Sjusoverdagen

I dag er det sjusoverdagen. Legenden forteller at sju kristne unge menn fra Efesos flykta fra forfølgere, og ble murt inne i ei hule. Da hula ble åpna 200 år seinere ble de funnet sovende. De våkna et øyeblikk og bekjente sin tro før de sovna inn. Været i dag legger grunnlag for været syv uker fremover.

Endelig kom regnet

Jeg hører til dem som trives med å ha sommervakt. Etter fem år har både sommergjester og fastboende blitt gjengangere, og i dag hadde jeg noen av mine favorittunger og besteforeldre. De er skjønne, og det er morsomt å veilede andre til de rette bøkene. Humøret var på topp, og jeg følte meg glad da de forlot biblioteket.

Å være bibliotekar er å få et glimt inn i andres verden, og man lærer utrolig mye om seg selv og andre ved å bli kjent med lånerne. For meg er alle gjestene våre medeiere, og det er fint å kunne være et solidarisk møte i en stadig kaldere og mer lukket verden. Derfor elsker jeg det jeg gjør, derfor er jeg takknemlig for jobben min.

Nå sitter jeg for åpne vinduer. Regnet har endelig kommet etter en trykkende varm dag. Jeg synes det lukter og friskner godt, og over Grønstøl er det regnbue i kveld. På kanna er det Assam, og det blir skrivemodus frem til leggetid.

Bloggen våknet fra søvnen sin

Det har vært stille her inne lenge. Jeg har ikke hatt krefter eller lyst til å vekke opp bloggen. Men nå er seinsommer, hundedager, og energien kommer sakte krypende tilbake. Siden sist har jeg blitt sertifisert leseleder Shared reading, innspilt min første podkast med Anders Totland, flytta til et lite gårdshus i haugen, og fått ny jobb.

Dermed går vestlandseventyret mot slutten. Jeg skal arbeide som allmenn bibliotekar under Trondheim folkebibliotek. Noe jeg ser veldig frem til. Det er selvfølgelig ambivalent. Jeg bruker dermed dagene godt, tar farvel med steder, blir kjent med nye, og sier på gjensyn til folk og dyr jeg har blitt glad i. Oppsigelsestid om sommeren er både fint og rart, men jeg tror dette blir veldig bra. Fem år i denne jobben har gitt meg verdifull lærdom. Nå ser jeg frem til å utvikle meg, møte nye mennesker, og bli kjent med byen min på nytt. Det vil være garantert være annerledes, men jeg tror det blir bra.

Skrivinga da? Jeg jobber videre med småtekstene, og de begynner å ta form. Prosjektet som fikk meg inn på forfatterstudiet i Bø, har fått vokse og revideres. Det kjennes fint, og jeg tror nok bevegelsene i byen vil gjøre sitt for tekstene, Slik livet her i vest også har gjort.

Den første dagen på jobb var den første hundedagen

Jeg er tilbake på naustet. I dag er det første hundedagen, og den setter standarden for hvordan været skal være en hel måned frem i tid. Jeg rusla til jobb i fuktig og lummer luft, mens kvelden har vært varm. Generelt trives jeg med å jobbe, men det er rart å være her når det er full sommer rundt meg. Hjemme er kornåkerne utrolig flotte i år, og det kornet vil modnes uten at jeg er der. Selv etter tre år her i vest blir jeg urolig inni meg når det er tid for tresking. Og jeg vil ikke få se kornmo,som de gamle trodde var Tors metode for å modne kornet i august.

Men jeg kommer jo hjem igjen. Da ligger snøen over markene, og trærne står der og hviler uten blader. Inne er det fyrt i ovnene, og jeg henter ved i gamlefjøset. Og doktorkontoret jeg sover på har utsikt til hei og vinterhimmel. Gulvet jeg går på er det samme som pasientene gikk på i en helt annen tid.

