Fraværet får meg til å tenke på dammene. Nå flyter de over av stive, hvite kropper. Alle mine kropper. Og når huden blir trukket av en kropp, kryper jeg inn i en annen. Jeg har ikke lyst til å ta vekk kroppene, selv om jeg vet de er skall.
Fuglene synger høyt og jorden er stille. Jeg kan høre en underlig stemme. – Glem ikke, sier den, glem ikke at alt levende tilhører oss.
Men jeg lever ikke. For jeg sitter inne i tusen kropper, samtidig som de er rundt meg. Og selv om jeg vet om den eneste muligheten er å bli fri, kryper jeg enda lenger inn, finner meg en blodåre uten å tenke på at den blir fortettet.
Alt jeg vil er å gjemme meg et øyeblikk. Fordi vinden er for sterk for en liten kropp. Men jeg blir for lenge der nede. Glemmer å tenke på at åren tilhører noen.
At den er din.
Legg igjen en kommentar