I går var vi på quiz med jobben. På laget vårt hadde vi med vår nye kollega som begynner mandag, hvilket var trivelig, samt Arnfinn Kolerud som hadde vært på forfatterbesøk hos oss tidligere på dagen. Ekstra gøy var det naturligvis at vi vant.
Smakebiten på en søndag denne gangen er hos Mari og jeg tenkte å delta med min ferskeste bok. Har vært noen dager på kurs i Bergen, og når man er på kurs midt i forfattersleppet summer byen litt ekstra. På kvelden fikk jeg både med meg krimsleppet. (jeg leser ikke mye krim, bortsett fra at jeg har lest det klassiske som for eksempel Agatha Christie.) Nedraas- seminaret: jenter fra Bergen. (Noe som var interessant da det satte en forfatter jeg har lest enda mer i perspektiv. Det er lenge siden jeg leste noe av henne.) og språkkveld med Gøril Grov Sørdal med «Nomino», Jens Barland med Glemmeboka og Helene Uri med «Hvem sa hva? Kvinner, menn og språk».
Alle var veldig givende å høre, men jeg var særlig spent på Uris bok da jeg har hatt lyst til å lese denne. Jens Barland lærte meg at med ord som drosje og om forlatelse i vokabularet, burde jeg vært født før 1963. Gøril Grov Sørdal gav oss en interessant innføring i stedsnavn og betydninger og opphav. Jeg er ikke språkviter, men språk og litteraturen henger unektelig sammen, og jeg har alltid hatt interesse for ord mening og betydning.
Helene Uris bok. «Hvem sa hva? Kvinner, menn og språk» blir en smakebit jeg så vidt har fått påbegynt. Hun skriver selv at hun har til hensikt å avdekke skjulte og åpne meninger og fordommer i språket vårt, knyttet til kjønn. Ambisiøst, interessant og fantastisk formidling satt jeg igjen med etterpå. Jeg spurte om hun kunne signere mitt eksemplar, og det ville hun. Vi pratet litt før hun skrev og gav meg en lukket bok tilbake. Da jeg leste ble jeg veldig rørt glad. Den vesle personlige biten om Jølsen var veldig fin, synes jeg!
Jeg siterer altså fra tidlig i boken ettersom jeg ennå ikke har lest veldig langt, men jeg vil dele dette avsnittet, fordi jeg kjente meg igjen i det. Det er sant for mitt språk og de fleste jeg kjenner. Samtidig som vi i tale har mylderet av dialekter som igjen beriker «byene» våre. Tenker ofte på det når jeg kan bruke et ord jeg tror alle andre bruker, men så må jeg spesifisere det. For språket er i stadig vekst og det er spennende, slik byen er, men en levende by er også røtter og tradisjon. Da blir jeg var mine egne ord, samtidig som jeg tenker på ord besteforeldrene mine brukte. (1914 og 1917) som jeg ikke lenger gjør, men som ofte kan være både staslige og interessante og som jeg av og til når det passer får lyst til å bruke. Selv om jeg ofte ikke gjør det, så får alle som husker gamle og i blant døende ord, en funksjon som byens bankbokser. Vi bevarer minnene om den gamle bygården som ble revet ned, eller viten om hva som fantes der det bare står en tom hage igjen. Og i skriften har vi nynorsk og bokmål som to staute bygninger side om side!
Men nok tanker fra meg på en regntung søndag. Her kommer smakebiten. Selv skal jeg lese videre og drikke te. Ønsker deg som titter innom en strålende søndag:
«Filosofen Ludwig Witgenstein sammenligner språket med en gammel by. Det er et bilde jeg liker. En by er en labyrint av trange gater og plasser, av nye og eldgamle hus side- om side- og i utkanten ligger boligfelter med rette veier og likartede hus.
Min by er også sånn, en blanding av gammelt og nytt. Slik språket mitt er.»
Tack för smakbiten!
Takk fordi du smakte 🙂
Tack för smakbiten!
Takk fordi du smakte 🙂
Kände inte till den här boken, tack för smakbiten!
Værsågod. Ha en finfin søndag 🙂
Tack för smakbiten! Det var en okänd bok för mig.
Takk fordi du smakte. Den har nettopp utkommet her i Norge. 🙂
Det var en fin liknelse! Tack för smakbiten
Takk og takk fordi du leste 🙂
det verkar vara en mycket intressant bok. tack för smakebiten!
Takk fordi du smakte. Det er absolutt interessant, og hun er svært flink. 🙂 God søndag.
[…] Hvem, sa hva? Kvinner, menn og språk av Helen Uri. Den har jeg skrevet om her. […]