God sommer

Jeg har hatt noen travle uker som leda opp mot sommeren. Jeg kom inn på forfatterstudiet i Bø, vendte alle steiner for å få en deltidsjobb slik at jeg kunne takke ja, da det ikke ordnet seg var jeg nødt til å si det fra meg. I det hele lå gleden og sjokket om å få plass, sorgen over å oppgi, og samtidig vissheten av at det å få en plass var en bekreftelse. Jeg hadde egentlig ikke planer om å skrive om det her, men nå gjør jeg det ettersom det er en del av skrivefortellingen og veien min, og dere har fulgt denne til nå.

Her er det sommerferie. Jane og jeg kjørte veien over fjellet, og vi fikk sankthansmiddag da vi kom heim til gården. De første dagene fikk jeg sommerinfluensa og har først nå kommet meg. Her er været vakkert, det er masse tistelsommerfugl i år, og aktivt støvbærerliv. Jeg har vært innom det vesle antikvariatet og plukket med meg noen skatter og ellers går det i te, marmelade, rusleturer og gode mennesker.

Ønsker alle en veldig god sommer. Jeg vet ikke hvor aktiv jeg blir i sommer, men jeg skal få lest og skrevet litt hos dere fremover.

Podcastkurs og en smakebit på en søndag

Denne uka var vi på podcastkurs på Stord, noe som var utrolig gøy. Jeg har lyst til å lage masse podcast, kjenner jeg. Det snakket til den indre radioelskeren i meg. Så lenge jeg kan huske var jeg en ivrig lytter til alt fra radioteater, nattønsket (da jeg ble eldre) til nitimen. Som voksen har jeg fulgt radioen både på nett (jeg eier ikke DAB), og på bokbussen når vi har tid til det. Jeg har også jobbet seks måneder som lokaljournalist, og det var moro at jeg husket mer intervjuteknikk enn jeg trodde. Ikke minst var det trivelige deltagere og dyktige kursholdere.

Men vi hadde litt tid ettersom båten kom før kurset begynte. Vi gikk innom Til bords, og der hadde de plystrende tekjele. Det er noe jeg har sett på gjennom årene, men tenkt at jeg rett og slett klarer meg supert med vannkoker eller kjele, men denne gangen hadde de salg. Etter å ha grubla litt tok jeg med meg kjelen, og nå har tetid blitt enda morsommere.

Det er lenge siden jeg har deltatt på en smakebit på en søndag. Det er Maris grønne skoger som er vertskap denne gangen, og som vanlig anbefaler jeg deg å se på de andre smakebitene også. Jeg drikker gyllen yunnan, spiser scones med marmelade og leser. Boken dere skal få en smakebit fra er Independent People av Halldór Laxness. I tråd med retningslinjene til smakebiten gir jeg ikke dere noe mer enn utdrag, jeg har heller kommet særlig langt enda.

Ønsker alle en kjempefin søndag.

Norræna húsið

Foran Nordens hus ligger et vann og et fuglereservat. Vi mennesker bygger veiene våre over dyretråkk, og vil ha husene våre i skogene og myrene. Og vi nekter å godta det når dyrene nærmer seg. Eller når vår oppførsel får dem til å endre atferd. Våtmarksområdet foran huset er truet, men heldigvis gjøres det tiltak for å restaurere det. Blant annet fjernes bruene derfra i hekkesesongen. Våre inngrep minsker mangfold over hele jorda.

Vi går til Nordens hus. På veien ser vi de lave flyene fra Reykjavik lufthavn, flyplassen som betjener det innenlandske rutenettet. For meg som har bodd i Sandefjord er det ikke helt uvant med fly som går lavt

Vi passerer også huset som inneholder middelalderske håndskrifter som kom tilbake fra Danmark til Island i 1971. Jeg mener å huske at de eldste er skrevet på kalveskinn, men da jeg googler for referanse står det pergament de fleste steder. Etter å ha besøkt Island og sett hvor få gamle bygninger der er igjen, forstår jeg hvorfor skriftene er ekstra viktige. Husene har naturen tatt tilbake og folk revet, men skriftene skildrer det som er en rik fortelling om ei øy og et folk

