En gang kunne vi fly over isbreer

Hun stiller seg bak meg, stryker over skuldrer og bryst. Jeg snur meg mot henne, kroppene våre senkes.
Hun minner meg på at vi en gang kunne fly over isbreer.

Men det har falt mye regn siden de dagene, og det er lenge siden vi lekte med fargerike klinkekuler på plenen innenfor den grønne porten.

Vi må skynde oss før utbyggerne kommer, allerede nå begynner taket å gi etter, som om det forstår at vi ikke kan redde bygården fra ekspropriasjon. Veggene jamrer og sukker, men vi hører ikke lenger hva de klager over.

For nå har tørrgjæren i oss våknet. Deigveskene møtes, og vi blitt fuktige nok til å heves!

Reklame

Past the Point of Rescue

De som kjenner meg veit at jeg er stor fan av Mary Black. Jeg synes ofte hun klarer å tilføre sangene hun tolker noe eget og særpreg. Det er sant om Fields of Gold (Sting), som er en av mine absolutt favorittsanger, og det er også sant om denne, synes jeg. Tekstforfattteren Mick Hanly er en irsk sanger, og hans versjon kan høres under:

Jeg fester meg ved sangen, melodien og ordene, og jeg har hatt teksten i hodet de siste dagene:

Days like a slow train trickle by
Even the words that I write refuse to fly
All that I can hear is your song haunting me
Can’t get the melody out of my head you see

Ønsker deg som ramler innom en utmerket søndag.

Motstridende følelser

Jeg sliter med skrivinga om dagen. Ordene ramler sammen og har ingen tygde. Dersom jeg setter med ned for å skrive blir det enten lite leseverdig, eller så tenker jeg meg bort isteden. Kanskje skriving ikke er like riktig som jeg trodde, likevel dreier det seg om å skrive ferdig, forkaste og revidere. Skriving er et håndverk, og den som får det til må ha denne utholdenheten og evnen til å arbeide med det man skriver. Alt dette veit jeg er sant. Jeg anerkjenner også viktigheten av å lese bredt og masse, og det å gå inn i teksten for å se de mange mønstrene som utgjør ei hel bok.

Jeg tror at mye av grunnen er at jeg føler jeg lever lite. Naturligvis er det en del av singellivet, og samtidig det å være voksen, men jeg vet også at man kan leve et fullverdig og sosialt liv som voksen. Livet er supert på mange måter. Jeg jobber med litteratur, jeg har gjengen på Grønstol som betyr et bord, kortspill, gode samtaler, te og turer.

Alt dette er verdifullt, og jeg har blitt kjempeglad i disse folkene som har åpnet seg for meg. Men jeg savner mer stimulanse ved å gå på litteraturforedrag, ha noen jeg kan dele teen min med og samtidig diskutere litteratur, en filmkveld i godt selskap, eller en konsert eller kafebesøk. Og jeg vet at i dette stedet har for trange båser, og det er ikke bare meg som har det tøft. Flere innflyttere forteller at de tar et år av gangen, at de ikke hadde blitt her dersom det ikke var for barna, osv.! Jeg er her for naustet, for jobben min og for naturen. Jeg leser og jeg rusler tur og jeg ler, mens inni meg føles det tommere og tommere. Noen ganger tenker jeg at det er noe destruktivt inni meg, andre ganger tenker jeg at dersom det var hele sannheten ville jeg ikke funka heime, i Trondheim eller Sandefjord. Men det gjorde jeg jo og fant kjerna mi, ei kjerne som fortsatt er tilstede, og folk som har blitt kjære venner!

Da jeg stengte i dag så jeg meg rundt i biblioteket og kjente på at jeg er en som blir glad i folk og steder, og som faktisk bryr seg der hun er. Og jeg kunne ønske jeg var sterk nok til å slå røtter. For det er mennesker og ting ved stedet jeg har blitt glad i her, det er bare så uendelig trangt, og jeg har aldri akseptert båser eller merkelapper. Så jeg kommer stadig i konflikt med livet jeg lever, drømmen om litteratur og behovene mine!

