Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Voksenlivet’ Category

Vi møtes på kafé og du ser uforskammet godt ut. Jeg tenker som så mange ganger før at det som er slående med deg er blikket ditt. Du virkelig ser dem som er sammen med deg og du får dem til å føle seg interessante og viktige uansett hvem de er. Kanskje blant de fremste egenskapene til en god journalist, siden du også med din enorme utadvendthet får ut det meste av hvem det skal være. En gang jeg sa det til deg ,lo du og svarte at journalister er den verste fienden til frihet og utfoldelse. Du liker å bli kjent med folk, men absolutt ikke for å skrive om dem. – Det er jo slettes ikke sikkert jeg ville hatt talent for det, avsluttet du ettertenksomt. – Jeg ville sikkert endt opp ødelagt på alkohol og nervepiller for å skjule den råtne samvittigheten min. Tilslutt hadde jeg vel gått og hengt meg i en stall, mens sjefen min hadde blitt sjef for enda flere blad. ( Jeg hadde lyst til å klemme deg da, for den fantastiske referansen)

I dag snakker vi ikke om journalister eller deres utførelse av arbeidet. Du har tenkt mye på mestringsstrategier og hvordan disse varierer fra person til person. Om det er noe konstant, eller i endring og hvorfor vi velger sunne eller usunne strategier. Jeg lurer på om dette er en samtale som lett kan endre i negativ selvgranskning, men vi kjenner hverandre og vet at vi både takler høy temperatur og de litt mer fortrolige diskusjonene. En dybde og forståelse vi har utviklet, siden vi var ferske i denne byen høsten 2006.

Du setter blikket i meg og forteller at du nok alltid har hatt den samme måten å mestre problemer på. Som liten pleide du å få foreldra dine til å prate sammen, når de hadde kranglet. Du sendte bamsen din rundt og gav alle litt taletid. Du er ikke sikker på om familien din alltid satte pris på det, men noe dypt i deg har bevart troen, på at konflikter best kan løses i dialog med andre. Når du er lei deg kontakter du ofte familie eller venner. Jeg smiler og sier at jeg jeg synes det er flott at du kan løse problemene i fellesskap med andre. Du repliserer at det kjennes konstruktivt og ikke minst får du med det samme gode innspill. Å samle sammen dem som er kjernen til konflikten og etterpå gjøre noe oppløftende sammen.

 Men du da?, spør du. – er det skrivingen som er din måte? Jeg må tenke litt. Jo, det er sant at jeg også bruker skrivingen for å få ut gruff, til dels sterkt omarbeidet. Men jeg har nok en annen metode også. Jeg har så lenge jeg kan huske bearbeidet det tøffe ved å tusle turer, gjerne aleine og ofte langt. Det er som denne bevegelsen,det utvendige blikket og tiden hjelper til å rense innsiden. Ikke sånn å forstå at alt løser seg med det samme. Men jeg føler at jeg utvikler et klarere overblikk på denne måten. At jeg lettere kan forholde meg til min måte å takle på og ikke minst være i stand til å møte andres innspill når jeg er klar for å snakke med dem seinere.

En stund sammenligner vi strategier og finner både styrke og svakheter ved begge. Vi lander ikke på noen endelig konklusjon om noe, vi trenger ikke det og dessuten er det altfor varmt disse siste dagene. Men vi har i alle fall sammenlignet papirene våre og ikke minst fått sagt på gjensyn. Vi skal ikke bo i samme by neste år og det kjennes veldig rart. Du smiler skøyeraktig . – Jeg er kanskje ingen journalist, men du kan i alle fall blogge om oss!

Read Full Post »

Dette er en av mine favoritter og den trenger ikke mange ord fra meg. Sangen snakker helt klart for seg selv. Det er nerve i teksten, sangeren og melodien.

Read Full Post »

Ting har forandret seg. Kanskje er det en sakte og snikende forandring, men nå som jeg er mot slutten av skrivingen står en ting klart for meg. Jeg vil ikke hjem. Jeg er ikke klar for å flytte tilbake helt enda. Veldig lenge har jeg hatt en uro når jeg har tenkt tanken på å flytte tilbake og når venner og familie har ytret at hvis du får jobb, kan du jo få deg en leilighet i nærheten.

