Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘tankebygninger’

Takk for gode innspill både her og på facebook. Det er fortsatt ikke for seint å foreslå gode ungdomsbøker. Jeg begynner å bli mer kjent med min egen boksamling og selvfølgelig bestiller jeg også derfor mer aktivt. Ungdommene medvirker også og bruker forslagsboka aktivt. Interessant er det også å se hva de ønsker seg og at det i blant sammenfaller med bøker jeg alt har bestilt.

Høsten har virkelig kommet og i dag da jeg gikk hjem i duskregnet etter å ha katalogisert bøker fikk jeg for første gang på en stund skikkelig lyst til å skrive selv. Utkastet mitt har hvilt mens jeg har tvilt og fokusert på å komme inn i jobben og bli kjent i den nye byen min. Ja, jeg trives og elsker leiligheten min med den vesle hagen og plommetreet og det er fortsatt masse å lære arbeidsmessig. Men det er noe i meg som likevel drar seg løs og rister i meg. Fikk også en vekker i dag med dette sitatet:

Don’t get it right, just get it written.

James Thurber

Og det er sant, viktig og likevel skremmende vanskelig. Hvordan vet man dersom man ikke fullfører? Nei, det er slettes ikke sikkert det går eller at jeg har det som skal til for å takle det. Tross alt: er det likevel mye bedre å våge seg ut i ord, enn å undertrykke den trangen som presser seg frem. Det er folk med autoritet som har sagt både nei og ja til mindre og større av mine tekstarbeider.

Vi faller gjennom alle sammen og veien til en potensiell utgivelse vil være brolagt med avslag. Dekket med dører som voktes av dørvakter du skjelver av respekt for. For dersom de sier at du ikke får komme inn, de som virkelig kan så må det være en sannhet i det. Likevel kan den som begynner på bunnen bare bli flinkere. Kjernen i hvorfor jeg skriver er absolutt mest for min egen skyld. Om dette er helt sant og du er fullstendig ærlig nå, sier stemmen i bakhodet, hvorfor skriver du ikke da? Hvorfor stopper du opp og har uendelige grublinger over om du skal skrive og om du skal skrive.

Kanskje sannheten ikke er så ensidig. Kanskje ligger den et sted mellom at skrivedrømmen har vært her så lenge jeg kan huske og samtidig realiteten i møte med den faglige siden av litteratur. Alt jeg har lest, tolket og forstått gjennom utdannelsen min, i diskusjon med venner og i møter med de som faktisk har fått det til: forfatterne. Jeg vet jeg kan lese, tolke og forstå tekst. Når alt annet skrelles til side så står det igjen: dette har jeg lært og dette kan jeg gjøre! Derfor er det å skrive ferdig boken å bevege seg på glatt is, fordi ingenting er sikkert. Jeg er bibliotekar og jeg er litteraturviter og jeg er menneske og dette er ting jeg vet om og som står. Alt utenfor er tildekket og jeg kan ikke se lenger enn de tomme arkene som fortsatt er tomme så lenge jeg ikke våger å skrive mer. Likevel kan jeg ikke slå meg til ro med dette og det er noe inni meg som stadig dytter på.

Nå er det snart høstferie. Jeg lover ingenting, men jeg har i alle fall fortsatt ordene og de er mine og  jeg skriver for min egen del. Da er jeg tro mot meg selv og tro mot det jeg alltid har villet. Og uansett så får jeg jobbe som bibliotekar og med litteratur og det er stort og skjønt i seg selv.

Read Full Post »

Av og til skriver jeg friskrift for å minske på press eller rett og slett få i gang skrivingen. Friskriften er den metoden du bruker når hendene får løpe sine egne veier og du tenker minimalt eller ingenting på det du skriver. Slik ble min for ei uke siden. Det er ikke redigert eller jobbet med, men det er heller ikke meningen:

Det er mørkt og klokken er ikke ennå fem. Det spiller ingen rolle. Har hatt problemer med å sove og da hodekjøret gav seg etter noen få timer med urolige drømmer var kroppen klar for mer grubling. Jeg våknet til det samme regnet jeg sovnet til og tordenvær. Det er fredag og det er helg og jeg har hatt oppgaven med meg hele denne uka. Tenk at 10 prosent av en stilling kan manifestere seg i så mye hodebry og følelse av å drukne. Selvfølgelig har jeg fått støtte og opplæring, men jeg føler meg likevel vaklete og utrygg. Innholdet i den røde ringpermen snakker et lærerspråk jeg ikke har tilgang til og går fra språk til å minne om mentale mattestykker. På lik linje med tall beundrer jeg dem på avstand, samtidig som jeg er oppriktig skremt fordi det forventes og jeg forventer av meg selv å forstå denne verdenen som frem til for to korte uker siden var noe jeg bare kjente via venners prat. Av og til speider jeg over vannet, men det jeg ser er tåkete figurer som alltid glir lett ut av hodet og trygt håner meg på avstand. Det er ingenting jeg kan gripe i annet enn stykker av løse taustumper på bakken.

Read Full Post »