det rett og slett ikke i deg til å takle disse intervjuene på en måte som tar deg forbi intervjuet og inn i varmen.

Jeg drøftet dette med en venn av meg her om dagen og hun oppfordret meg til følgende: «Husk at det som kan føles som en ørkenvandring også kan medføre noe fruktbart. Du er god med ord og flink til å formidle. Bruk det. Omformuler disse tankene i hodet ditt når de kommer, utfordre dem så godt du kan, og ikke vær redd for å være åpen om at du er usikker. Det er helt naturlig. Neste gang du får gå på et intervju, se på det som en formidling, men der du er vant til å vise frem hovedgaarden, så skal du presentere deg selv.»

Min venn snakket seg varm om å snu perspektivet ved å fremme de ressursene som allerede finnes i meg. Ja, det er skummelt og vanskelig å vise dem på et intervju. Da er det viktig å aktivt påminne meg selv på at det er meg de er interessert i. Det er tross alt ikke innholdet i artikler eller andres råd som skal gjennomføre oppgavene når jeg får fast jobb. De har jo allerede funnet meg i søknaden, og intervjuet er vel egentlig å bekrefte og utvide det inntrykket, for å kartlegge om jeg passer i stilingen. Derfor blir intervjuet en øvelse, og arbeid et mål som kommer nærmere for hvert intervju, så enkelt og vanskelig er det.

Read Full Post »

Jeg glemmer bestandig hvor mørkt det er i november, og blir overveldet de kveldene jeg ser på klokken, og oppdager at det er mye tidligere enn jeg trodde. Oktober forsvant i en tåke av reisevirksomhet, litt tunge opplevelser å måtte takle, studier og søknadsskriving. Det var også måneden jeg hadde mitt første jobbintervju post- master. En jobb jeg virkelig kunne tenke meg, som var ganske relevant for utdanningen og interessene mine, men som jeg ikke fikk. Likevel var erfaringen viktig og jeg fikk både oppleve Bergen i solskinn og ble tatt vel i mot av Kirsten og familien hennes. Kirsten var slik jeg hadde tenkt meg, og det var godt å kjenne på at vi fikk god kontakt utenom Nettpoetensamarbeidet også.

Jeg gikk ut fra det intervjuet med rak rygg: jeg levlet og greide å presentere meg uten å la den til tider vanskelige selvfølelsen få bestemme over meg. Tross alt var det godt å oppleve at blant mange fant de noe hos meg som de ønsket å se nærmere på, og jeg var interessant nok til at de inviterte meg til Bergen for en nærmere prat. Å hevde at jeg ikke er nervøs ville være en løgn, men jeg tror det blir lettere neste intervju, det er faktisk på fredagen alt.
Planen for november er i tillegg til studiene og jobbsøknader å skrive videre på romanen. Dersom jeg legger den vekk er det ingen andre som vil fullføre den, og de mørke kveldene inviterer virkelig til å fordype seg i førsteutkastet. Jeg har bestemt meg for at skrivingen får den tiden jeg har til rådighet hver dag, noe som kan være alt fra et kvarter og opp til flere timer.
Det korte perspektivet er å skrive så mye som jeg bare kan denne måneden, det realistiske perspektivet er første mars for et førsteutkast som kan kalles skjelettet. Deretter kommer revideringen som både vil kreve fokus på de små tingene og det store bildet. Heldigvis tror jeg at jeg er ganske god på å jobbe grundig med de små elementene, så lenge jeg ikke lar selvfølelsen ta kontroll over prosessen. Da har jeg lett å bli redd for å prøve. Jeg tror ikke det er noe jeg gjør med vilje, det er bare sånn at jeg grubler, til alle tankene er en labyrint som jeg vikler meg dypere og dypere inn i. Av og til lurer jeg på om den røde tråden er noe jeg bør bære med meg innover gangene, slik at jeg kan følge den tilbake til motivasjonen og det som ligger til grunn for skrivingen. Det er bare det at det stedet hvor tråden leder ikke alltid er en like behagelig plass å være. Det hender det brenner der, og det det er skittent og rått. Likevel er det verdens beste læremester, og det jeg kan hente der har på sitt beste nerve og flyt, på sitt verste mer materiale til tankene og grublingen min.
Nå skal jeg lage ei kanne med te, finne litt epleknask og bruke resten av kvelden til skriving på denne omtalte romanen. Den har tatt plass i hodet mitt siden 2003, så det er på tide jeg samler trådene, og lar den få lov til å være det hele men dårlige førsteutkastet jeg vet den kommer til å bli. Det er helt i orden. Det er bedre med et svakt og «ferdig» førsteutkast enn et som er dårlig og fragmentarisk. Målet for november er altså å skrive enda mer, ikke snike seg rundt i gangene, men gå inn i kjerna og hente ut det som finnes der.