Nordens hus er tegnet av den finske arkitekten Alvar Aalto. Vår flinke omviser forteller oss at arkitekten ønsket å ta med seg skogen inn i bygget, og de ordene fikk meg til å tenke på skogen i Notre- Dame. Skogen var trestrukturen i taket på katedralen, og den bestod av massive eiketrær i hele lengder hugget mellom 1160 og 1170. Skogen er tapt i brannen, og den er ikke lett å erstatte da det ikke lenger er trær i Frankrike som er høye nok. Denne takonstruksjonen tok imot vekten av taket og fordelte tyngden på katedralen.

I Nordens hus er det kriker og kroker i linjene, møbler som er bygget til huset, bygget har store og lyse vinduer og atmosfæren gjorde meg glad. Vi så biblioteket, kontorer som veldig smart er gjemt bak bokhyllene, kunstbiblioteket (lånerne kan mot å betale en liten sum for lånekort låne med seg kunst heim) og spiste nydelig lunsj på kaféen. Noe interessant er at man aldri kan arbeide i dette flotte huset mer enn toppen åtte år, og jeg tenkte det var smart, ettersom man da bestandig er sikret friske tanker. Formålet med Nordens hus er å styrke samarbeidet mellom de nordiske landene.

Den gylne sirkel kan utvides

Vi kjører den gylne sirkel med egen sjåfør, og det blir en utvidet sirkel ettersom han viser oss mer enn det man vanligvis får. Da jeg spør ham betror vår norske omviser en gyllen regel fra min egen tid i museumsbransjen: man lover aldri noe ekstra, men dersom det skjer er det en bonus.

Og vi er virkelig på tur. Han er en slik guide som trekker seg selv inn og vi se familiemedlemmer og høre om fisking. Og da han viser frem et bilde av de ulike nissene på Island tenker jeg at sirkelen er sluttet. For det hele begynte julen for 1, 5 år siden da Hilde, Ágúst og jeg drøfter islandske juletradisjoner, han forteller oss om Islands 13 jólasveinar og vi utrykket at vi gjerne skulle besøkt Island. Ágúst foreslår at det kan han undersøke, vi tenker at vi bør kanskje drøfte det med sjefen, men man må jo ikke dra selv om man undersøker litt. Men nå er vi her og vi opplever sammen. Jeg kjenner på takknemlighet for å få være her og bli kjent med nettopp disse menneskene.

Da vi rusler i Þingvellir tenker jeg på at vi er i det som var verdens eldste demokratiske parlament. Jeg synes ikke det er rart at nettopp de som kom i landflyktighet fra Norge var opptatt av slikt. Det engelske ordet law er lånt fra det nordiske lagir. Tinget var både lovgivende og dømmende.

Området er en del av ryggen til den midtatlantiske kontinentalplaten. Jeg synes naturen på Island var overveldende og tok plass i meg! Vi spiste fantastisk god suppe ved Gullfoss, og etterpå gikk vi ned til fossen. Da jeg stod nede ved fossen så jeg de besøkende gå opp igjen langs den, og et kort sekund så jeg for meg er lite mørkkledt følge, men den forestillingen varte bare et kort øyeblikk.

Vi kjørte også inn i en gammel død vulkan med utrolige farger, for slikt man kan gjøre på Island dersom man vet hvor. Og hilste på en flokk Islandshester. Jeg tenkte brått på at jeg nå bedre forstår hvor motet og selvstendigheten til disse dyrene som lærte meg ridning kommer fra. Deres vilje, gode hjerte, mot, selvstendighet, vinger og styrke kommer fra tusen år med reinavl. Ifølge Landnåmaboka var den første befolkningen på Island nordmenn i landflyktighet og irske munker, og de brakte med seg husdyra sine, deriblant hester.