Jeg har ønsket det, trodde jeg og ignorert den følelsen som forteller meg at jeg nok skal komme hjem. Bare muligens ikke helt enda. Denne lille udefinerbare følelsen i et sted langt inne i magen.

Å bo hjemme er fantastisk. Jeg gleder meg til tid med familien og å være i den vakreste naturen jeg vet om. Flere jeg kjenner har problemer med å tilbringe tid i barndomsheimen etter de har flyttet ut. Jeg har ikke det. Vi er gode venner, gnistrer litt og er stort sett enige igjen. Jeg elsker skogen, gården og familien min. Årene har vært terminer og ferier har gitt kjærkomment avbrekk og hvile.
Men likevel kjenner jeg denne vage knugingen i meg. Det er meningen du skal ta flere omveier.

Jeg har tenkt tanken på å prøve å ta tak i noen romanutkast. Jeg vet det er sånt man egentlig ikke skal skrive om, fordi man kan jo mislykkes. Men alt går ikke bestandig godt. Det er ikke sånn at vi vet at sikkerhetsnettene nødvendigvis vil holde. Jeg har tre utkast. Det ene har jeg skrevet på siden 2003 og det har hvilt innimellom i studietida. Det andre er fra 2009. Det siste kom til meg i mai i år. Det er kun noen enkle sammenfattede setninger med et valgt forløp og en tittel. Jeg ønsker å forsøke å finne ut om jeg får til en av disse.

Jeg har måttet gruble meg tilbake til røttene. Hvorfor skriver jeg og hva er målet mitt? Mamma uttrykte det så beskrivende « Du har jo alltid skrevet du» Det er sant. Jeg har alltid skrevet, ikke særlig godt. Jeg er ikke kjempeflink i dag heller. Som jeg har påpekt har jeg ikke et kjempetalent på noen måte. Alt dette forteller meg jo at jeg faktisk kanskje ikke bør skrive en roman.

Men : Jeg har en glød for skriving. Jeg blir stressa og urolig når jeg ikke får skrevet. Å være kreativ og å skape er en stor del av den jeg er. For øyeblikket skriver jeg mest avhandling og tar noen økter når det kreative tar overhånd. De gangene jeg bare må få ut en historie eller kortprosa. Dermed er det allerede noe som bor i meg.

Her har jeg to valg. Holde meg til fagskriving, få ut den enorme uroen på andre måter og ignorere skrivingen. Eller akseptere og omfavne det jeg gjør. Ikke ha noe annet mål enn å følge impulsen, åpenhet overfor romanutkastet mitt og rett og slett gi meg selv lov til å være i denne bobla. Ikke for å nødvendigvis sende noe fra meg, men for å fullføre og skape. Siden kan en eventuell aksept av manuset være en gulrot et sted fremme. Men jeg tror utgangpunktet får være at dette er en stor del av meg og å være tro mot dette.

Hva har dette med flytting å gjøre? Kanskje ikke så mye, men jeg vet ikke om jeg vil begrense meg med å sette fokus på å flytte hjem med det samme etter ferdigstudert. Jeg ønsker å finne inspirasjonen min videre. Jeg har ingen jeg er bundet til og dermed kan jeg i praksis bosette meg hvor jeg skulle ønske. ( jobben vil så klart være en begrensning) Hvorfor jeg skriver om dette i kveld, fordi jeg for første gang har satt ord på den uroen jeg har undertrykt en tid, for folk som har delt gode perspektiver. Etterpå har det bare flommet over og jeg har følt for å endelig skrive det av meg. Jeg skriver fordi jeg gleder meg over det. Jeg skriver fordi det frustrerer,og får meg til å smile. Jeg skriver fordi det er da jeg er fullstendig og føler meg i balanse. Jeg klarer ikke å beskrive det godt, det bare er inni meg og vil ut med hele sin tyngde og alle sine ord.