Read Full Post »

Image

Read Full Post »

For første gang på mange år er livet mitt et blankt ark. Jeg vet ikke lenger frem enn neste dag, og det er både skremmende og fint på samme tid. Hvordan det går med det jeg har lagt tida mi ned i aner jeg heller ikke. Derfor er det også vanskelig å legge mange planer fremover. Men nå har det gått to netter hvor jeg ikke har mareritt om korrekturlesning eller plutselig våkner om natta med tanken: «Oppgaven din er upaginert og du får ikke gjort noe med det.» Mentalt sett er man altså på riktig vei. Jeg begynner å gi slipp og det er også sånn at både skuldre senker seg og de sydende tankene nå bare skummer lett.
Det jeg derimot vet sikkert er at sommeren kommer. Mai er selvfølgelig til tider fortsatt kald og det regner. Men dagene trekker seg likevel mot sommer og det er et nydelig lys ute. Når hodet vil gruble på helst alt samtidig, forteller jeg det bestemt at vi er og skal være i feriemodus. I dag betyr det at jeg sovnet over boka mi og derfor fortsatt er altfor våken, men det gjør ikke mye siden jeg ikke har noe bestemt tidspunkt jeg må stå opp på i morgen. Jeg trenger ingen fast rytme, selv om det helt sikkert ville være nyttig å ha med tanke på at jeg om noen uker skal være litt omviser igjen. Jeg ble forberedt på fasen av utenforfølelse etter å ha levert mastergrad, men det må rett og slett erfares tror jeg. Nå trer jeg gradvis inn igjen ved å gi meg selv tid. Jeg tror det er den eneste måten.
Hva gjør jeg videre har jeg fortsatt ingen gode svar på. Jeg foreslo spøkefullt til en venn at dersom dette går veldig galt får jeg snekre og selge fuglekasser. I lys av økt fokus på liv i hagen på denne bloggen og andre steder blir det forslaget muligens ekstra aktuelt?

Read Full Post »

Read Full Post »

Vi åkte aldrig ut till havet
men en gång satt vi fast i ett dike
Du vet när hjulen inte greppar
och alla andra kör förbi

Read Full Post »

Av og til leser jeg denne på nytt, for å minne meg på hvor viktig Jølsen er. Hvor mye hun rørte ved meg første gang jeg tok for meg noe av henne. Det dype i historien(e) hennes. Hvordan jeg leser meg dypere inn i tekstlagene. De fortsetter å utfordre , utvikle og utvide tankene mine. Jeg blir svimmel og redd fordi jeg ikke vet om jeg makter å yte henne rettferdighet. Samtidig ydmyk når jeg skjønner litt mer av hennes storhet.

Fra en anmeldelse av Ragnhild Jølsens første roman ( Ve’s mor 1903) :

Jeg skulle nærmest være tilbøyelig til å anta at dette kvinnelige forfatterskap er en mystifikasjon. Hvis der ikke skjuler seg en mann bak Ragnhild Jølsens skjørter, blir boken en merkelighet, hva den ellers er temmelig langt fra å være. Ves mor er nemlig ikke bare ekte mannfolkaktig, den er på sine steder like frem dyrisk lodden og står gjennomgående i avgjort strid med hva man pleier å vente seg fra kvinnehold.

Jeg fikk også en sang tilsendt fra en god venn i dag, og den snakket virkelig til meg. Det var styrken og motivasjonen en masterstudent behøvde. Selvsagt vil jeg dele den med dere også.

To a poet ( first aid kit)

And you said, «Don’t give me nothing
You don’t want to lose»
I said, «Darling, I’ll give you everything I got
If I want them to choose»

Then I got on a plane and flew
Far away from you
Though unwillingly I left
And it was so, so hard to do

The streets here at home had rapidly filled up
With the whitest of snow
And they don’t make no excuse for themselves
And there’s no need, I know

Now I miss you more than I can take
And I will surely break
And every morning that I wake
God, it’s the same
There’s nothing more to it,
I just get through it
Oh, there’s nothing more to it
I just get through it

It always takes me by surprise
How dark it gets this time of the year
And how apparent it all becomes
That you’re not close, not even near

No matter how many times I tell myself
I have to be sincere
I have a hard time standing up
And facing those fears

But Frank put it best when he said
«You can’t plan on the heart»
Those words keep me on my feet
When I think I might just fall apart

Now I miss you more than I can take
And I will surely break
And every morning that I wake
God, it’s the same
There’s nothing more to it,
I just get through it
Oh, there’s nothing more to it
I just get through it
Oh, there’s nothing more to it
I just get through it

And so I ask where are you now
Just when I needed you
I won’t ask again
Because I know there’s nothing we can do
Not now, darling, you know it’s true

 Jeg ble sterkt berørt, og gråt da jeg hørte den. Men det var en god og fin gråt. Av og til er det frihet i det også. Det er godt å ha folk rundt meg som kjenner meg godt nok til å vite hva som snakker til meg. Jeg er veldig heldig. Jeg har verdens beste venner og familie. Det er lov å være redd, men jeg går aldri helt aleine. Det gjelder uansett hvordan dette ender. I mellomtiden kan jeg finne trøst i ordene, både det som blir skrevet, sagt og sunget. Dette minnet meg på det.

Read Full Post »

Riverside ( Agnes Obel )

I walk to the borders on my own

To fall in the water just like a stone

Chilled to the marrow in them bones

Why do I go here all alone

Read Full Post »

Men hvem sa at dagene våre
skulle være gratis?
At de skulle snurre rundt
på lykkehjulet i hjertet vårt
og hver kveld
stoppe på gevinst?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi dét fra?

Hvem sa at livet vårt
skulle være lett å bygge ferdig?
At mursteinene var firkantede ballonger
som føk på plass av seg selv?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi dét fra?

Der var piller for alt: nerver,
vedvarende hoste og anemi.
Men hvem sa at snarveiene
støtt var kjørbare? At fjellovergangene
aldri snødde til? Og at nettopp vi
skulle slippe å stå fast i tunnelen?
Ja, hvem sa det?
Hvor i all verden hadde vi dét fra?

Kolbein Falkeid

Read Full Post »

Older Posts »