Vi har arbeidet i hagen i dag. Jeg har alltid likt rutinene ved å beskjære, rake og rydde. Denne rolige rytmen gjør oss klare for høsten og samtidig retter vi blikket frem mot vinteren.
Om veggene kunne snakke ville de kanskje sagt noe som: «En gang bodde en doktorfamilie her. Syke kom til oss for helbred. Et øyeblikk senere kom en familie flyttende inn som var fjernere slektninger og da kona ble aleine med barna leide de ut huset til alle slags folk. Så lekte hennes oldebarn på låven.» For dersom et hus kunne reflektere tror jeg ikke det ville måle i tid. Jeg tror det ville måle i sterke og svake minner og inntrykk som ville satt seg i veggene. Og avstanden mellom disse tror jeg ville flyte som en drømmetilstand og i blant blande fortid og nåtid.
Men vi er ikke hus, vi er mennesker og vi måler i tid. Vi mennesker er også stolte og ønsker å sette spor. Når vi hvert år steller i hagen gjør det meg oppmerksom på det omstendelige forvalteransvaret vi har. Vår oppgave er å sette spor som er så varsomme at avtrykkene vår glir inn i det som alt finnes. Som da noen av gipsblomstene i havestuen falt ned og min bestefar varsomt restaurerte dem. I dag er det umulig å se hvilke som originale og hvilke han laget. Eller at det kan være fristende å bytte ut et gammelt gulv eller vinduer, men dersom man snur perspektivet ser man at dette er endel av huset. Barneføtter som i 150 år har løpt over disse gulvene og vinduer som har opplevd hundre år med regn mot rutene. Alt dette er deler av historien og selv om huset er luftig, er det ikke noe problem å fyre. Man innretter seg etter huset og man gir varsomt de verdiene det representerer videre. Noen forandringer er nødvendige, men også disse gjøres med respekt for eiendommen og de glir så inn i historien.
Alle som overtar en gård må spørre seg hvilke spør de ønsker å sette og om det gagner huset og slekten. I hagen vokser i dag et lerketre som min oldemor dro til andre siden av vannet for å hente. Tuntreet ble plantet av min grandtante og delte seg fordi melkehesten forsynte seg av det da det var lite. Kastanjetreet er sporløst da ingen egentlig er sikker på hvor det kom fra eller hvem som plantet det. Jeg prøvde å sette spor ved å plante ei eik da jeg var 16. Gården, min dårlige evne til å plassere det, været eller en kombinasjon bestemte seg for at dette treet aldri skulle få vokse opp. Det viser endel av historien som ikke fikk bli til, Pappas spor i hagen er morellhagen og mamma har plantet mange av blomstene, andre stammer fra mormors tid.
Jeg er odelsjente. Om jeg overtar denne gården vet jeg ikke. Det ville være en ære å bo her, men mange ting kan skje og for alt jeg vet kan det være: dersom vi skulle følge opp tanken om husets evne til refleksjon: at det legger helt andre planer. Uansett har jeg som alle barn av dette stedet de verdiene en oppvekst her gir med meg og jeg er uendelig takknemlig for å ha et hjem jeg alltid kan vende tilbake til. Og det er en ære å gjøre hagen klar: så velkommen seinhøst og senere vinter. Vi er klare og godt forberedt i år også.
Ordveven 