Jeg leverer avhandling i november og jeg er plutselig veldig spent på neste steg. Jeg har tenkt å skrive romanen min ferdig og så får vi se hvor jeg føres hen. Jeg vet plutselig ingenting. Det gjør meg skremt, men samtidig spent. Det kan hende jeg ender opp heime, men jeg ønsker å holde andre muligheter åpne også.

Read Full Post »

 

Du lever kun på drømmer, sier han og rister på hodet. Jeg svarer at det tror jeg ikke jeg gjør. Men at jeg våger å fortsette å motiveres av drømmene mine. At jeg ikke bare tror på å drømme, men å arbeide hardt for å oppnå dem. Han spør hvilken sikre indikasjoner jeg har på at jeg kommer til å nå dem og om det ikke er bedre å bli enda mer voksen og fornuftig. Hvordan vil jeg takle skuffelsen når jeg om fem år skjønner at jeg ikke har fått det til. Jeg må tenke litt før jeg svarer at ingenting er sikkert her i livet. Vi vet ikke hva som skjer i morgen. Vi kan bli syke, noe utenfra kan påvirke oss eller vi kan plutselig få et innspill som løfter oss fremover. Men jeg vil heller ha jobbet for det jeg føler ligger i meg og faktisk tape, enn å velge noe som kanskje er mer fornuftig i andres øyne.

Han ser lenge på meg, før han smiler og tygger i seg den siste sconesbiten. Jeg vet at han er stolt av resultatene sine. Han liker å tenke på sikkerheten, den godt betalte jobben, kjæresten og barnet de skal få i sommer. Jeg unner ham dette, for jeg vet at dette hans plass. Ingenting kommer gratis og det har tatt tid og frustrasjon å komme til målet. Men han er kanskje ikke helt nyansert? Han mangler kanskje evnen til å se at omveier også kan gi gode resultater. For jeg vet at han har måttet svelge en annen drøm, at han har gitt slipp på noe som kanskje er litt mer usikkert, for å oppnå dette. Han var god på denne tingen også og jeg har sett han stråle mens han gjorde det. Nå har han ikke tid lenger, fordi fokuset skal være det som fører ham frem til suksess. Jeg sier ikke noe om det, forhåpninger kan forandre seg, det er ingenting galt i det.

Han går hjem til kjæreste og stor leilighet. Jeg tusler tilbake til garasje, bøker og te. Kanskje lever jeg mer usikkert, men vi er begge to ganske heldige, fordi vi har funnet en kronglete sti å følge. Ingen har lovet oss at vi skal lykkes eller at bakkene alltid skal flate seg ut foran oss. Men i det store og det hele forsøker vi bare å være tro, mot det som føles riktig for oss begge. Jeg er spent på hvordan samtalene våre vil være om fem, ti og tyve år. Helt sikkert ikke som vi tenker oss i dag.

Read Full Post »

Jeg har skrevet om mor ( min mormor) før. Egentlig het hun Karen Marie og ble født på den lille husmannsplassen Dreier 31 (?) juli 1917. Hun var veldig glad i historier, både å skape dem og ikke minst lese. Det er merkelig hvor knyttet jeg føler meg til denne familien og de få bruddstykkene jeg har av det som også er mine egne røtter.

Mor hadde et svært nært forhold til sine søsken. Mamma forteller om hvor morsomt de hadde det, hvor særegne de var og hvor uglegenene mine har sitt utspring. Et sitat fra Anders Bjørn er at ingen i slekten står opp og legger seg på samme dag. Noe som faktisk kan passe veldig godt for min del. Selv om jeg prøver å være flink. (Tante Magnhild for eksempel var bare ute etter at at det hadde blitt mørkt. Det var nok flere grunner til det, altså. Ikke bare uglegener.) Jeg huske vi besøkte henne og onkel Morten, at jeg synes den hvite svanen i hagen var fin og kjøkkenet som hadde peppermyntedrops på den ene hylla. Hjemme har vi et brodert bilde av hvite svaner, som jeg fikk velge meg blant bildene hennes.