Vi snek bøker av og om kvinner frem overalt

Noe av det fine med å jobbe på et bibliotek, er at bøker av om kvinner kan snikes frem overalt. Jeg har sendt takknemlige tanker til dem som har sørget for at jeg kunne ta en utdannelse og jobbe. Sannheten er at jeg elsker å være i arbeid, og jeg ville vært en svært dårlig hjemmeværende husmor.

For meg er likestilling viktig med feminismen. Kampen for like rettigheter og muligheter uansett kjønn og hudfarge og hvor du bor eller hvem du er. Den dagen dette er oppnådd tror jeg det er en bedre verden med større respekt og empati. Jeg er takknemlig for dem som kjempet for at vi kommet så langt som vi har, men tenker også på alt som gjenstår. De siste månedene har understreket nettopp det. Når grunnleggende rettigheter vi trodde var ferdig forsvart er under angrep, illustrerer det viktigheten av denne dagen.

Jeg håper jeg er et sted neste år der jeg kan feire dagen i fellesskap med noen. Med muligheter for tog. Men samtidig har dagen i dag minnet meg på at mange kvinner har kjempet aleine. At det finnes steder der fellesskap ikke er en selvfølge, og selv der man kan bli forfulgt og drept fordi man står for grunnleggende kvinnerettigheter.

Kampen for likeverdet er altså nasjonal og global, og den er et kollektivt ansvar som må løses i fellesskap! Gratulerer med dagen, alle sammen!

Noen dager er livet sånn

Av og til trekker store krabber opp fra sjøen, og ligger der uredde som bare skapninger som eter egne barn gjør. Jeg hørte en gang at dersom naustet skulle slite seg og forsvinne på havet vil det ikke være noe igjen av meg. Men enn så lenge overlever båthuset traust både regn og vind, og jeg sitter bak papirvegger og lytter etter svarttroster!

Til deg, du heid

Men lerka stig fraa gløymde grav
med sigers ljod;
og vinden stryker inn av hav
so frisk og god.

Og um me kjenner graat og gru
og saknad saar,
so maa me lerkesongen tru,
som lovar vaar.

Til deg, du heid (Arne Garborg)

>

Det er en av de dagene

Men jeg så krokus på vei til jobb og det gjør at vårmennesket i meg frydes. Påsken er på vei og med den alt jeg savner: teselskap, gode mennesker, rusleturer, stimulerende samtaler og latter!

(Arkivbilde fra et tidligere teselskap med bra mennesker, fyr i vedovnen, god te og en malende pusekatt.Og min store engelske solidariske tekanne som rommer nok te til en hel gjeng.)

Bruktskatter

Jeg liker gjenbruk og jeg er glad i ting med sjel og farger. Fra jeg var barn husker jeg godt denne serien, og når jeg kunne skaffe meg noe brukt benytta jeg sjansen. En venn påpekte at fargene er veldig meg, og det må jeg gi henne fullstendig rett i. De minste skålene blir fine til å servere noe god til teen i, fremfor de hvite og sterile skålene man finner mange steder.

Kjære, mamma

I barndommen var alle rommene lune. Mammas stemme jaget vekk de skyggene som iblant kunne opparbeide seg gjennom dagen. Du var den som leste for meg selv før jeg visste hva lesingen var. Ei slitt utgave av Bakkebygrenda har aldri hatt omslag, men står fortsatt som et vitnesbyrd fra ei mor som brakte fortellinger før jeg hadde forståelsen av et narrativ.

Da jeg bare var litt eldre gikk vi sammen i bokhandelen, på biblioteket, eller på lørdager til postkassa. Om sommeren satt på solsenger og leste, sammen men likevel i våre egne verdener. Om vinteren ved ovnen. I din oppdragelse var det ingen lesesensur, kunne jeg og ville fikk jeg lese!

