Feeds:
Innlegg
Kommentarer

De som kjenner meg veit at jeg er stor fan av Mary Black. Jeg synes ofte hun klarer å tilføre sangene hun tolker noe eget og særpreg. Det er sant om Fields of Gold (Sting), som er en av mine absolutt favorittsanger, og det er også sant om denne, synes jeg. Tekstforfattteren Mick Hanly er en irsk sanger, og hans versjon kan høres under:

Jeg fester meg ved sangen, melodien og ordene, og jeg har hatt teksten i hodet de siste dagene:

Days like a slow train trickle by
Even the words that I write refuse to fly
All that I can hear is your song haunting me
Can’t get the melody out of my head you see

Ønsker deg som ramler innom en utmerket søndag.

Reklamer

Jeg sliter med skrivinga om dagen. Ordene ramler sammen og har ingen tygde. Dersom jeg setter med ned for å skrive blir det enten lite leseverdig, eller så tenker jeg meg bort isteden. Kanskje skriving ikke er like riktig som jeg trodde, likevel dreier det seg om å skrive ferdig, forkaste og revidere. Skriving er et håndverk, og den som får det til må ha denne utholdenheten og evnen til å arbeide med det man skriver. Alt dette veit jeg er sant. Jeg anerkjenner også viktigheten av å lese bredt og masse, og det å gå inn i teksten for å se de mange mønstrene som utgjør ei hel bok.

Jeg tror at mye av grunnen er at jeg føler jeg lever lite. Naturligvis er det en del av singellivet, og samtidig det å være voksen, men jeg vet også at man kan leve et fullverdig og sosialt liv som voksen. Livet er supert på mange måter. Jeg jobber med litteratur, jeg har gjengen på Grønstol som betyr et bord, kortspill, gode samtaler, te og turer.

Alt dette er verdifullt, og jeg har blitt kjempeglad i disse folkene som har åpnet seg for meg. Men jeg savner mer stimulanse ved å gå på litteraturforedrag, ha noen jeg kan dele teen min med og samtidig diskutere litteratur, en filmkveld i godt selskap, eller en konsert eller kafebesøk. Og jeg vet at i dette stedet har for trange båser, og det er ikke bare meg som har det tøft. Flere innflyttere forteller at de tar et år av gangen, at de ikke hadde blitt her dersom det ikke var for barna, osv.! Jeg er her for naustet, for jobben min og for naturen. Jeg leser og jeg rusler tur og jeg ler, mens inni meg føles det tommere og tommere. Noen ganger tenker jeg at det er noe destruktivt inni meg, andre ganger tenker jeg at dersom det var hele sannheten ville jeg ikke funka heime, i Trondheim eller Sandefjord. Men det gjorde jeg jo og fant kjerna mi, ei kjerne som fortsatt er tilstede, og folk som har blitt kjære venner!

Da jeg stengte i dag så jeg meg rundt i biblioteket og kjente på at jeg er en som blir glad i folk og steder, og som faktisk bryr seg der hun er. Og jeg kunne ønske jeg var sterk nok til å slå røtter. For det er mennesker og ting ved stedet jeg har blitt glad i her, det er bare så uendelig trangt, og jeg har aldri akseptert båser eller merkelapper. Så jeg kommer stadig i konflikt med livet jeg lever, drømmen om litteratur og behovene mine!

vårskogen.jpg

Noe av det fine med å jobbe på et bibliotek, er at bøker av om kvinner kan snikes frem overalt. Jeg har sendt takknemlige tanker til dem som har sørget for at jeg kunne ta en utdannelse og jobbe. Sannheten er at jeg elsker å være i arbeid, og jeg ville vært en svært dårlig hjemmeværende husmor.

For meg er likestilling viktig med feminismen. Kampen for like rettigheter og muligheter uansett kjønn og hudfarge og hvor du bor eller hvem du er. Den dagen dette er oppnådd tror jeg det er en bedre verden med større respekt og empati. Jeg er takknemlig for dem som kjempet for at vi kommet så langt som vi har, men tenker også på alt som gjenstår. De siste månedene har understreket nettopp det. Når grunnleggende rettigheter vi trodde var ferdig forsvart er under angrep, illustrerer det viktigheten av denne dagen.

Jeg håper jeg er et sted neste år der jeg kan feire dagen i fellesskap med noen. Med muligheter for tog. Men samtidig har dagen i dag minnet meg på at mange kvinner har kjempet aleine. At det finnes steder der fellesskap ikke er en selvfølge, og selv der man kan bli forfulgt og drept fordi man står for grunnleggende kvinnerettigheter.

Kampen for likeverdet er altså nasjonal og global, og den er et kollektivt ansvar som må løses i fellesskap! Gratulerer med dagen, alle sammen!

Av og til trekker store krabber opp fra sjøen, og ligger der uredde som bare skapninger som eter egne barn gjør. Jeg hørte en gang at dersom naustet skulle slite seg og forsvinne på havet vil det ikke være noe igjen av meg. Men enn så lenge overlever båthuset traust både regn og vind, og jeg sitter bak papirvegger og lytter etter svarttroster!

Til deg, du heid

Men lerka stig fraa gløymde grav
med sigers ljod;
og vinden stryker inn av hav
so frisk og god.

Og um me kjenner graat og gru
og saknad saar,
so maa me lerkesongen tru,
som lovar vaar.

Til deg, du heid (Arne Garborg)

blåblomst>

Det er en av de dagene

Men jeg så krokus på vei til jobb og det gjør at vårmennesket i meg frydes. Påsken er på vei og med den alt jeg savner: teselskap, gode mennesker, rusleturer, stimulerende samtaler og latter!

teselskapåsken

(Arkivbilde fra et tidligere teselskap med bra mennesker, fyr i vedovnen, god te og en malende pusekatt.Og min store engelske solidariske tekanne som rommer nok te til en hel gjeng.)

Bruktskatter

Jeg liker gjenbruk og jeg er glad i ting med sjel og farger. Fra jeg var barn husker jeg godt denne serien, og når jeg kunne skaffe meg noe brukt benytta jeg sjansen. En venn påpekte at fargene er veldig meg, og det må jeg gi henne fullstendig rett i. De minste skålene blir fine til å servere noe god til teen i, fremfor de hvite og sterile skålene man finner mange steder.

knallkurv.jpg

skål.jpg

småskåler.jpg