Vi besøkte tante Kirsti og onkel Anders i møbelbutikken og det er en følelse av å være hjemme som slår meg når jeg tenker tilbake. Å være omkring sine egne folk. Tante Birthe som jeg ikke husker, spiste opp julebaksten hjemme på Tufte. Mor og mamma hadde bare gått en tur på butikken i mellomtida og de fikk streng formaning om å ikke fortelle at kakene var rullet ut på veggen, i mangel på bakebord, for det brukte mor til smultringbakst. Tante Birthe skal ifølge mamma syntes at kakene var himmelske.

Onkel Einar som bodde nede på Tufte, gikk turer til han var rundt 90 og ikke minst var streng når jeg tok telefonen som ringte hjemme, for Telenor var dyrt. Som barn flyttet han over i bryggerhuset og bodde der sammen med to gamle tanter. (Tante Hanna og ) Det var han som mente jeg lignet på mor da hun var ung og bidro til å gi meg en sterkere link til hennes slekt og ikke minst til noe både nært og fjernt samtidig. Han var en sterk forteller og besøkte oss ofte på Tufte.

De var flere søsken, men jeg husker ikke Borghild og Håkon. Sistnevnte var med på å bygge kapellet på Kronborg og det sies at han undret seg på hvem den første ble som skulle ligge der. Han gikk gjennom isen (på Stavsjø),druknet og dermed ble han dessverre selv først. Signe døde også veldig tidlig. Det finnes ifølge Anders Bjørn to bilder av henne og på det ene skal hun ha skrevet navnene på klassevennene og at skoletiden var den beste i hennes liv. Bildet skal være fra 1913 og hun gikk bort i 1920.

Det er altså noe nært i disse historiene. Noe som minner om mitt eget forhold til mine søsken og noe som gir meg en følelse av fellesskap med dem. Jeg har nok mye i meg fra Dreierfamilien og jeg tror noe av fantasien, galskapen, kreativiteten og personligheten min kommer fra dem.

Humørsvingningene og humoren har jeg nok arvet og ikke minst en grublende natur jeg har fått vite at kan komme derfra. Den introverte siden, som likevel kan bli livfull rundt mine egne. ( Privatheten) Hver gang jeg går tur forbi kirkegården eller Dreier, føles det som om noe faller på plass. Det er på samme måte som på Tufte, som å komme hjem.

De elsket som nevnt bøker. I dag er det flere fra familien utdannede bibliotekarer og jeg studerer jo litteraturvitenskap. Mor ( kalt Tulla, kanskje fordi hun var yngst og oldemor døde i spanskesyken da hun var liten) trillet trillebårer fra biblioteket på Søve med bøker. Noen har også fortalt meg at de skrev og at jeg har sett en liten bok med tekster. Dessverre er annet materiale enten tapt eller om vi er heldige, hos andre medlemmer av slekten. At vi leser på do kan kanskje også ha sitt opphav derfra?

Noe av det fineste er at mor var den første jeg vet om av slekten som leste Jølsen. Mor døde da jeg var fjorten og det var lenge før jeg oppdaget Jølsen. Mamma derimot hadde lest Jølsen på oppfordring fra bestemoren min. Mitt ene bokminne av mange, er at mor leser « det suser i sivet» for meg og vi knasker kamferdrops. Det er et fint og vart minne som alltid vil være med meg. (Jeg vokste opp i samme huset som Besse og henne. ) Men jeg kunne ønske mor var her nå og at vi kunne diskutere bøkene. Når jeg nærleser Jølsen tenker jeg meg at hun kanskje stoppet ved de samme partiene. Jeg grubler om hun ville delt perspektivene mine og hvilken andre ting hun kunne tilført meg og min analyse. Hva så hun som ikke jeg ser? Jeg har nok mye av mor i meg på så mange måter. Men likevel er vi to ulike mennesker og ikke minst lesere.

Jeg kunne ønske jeg kunne gå tilbake i tid, snakke med mor og forstå mye mer av hennes vesen. Jeg tror hun ville sett mye av meg i seg, som jeg gjør av henne i meg. Hvem var disse menneskene. Hva tenkte, følte og gjorde de. Hvordan dreide livsvalgene og skjebnene seg? Hva var vanene deres? Jeg vet så lite. Det er dermed både nært og fjernt samtidig og jeg grubler ofte på dem til jeg blir svimmelt og rar.