Du sendte pappa med bil til skolen de gangene bokbussen kom, for du visste at de små hendene mine ikke kunne bære de store posene. Kanskje var det fordi du selv hadde ei mor som gikk til biblioteket med trillebår. Dersom det var regn tok hun bare ei presenning over bøkene. Gjennom at du fortalte meg om Ragnhild Jølsen, og hvordan mormor var den første blant oss som leste henne, formet du veien for masteren min, og mine første tanker om at feminisme er viktig og betyr like rettigheter og muligheter for alle kjønn!

Jeg vokste opp med evnen din til å gjøre meg nysgjerrig. Og jeg lette med lykt og lupe i leksikon, for du gav aldri hele svarene, men fikk meg til å skjønne at de kun var halve veien mot det å finne ut mer. Jeg leste fagbøker og aviser, stilte spørsmål og så dokumentarer.

Du lærte oss å leke ved å slippe oss fri i skogene og i låven, selv da du var redd for oss så gav du oss friheten, og det medførte at jeg ramla gjennom et låvegulv. Måtte jo teste om plankene holdt, heldigvis ikke over den høye delen av låven der du ville slått deg i hjel, sukket du! Jeg så varme og bekymring i øynene dine, før du slapp meg løs igjen!

Du fikk meg til å lese, se nyheter, snakket om empati og urettferdighet. Du odlet en musikksmak som følger meg enda. Pappa og du gav meg søsken, og storesøsterrollen er og blir i meg! Og i bakgrunnen levde vi en verden av magi, sagn og eventyr. Kjærligheten til det gamle levende huset vi vokste opp i, skogene og åkrene familien min har forvalta i mange hundre år, og fortellingene om slekta og familien. Hvordan det gav meg forståelsen for at det finnes mange grunner, og en motstand mot bokser, merker og båser, fordi de er en illusjon som aldri kan fortelle hele fortellingen, da verden og mennesker er sammensatt enn det vi ser! Du gjorde meg interessert i og glad i folk, og samtidig forstod at jeg det ikke utelukka behovet for mine egne rom!

Du lærte oss å bli glad i alle månedene. Du fikk oss til å se på fargene, mønstrene, hvordan lysene faller og naturen oppfører seg gjennom de ulike årstidene. Vi ble oppfordret til å bruke forestillingsevnen vår, og gjennom det ble vi kreative. Du bad oss legge merke til himmelen og stjernene, og hvordan vinterhimmelen og sommerhimmelen var ulik.

Fordi du forstod barna dine fikk jeg friheten til å vokse opp til den sære, tenkende og litt rare personen som gikk mine egne veier. Du var der med det vakreste smilet og det åpne blikket, og det er du fortsatt. Det innebærer at jeg alltid ønsket å utforske, forstå og gå dypere, og den livsnysgjerrigheten er der fortsatt. Og du gjorde meg stolt og selvstendig! Vi deler den samme underlige humoren som kan få oss begge til å knekke, og forståelsen av hvor viktig det er å bevare den for å bevare seg selv i dette livet!

Du fortalte oss tidlig at det er samme hvem vi ender opp med, hvilket kjønn vedkommende har eller om vi velger å være aleine. Bare vi var tro mot oss selv. At vi måtte tro det vi ville, så lenge vi valgte en vei som var og gav lys, ville du alltid støtte oss.

Gratulerer med morsdagen, mamma Hanne. Jeg er uendelig glad i deg. Jeg gleder meg til vi sitter på Tufte med hver vår tekopp, og leser i bøkene våre, sammen men likevel i våre egne verdener.

Eva Dahlgren på en lørdag

Minns du vår sjö
där vi badade och skrattade
minns du den våg
som dränkte tankarna
minns du vår sol
som värmde vår jord
vart vi än gick så blev det varmt
den som smälte ner murarna
var ända känsla blev fri
och så alla fängelse rivs