Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Dikt’

I plommenes tid

Ei venninne påminnet meg om et gammelt favorittdikt og som plommeelsker fikk jeg lyst til å dele den med dere. Det er helt sant: de er best kalde.

I have eaten
the plums
that were in
the icebox

and which
you were probably
saving
for breakfast

Forgive me
they were delicious
so sweet
and so cold

William Carlos Williams

plommer

Read Full Post »

September

Det ruslar ein stillferdig vind
i hagelauvet,
det er ein orm over tankane våre.
Yr, yr over himmelen,
yr mot dei kvitmåla veggane.
Og natta full av tunge eple.
Slik eg no formar hendene
over kroppen din,
slik eg no kjenner ein langsam angst
spire.

Arne Ruset
Fra «Kunsten å stupe seg inn i ein by», Samlaget 1982

Read Full Post »

Tro ikke at
jeg kommer fra små forhold!
Himmelen sto alltid
åpen over meg.

Jeg levde mine år
med Syvstjernen som nabo
og vinden som omgangsvenn.
Jeg kjenner de lave maurstiene
mellom brukne strå på jorda,
men også lengselens kongevei av lys
der Guds fotspor står tegnet
i stjernestøvet.

Jeg er et menneske. Jeg har
erkjent storheten i det
å være så uendelig liten.

(Hans Børli)

Read Full Post »

Syk blir en av ropet om virkelighet.
Altfor nær var jeg tingene,
slik at jeg brant meg igjennom
og står på den andre siden av dem,
der lyset ikke er skilt fra mørket,
der ingen grenser er satt,
bare en stillhet som kaster meg ut i universet av ensomhet,
og av uhelbredelig ensomhet.

Se, jeg svaler min hånd i kjølig gress:
Det er vel virkelighet,
det er vel virkelighet nok for dine øyne,
men jeg er på den andre siden
hvor gresstrå er kimende klokker av sorg og bitter forventning.
Jeg holder et menneskes hånd,
ser inn i et menneskes øyne,
men jeg er på den andre siden
der mennesket er en tåke av ensomhet og angst.


Å, om jeg var en sten
som kunne rumme denne tomhetens tyngde,
om jeg var en stjerne
som kunne drikke denne tomhetens smerte,
men jeg er et menneske kastet ut i grenselandet,
og stillheten hører jeg bruse,
stillheten hører jeg rope
fra dypere verdner enn denne.

(Gunvor Hofmo)

Read Full Post »

The Madwoman in the Attic

Du legger myrull
over ansiktet mitt
tvinger meg til å
svelge slamvann.

Engel blir monster
likevel limer du
vingene på igjen

mens du senker meg ned i mørket

Read Full Post »