Arven er tilstede og ikke minst hvordan litteraturen hvisker ut tidsgrensene og skaper en nærhet som tid og rom ikke kan skille. Det er mulig at jeg aldri hadde skrevet master om Jølsen, hvis det ikke var for henne. Det kan godt hende at det er denne familien, som gir følelsen av å være i balanse når jeg sitter her med tekoppen og nærleser tekst. Den følelsen av at ved å studere litteraturvitenskaper, kom jeg til et av de stedene jeg hører til. Kanskje jeg bærer henne videre i meg og hennes og søsknenes kjærlighet til skriving, litteratur og familien. En dag håper jeg å gi det videre til mine egne barn og min egen familie. Om jeg tror ting som dette kan arves? Ja, absolutt.

Min mor ( mormor) Den første av min familie som leste Ragnhild Jølsen.. Hver gang jeg ser dette bilder, minnes jeg på hvor mye av henne jeg har i meg.

Min mor ( mormor) Den første av min familie som leste Ragnhild Jølsen.. Hver gang jeg ser dette bilder, minnes jeg på hvor mye av henne jeg har i meg.

Read Full Post »

Siden sist har jeg overlevd det å fylle tredve. Ikke det at jeg forventet det skulle bli ille, men en liten refleksjon har det medført. Ikke bare hos meg, jeg har også hørt fra familiemedlemmer som sjeldent ringer. Jeg har også blitt flinkere til å bruke brillene mine igjen. Det får meg til å tenke tilbake på videregående, lange rusleturer, dager fulle av hest, hund, min første egne katt og skriving i en stol på rommet mitt. Rett og slett den uansvarlige bekymringsløse gleden av å være gammel nok til å velge retning, samtidig som man er ung nok til å ikke måtte bære det til tider tunge ( og andre ganger herlige) voksenlivet. En stund til kunne smaken av modne epler og hvisking i høstmørket, skyve vekk tanken på det som skulle komme. Det slår meg at de bekymringene som var på den tida, var mye mer der og da.

Ute blåser det og siden jeg har vinduet oppe, tar det litt tid før jeg hører at tekjelen vagt signaliserer at vannet er varmt. Jeg liker ritualet bestående av å fylle i løste, trekke og sile. Trekketid er viktig og den varierer for de ulike typene te. Etter lang tid som kronisk tedrikker har jeg blitt ganske dyktig på å ikke trekke bitter te. Er jeg i en situasjon hvor jeg ikke ønsker å tenke trekketid ( det vil si programmere mobiltelefonen til å ringe), er det bare å bruke rooibos. Det er en te som ikke blir bitter og dermed tåler langvarig trekketid. Jeg bruker en av de små tekannene, vel vitende om at de gangene jeg er i skrivemodus, er det uansett lett å skrive teen kald. Det er ofte det å smake som forteller at jeg har vært i bobla igjen. Det rommet som bare rommer tankene, klirringen fra tastaturet ( eller rasling mot papiret) og meg. Det er mitt sted og det er et fokusert sted. Men i dag presser stadig sprettkønntankene på bobla.

Jeg får lyst til å tenne lys og begynne på John Irving sin siste natt i twisted river, som Åsa gav meg i bursdagsgave. Kanskje jeg gjør det allerede i kveld. Jeg tenker at det passer godt på en søndag sammen med den ferdige teen og twist ( som jeg også fikk)

Read Full Post »

There’s a battle ahead, many battles are lost But you’ll never see the end of the road, while you’re traveling with me.

Read Full Post »

Skulderen krangler igjen og jeg er dermed satt på voltarol. Selv har jeg greid å kurrere de tre første gangene siden det begynte i sommer med arnika ( en god gammel livredder, som min bestemor alltid sverget til – og kjølesalve. Men i dag foreslo en på apoteket at kanskje var det en betennelse som måtte få medisin og stadig blussa opp. Til mitt spørsmål om jeg burde bestille legetime sa hun nei, fordi voltarol mest sannsynlig er det jeg ville fått og at det er ikke enorm forskjell på resept eller uten.

 

Etter å ha grumsa litt for meg selv over å ikke ha tid til dette slo jeg meg til ro med situasjonen. Jeg pakket dermed ut igjen og dro ikke til universitetet i dag tidlig som planen var. Isteden tok jeg første pilla med et glass vann og mat som anbefalt og hoppet til sengs. Hva jeg har gjort i dag? Forsvinnende lite produktivt. Jeg kunne ha vasket og brettet klær eller rengjort huset. Jeg har kjølt ned skulderen, lest noveller, drukket te og lydig spist mine tre piller i løpet av dagen. Jeg har muligens noe mindre vondt, men det er ikke enkelt å bedømme fordi voltarolen ifølge pakningen rett og slett kamuflerer vondtene.

Jeg har drømt om alt fra at museet jeg jobber på om sommeren fikk frastjålet et portrett av den siste frua til hovedgaarden og at jeg prøvde intenst å forklare at jeg ikke hadde gjemt det, protester i Oslo og masterpapirer som brenner. For den som er omviser er den stille skrekken at en en dag skal oppdage at en ikke har hatt like bra overblikk som man har trodd. Jeg husker for eksempel at jeg kom tilbake på jobb og etter første omvisning for sesongen kom stotrende til ham som bor på museet. « Hvor er bibliotekstigen?» Rasjonelt kunne jeg ikke se for meg at noen skulle fått med seg den ganske store stigen, men den var jo borte. Det hadde riktignok en naturlig forklaring, men var en vekker som fikk meg til å reflektere i enda større grad hvor essensielt det er å både passe på gjenstander, gjester og formidle levende samtidig.

 

Nå skal jeg koke litt te igjen og siden det er helg og jeg synes litt synd på meg selv, samt er litt oppgitt over enda mer tapt arbeidstid unne meg marsipanegg. Jeg har også planer om å sette på en sokkevask og sortere dem. ( sukk. jeg ender sikkert opp med ulike sokker uansett) I morgen skal jeg fungere igjen. Kroppen min får bare høre på meg denne gangen. Jeg har lyst til å være i god rytme og flyt. Frem til i høst har jeg vært veldig sjeldent syk og det er den trenden jeg ønsker tilbake i livet mitt. Det slo meg for øvrig at i dag er det to uker til jeg fyller 30 år. Tida går fort.

 

God helg til deg som måtte lese dette

Read Full Post »

Den ligger foran meg og puster, eller er det jeg som puster? I alle fall er det som ordene hever og senker seg og jeg myser nærsynt på dem. Dokumentene har ikke vokst så mye i dag og enda mindre siden fredag. Men de er der som en konstant påminnelse om oppgaven min. De skal danne basis om lærdommen jeg har tilegnet meg gjennom disse årene på universitetet. Om man i det hele tatt kan måle dannelse. Jeg tror det er derfor jeg er skremt av og til. Fordi jeg gjerne vil være i stand til å vise at jeg har forstått. Fordi dette er av enorm betydning for meg. Redd fordi jeg ikke vet hvor jeg er etter at oppgaven er levert. Da er jeg først i andres hender og dernest skal jeg bane meg vei i den skumle jungelen som heter arbeidslivet.

Jeg husker lykkefølelsen da jeg fikk pensumlisten i hendene første gang. Om noen uker skal jeg få lese disse bøkene å lære kodene deres. Jeg følte plutselig at jeg var på riktig hylle. At jeg var i ferd med å finne ut noe veldig viktig om meg selv. Jeg skulle flytte til Trondheim, en by jeg hadde besøkt for første gang høsten før og trivdes veldig godt i. Jeg husker enda den underlige følelsen av å komme hjem og dette var utslagsgivende for at jeg la vekk tanken på Oslo eller Bergen som studiebyer. Selv om Oslo var nærmere mitt kjære hjem, som fortsatt har stor betydning for meg og er godt å komme til. For meg er røtter og familien både viktig og skjønt å ha rundt seg. Jeg har aldri forstått tanken om å være mest mulig borte fra dem. Hvorfor skal jeg det? Jeg bruker med stor glede den lille tiden jeg har mellom studier sammen med dem. Men jeg forstod om å slå røtter flere steder og ikke minst at jeg også kan bygge et hjem utenfor kjernehjemmet.