På bussturen tilbake igjen tenkte jeg at det jeg har lest og lært ble levende foran meg. Jeg fikk minner til historie og natur, og jeg visste jeg måtte tilbake igjen en dag. Det er ikke alltid jeg har hatt det ønsket når jeg har reist, men her er det rett og slett mye jeg trenger å oppleve. Og jeg vet ikke om det var slik at Islands naturvesen fulgte oss, eller noe annet, men den kvelden krøllet jeg meg sammen i senga mi og skrev på romanen min. Noe hadde løsnet og jeg ville gjerne holde følge med det.

Bókin

I Reykjavik har de en bokhandel der det bor en katt. Jeg har aldri reist noe sted uten å oppsøke bokhandlere, og da Ágúst viser oss rundt og jeg ser Bókabúð Máls og menningar veit jeg at jeg må tilbake. Det gjør jeg senere og rusler rundt i de fem etasjene, men det jeg finner på egenhånd er antikvariatet Bókin.

Her inne er alt bare helt riktig. Jeg elsker lukta. Da jeg studerte norrøne sagaer ble vi fortalt at denne spesielle duften dannes av at de kjemiske komponentene i papiret brytes ned. Det er vanskelig å beskrive denne blandingen av dufter, men for meg er det nært og gjenkjennelig. At papiret sakte brytes ned er selvfølgelig en forgjengelig tanke, men samtidig er det en del av livet til alle ting, og litteratur speiler livet på alle måter, og derfor er det noe riktig i denne langsomme prosessen.

Jeg så meg rundt i et rom der det tilsynelatende ikke var noe system, men samtidig hadde den eldre mannen bak disken et mildt overblikk der han satt fordypet i samtale med en annen. Av og til er det slik at det som kan fremstå som andres litterære kaos, er fullstendig oversikt for dem som kjenner boksamlinga si. På et tidspunkt kom en ung norsk mann inn med kjæresten. Hun dro i ham og ville helst gå i klesbutikker, forstod jeg. Han spurte mannen bak disken om en spesifikk tittel av Nietzsche, men han svarte at den hadde de ikke inne. Kjæresten var utålmodig og ville ha dem ut av bokhandleren, og jeg hadde lyst til å foreslå at det er lov å splitte opp, for jeg så at han helst ville gjemme seg i de ulike verdenene inne mellom hyllene. Men motstridende fulgte han henne ut i dagen og inn i klesbutikkene, med et langt siste blikk mot det ene hjørnet av bokhandelen der støvet danset i lyset.

Bøkene der inne var på alle nordiske språk, og jeg visste at her måtte jeg tilbake. Alle underlige kroker og merkelige gjenstander var vilkårlige, men samtidig underlig riktige. I min verden liker jeg veldig godt at ikke ting er for organisert og sortert, og tanken på at man selv skal finne svarene ligger i meg. Det er ikke en særlig bibliotekarisk tanke, men jeg liker å tenke det som litteraturvitersk, og det snakker veldig til utforskertrangen min og motviljen mot bokser.

Jeg ble rett og slett glad, brått hadde jeg en følelse av tilhørighet og mening, og det å finne plassen min blant hyllene. Dersom jeg en dag åpner min egen bokhandel eller antikvariat skal det være omtrent slik, men jeg vil også servere gjestene mine god te. Men enn så lenge skal jeg besøke litterære steder der jeg kommer, og finne bøker som får være med hjem.

En underlig folkevandring

En kollega kaller opplevelsen i lagunen en underlig folkevandring, og jeg tenker at observasjonen både er presis og interessant.

Det er varmt og godt og bevegelige kropper. Iblant kommer jeg borti andre, i begynnelsen er responsen min var og unnskyldende. Men når svaret er: «bare svøm», blir det naturlig og trygt. Etterpå tenker jeg på at jeg som er vant til å bade i små skogsvann eller rett utenfor huset mitt her i naustet, greier å slippe bevisstheten på egen kropp, her blant mange. Jeg har tenkt litt på det på forhånd.

Da vi rusler ut igjen mellom lavasteiner er det som om vi har renset oss for noen dager i en helt annen verden.

Og jeg får bustete hår etter lagunebad: