makkere, venner
skrev ord
som ble til åkrer
av røde spirer
da høsten kom
med sin gule kappe
gjemte vi det modne kornet
de sa « let overalt»
men fryktet bienes stikk
selv om de slo i hjel
ble ånden levende
april 16, 2013 av fivrelden
makkere, venner
skrev ord
som ble til åkrer
av røde spirer
da høsten kom
med sin gule kappe
gjemte vi det modne kornet
de sa « let overalt»
men fryktet bienes stikk
selv om de slo i hjel
ble ånden levende
Publisert i homogen masse?, Rødpennsføde, uferdig, vernønske | 4 kommentarer
Cecilie til En julefortelling | |
fivrelden til Bloggen våknet fra søvnen… | |
fivrelden til Sjusoverdagen | |
fivrelden til Endelig kom regnet | |
Nattfall til Sjusoverdagen |
Liker dette godt, ett finmalt bilde gir du meg. Flikne du!
Det kan sikkert tolkes på mange vis, men for meg handler det om det skrivende folk, dets flom som aldri tar slutt, til tross for redselen for aldri å gjøre det godt nok…for disse ‘stikkene’ en både gir seg selv og som kritikere ødsler av, det må ut okke som.
Solskinnsklem til deg:)
Kjære Laila. Takk fordi du leser og kommenterer. Nesten som gamledager dette. Var innom bakrommet for å hente noe og jeg savner dere virkelig. Å få tilbakemelding på dette betyr veldig masse. Dikt er den sjangeren jeg sliter nest med og dermed også må ekstrajobbe med ( jeg må jobbe med andre ting også så klart). Denne teksten føles som mange av dikta mine uferdig og det kjennes som jeg ikke vet hva jeg skal for å utvikle dem videre. Det er også derfor jeg må tenke flere ganger før jeg faktisk slenger dem ut her inne. Det varmer i alle fall at du liker og jeg synes tolkningen din er veldig fin, jeg. For det er veldig sant at skriveren er flink til å piske seg selv.
Håper alt er vel med deg.
Store klemmer fra meg.
Kjære Susanne! Alt vel med meg foruten noe vinterlig hangover, men nå har både krokus, vinterklokker og pinseliljer våknet til liv, så da gjør sikkert jeg også det etterhvert:)
Savner også ‘blårommet’ vårt, deg og alle de andre fine som oppholdt seg der inne. Slutter vel aldri helt å håpe på reåpning av forumet…er jo så godt å ha ett sted der man kan få god kritisk tilbakemelding på det en skriver.
Du skriver knakende godt og jeg har aldri helt forstått at du ikke ser det like godt som meg. Det er bra å være selvkritisk, men du er for hard mot deg selv…slutt med det!:=)
Selvsagt, de fleste sliter vel med det å ha den helt store troen på seg selv og det som kommer ut av eget bryst, men du har en egen evne til å fenge og forundre den som leser ditt. Det er spennede gåtefullt, med hav av tolkningsmuligheter, som dette automatskriftdiktet her som, like gjerne som min tolkning av det, kan tolkes trosterk, politisk eller som noe oppnådd gudommelig…forfølgelse, lynsjing og mord m.m….Ja, vakkert gåtefullt som gir leseren noe å tygge på og derfor ikke like enkelt, kanskje bestandig, for leseren å gi gode tilbakemeldinger på.
Stå på du flinke vennen min! En dag håper jeg å lese deg i bokform.
Lag deg en fin dag! Solskinnsklem fra meg:)
Ps. Har nå fått opp link til ‘Ordveven’ på mitt ‘PoesiAnneks’, så jeg kikker stadig innom:)
Kjære, fine og gode Laila.
Du er alltid oppbyggende du. Fra mine første famlende forsøk var du alltid tilstede og kom alltid med råd som både var ærlige og oppbyggende på samme tid. Jeg håper du våkner sammen med våren og får alt av sol, blomster og glede som den bærer med seg.
Jeg skjønner håpet ditt. Jeg savner det også og jeg gråt litt for Thore da jeg snubla bort i noen av trådene hans. Vi ble jo veldig nær hverandre alle vi som driftet blårommet disse siste årene. Vi var også en fin gjeng, med dyktige redaktør Kirsten i ledelsen! Masse delte vi.
Takk for de gode ordene. Ja, jeg er nok alltid for granskende og selvkritisk og det er virkelig noe jeg jobber med. Det har du rett i. Takk for god og oppmuntrende kommentar. Jeg tar den til meg, virkelig.
Jeg følger med hos deg også og skal få opp en link til deg herfra, når jeg nå rydder i linkesamlingen.
Godklem fra meg.