Nå går altså denne tiden mot slutten. Absolutt ikke helt ferdig. Men nært nok til at jeg kjenner at dokumentene bør vokse jevnere og fortere enn de gjør. Jeg er friskmeldt og alt burde ligge til rette. Det er jeg som har ressursene og det er jeg nødt til å huske på. Jeg har faktisk fått basisen til å klare dette, like mye som mine medstudenter. Vi har lært det samme og vi skal nå vise hva vi kan. Det er fortsatt tid til å gjøre feil og det er tid til å korrigere. Veileder er dyktig tilstede og hun kan rådspørres. Det er bedre å bli oppmerksom på de svake punktene nå, før en sensor skal arbeide seg gjennom teksten.

Denne mandagen setter standarden for hele uka og jeg sitter på lesesalen denne ettermiddagen med en stor kopp te og føler egentlig ikke at det er så fælt at dokumentet ikke har vokst i helgja. Jeg har stått på lading : tuslet tur, lest, skrevet og rett og slett bygget meg opp. Jeg har pustet og at avbrekket som nevnt får dokumentet til å puste lover også flott. Da vet jeg at det kommer til å gå bra, det kommer til å vokse og jeg vet at jeg vokser sammen med det.

Read Full Post »

Jeg er uenig i deres meninger, men jeg vil inntil døden forsvare deres rett til å hevde dem.
Francois de Voltaire

Av og til følger jeg debatter og dette er noe jeg stadig merker meg. Det virker på som om noen er uenig eller kritisk til et utsagn, må de være uenig med alt den personen sier og står for. Jeg synes dette er veldig merkelig. Ingen har rett eller feil i alt. Det vil alltid være nyanser og jeg finner stadig at jeg kan være uenig med noen i visse temaer. Betyr det at jeg nødvendigvis misliker alt denne personen sier eller står for? Nei, absolutt ikke. Det må være rom for å ytre seg kritisk i konteksten eller mene noe annet, uten å fremstå som en som slakter hele dette mennesket.

Mine meninger er ikke stillestående. De er organiske og endrer seg ettersom ulike faktorer påvirker dem. Livet utdanner meg hele tiden ved at små biter faller på plass og jeg dermed blir sterkere og mer reflektert rundt hvorfor jeg mener noe. Da faller også argumentene på plass. I blant hører jeg kritikk av mennesker som forandrer mening. Jeg synes det er flott at folk kan tenke seg om og stadig utfordre det de og andre står for. Det viser jo bare refleksjon og at de er i bevegelse isteden for å stivne fast. Å leve er også å gi avkall fordi man forandrer seg hele tiden.

Jeg har lenge hatt kronisk dårlig samvittighetsnag for ting jeg ikke har fått til eller har vært nødt til å gå tilbake på. Men i dag fikk jeg en mektig påminnelse om at det er sånn det er for alle sammen. Vi kjenner ikke morgendagen og vi vet ikke hva den vil lære oss om oss selv og situasjonen vår.Det er livet som rusker oss og vi kan velge om vi vil stoppe opp,snu eller følge med.

Å gjøre uenighet til noe personlig er absolutt ikke heldig. Man er nødt til å kunne debattere og uttrykke at en ikke nødvendigvis følger alle blindt uten at det blir personlig. Samtidig skal det også være rom for å være enig i en ting, men uenig i noe annet. Jeg tror det mest skremmende og døde er å bli en gjeng med nikkedukker som er enige i absolutt alt. Vi er individer, la oss akseptere, lære av og sette pris på hverandre for det. Ikke minst respektere retten til å ha en annen mening ( forandre den eller bli stående i den) og kjempe for dette til det blir en selvfølge.

Read Full Post »

« Newer Posts - Older Posts »